Sør-frøningene slo seg virkelig laus

Men de røkte bare 78 cigarer…

ASBJØRN RINGEN: Det var en stor begivenhet da sør-frøningene innviet sitt Bank- og Herredshus i 1903. Bygget var stort og flott, det fortjente en skikkelig fest. Lista over de fleste deltakerne finnes fortsatt og teller 240. Bygdafolk og ordførere og «bankautoriteter» fra nabokommunene fylte salen. Festregnskapet forteller at det ikke ble spart på noe. Festkomitéen hadde kjøpt inn 40 liter konjakk, 22 flasker sherry og 2 flasker rom. Og som om ikke det var nok: 20 flasker med en gresk dessertvin med navnet Samos! Dessuten: Mathea Gravmoen fikk en krone dagen for ovnspussing, brygging og vask. Ole P. Oden leverte 61 liter melk a kr 0,10 og 6 liter fløte a kr 0,60. Pauline Isum fikk betalt for 21 liter fløte, 7 fl saft og 3 telefonsamtaler. Landhandler Oluf Hagen fikk godtgjort for 1180 kavringer og 250 sigarer. Frons Landhandleri leverte natursilke, ullstoff, knappenåler, gelatin, potetmel, strøsukker, sukker og raffinade, semuljegryn, korinter, sytråd, mandelstang, hyssing, sjokolade og aprikoser. Distriktslege Holst ordnet med ølbrygging og leverte regning for 0,4 kg humle, 6 kg sukker, 3 kroner til lønn til bryggeren og 1/5 favn med ved.

Da festen var over, var det litt varer igjen. Lensmann Jørstad, Georg Jarmann, Hans Listad og dr. Holst kjøpte konjakken som var blitt til overs, for innkjøpspris kr 2,20 pr liter. Oluf Hagen tok i retur 708 kavringer og 70 sigarer. Og om 20 år gamle Karl Underdalen er det protokollert følgende: «Etter Doktorens Befaling leverte Karl Underdalen tilbage kr 3,00 da han maatte fjernes grundet Beruselse».

Her følger Festsang ved innvielsen af Søndre Frons Bank- og Kommunelokale. Melodi: Vestnæsvisen.

Paa Fron leved vi i landlig ro, san.
Paa verdens storhed vi os ej forstod, san.
Vel var vi ikke rige,
men jeg vil dog sige,
at en bank vi havde, som var god, san.
Med rigtig pant, san,
fik selv en fant, san,
penge, rigfolk og engang iblandt, san.

Masser af papir den dynged op, san,
husvild for den dog i kort galop, san,
snart langt oga veigen,
nedom engang seig den;
men slig ordning maatte høre op, san.
Paa vor jord, san,
dog Bjørnson stor, san,
husvild ogsaa i hvert valgaar for, san.

Da lensmand derfor paa den tanke faldt, san,
hos os et slot at bygge, var ej galt, san.
I vort ganske rige
alle maatte sige,
bare tag af banken vores alt, san.
Vi huset fik, san,
for kun en slik, san,
og banken, pyt den er jo lige rig, san.

Da nu huset engang færdig stod, san,
længe var det før, vil du mig tro, san,
holdt paa andres kage
banken, kranselaget;
der var folk fra Fron og Ringebu, san.
Paa den fest, san,
som en prest, san,
præked Kongsli – jo han var ej værst, san.

Mange vakre taler har jeg hørt, san,
jeg selv for tungebaandet ej er snørt, san;
men nu maa jeg tie,
banken den faar svie;
jeg er rigtig overmaade rørt, san;
og det er sandt, san,
for taaren randt, san,
fra Rolstads kinder klar som diamant, san.

Dog hele stasen kosted ikke stort, san,
kalkylen den var godt og vel nok gjort, san;
borti femte tusen,
plus den lille rusen,
som vi haaber ikke stiger fort, san.
Fy, du ler, san,
men jeg ber, san,
vis respekt for den, som forud ser, san.

Viceføreren han gaar nu her, san,
brygger paa en tale rigtig svær, san;
thi i kveld han skal du,
da han er paa bal, du,
tale som sig passer for enhver, san.
Skjænk en dram, san,
faa mig skam, san.
Ta mig flere slige gutter fram, san.

Vore gjester har nok helt jeg glemt, san,
men det var nu hellere saa nemt, san,
blande dem opi-i
sligt et svineri-i
som et fronsk budget, det var jo slemt, san.
Nei vist nei, san,
de vil ej, san,
komme paa saa farlig pengevei, san.

Men velkommen skal I være lell, san;
haaber, moro vil I ha ikveld, san.
Hør nu hva vi byder:
Taler som jer fryder,
prima pons og dans og spel med mer, san.
Men lite mad, san,
paa laante fad, san,
faar ta’s tiltakke med foruden prat, san.

Imorgen stilt det blir paa Fron igjen, san,
og kanskje tusind aar igjen gaar hen, san,
inden vi os hygger
ved at banken bygger
saa mange tusind øre bort igjen, san.
Og Gud ved da, san,
om alt gaar bra, san,
for samme lensmand kan vi neppe ha, san.

(Fra boka Bank i bygd og by)