Nervepirrende ferd med dresin til fest på Lidarende

PER ROSENBORG: Rundt midten av 1960-tallet var transportbehovet akutt på flatene ved Fryaelva. Vi så oss derfor nødt til å danne vår egen bedrift. En virksomhet som gikk på skinner fra dag en. NSB sine, for å være helt presis. Som hos gründere flest var kapital mangelvare. Nødvendig utstyr måtte leases av statsbedrifta, uten at så mange kjente til leieforholdet. Når sant skal sies var tvillingbroren min og jeg de eneste som hadde sett kontrakten. Etter en langpils eller to en duggfrisk aften i Linbua ved bredden av Fryaelva. Far sitt navn var ikke direkte nevnt, men slett ikke glemt, siden han var sentral i avtalen. For selve krumtappen i forretningsidèen hadde tre hjul, tilhørte NSB og vart disponert av far.

Framkomstmiddelet sto parkert i et skur vi kalte «trallebua» midt mellom vokterboligen og Fryabrua. Kjøretøyet var en dresin som far brukte daglig, og som det hendte hele familien benytta når vi skulle til Ringebu eller Hundorp. Uten å vite det hadde vi innført det grønne skiftet, sjøl om våre gjerninger var mørkere enn de svarteste hydrokarboner.

Denne lørdagskvelden i oktober var mor og far på Hamar, stua full av livsglad ungdom og kysten og himmelen relativt klar. Det var fest på Lidarende, bygdahuset i Lia på Sør-Fron og behovet for skyss påtrengende. Drosje var dyrt og ikke alltid like lett å skaffe festkvelder. Resultatet vart at vi bestemte oss for å teste det nye forretningskonseptet. Stemningen var såpass løssluppen at alle takka ja.

Siden det var selve jomfruturen og både varmeapparatet og aircondition hadde vesentlige mangler, krevde vi 5 kroner tur/retur. En blåmig fra søpå Kjønås mente det var rein utpressing.

-Itte fan om e betale 5 krono får å bli hælkjørd tå toge. Kjem de når oss e på Fryabrun æill ve Fetten, kæin døm levere oss åt n Erling Dala som revmat.

Ikke lyse utsikter med andre ord. Vi gikk ned til halv pris etter en lynkjapp risikovurdering. Et gryende mytteri var dermed slått ned uten at det kom flere protester. Broren min samla inn mynter mens jeg gikk for å ringe togledersentralen på Hamar. Dette var for rein rutine å regne. I år etter år hadde jeg hørt far ringe og stille de samme to spørsmåla nede i første etasje rundt klokka sju. Seks dager i uka. Ei livsforsikring for den som skulle ut på skinnegangen. Vi visste vi hadde et «tidsvindu» etter at kveldstoget til Otta hadde passert ved halv ni-tida. Før sørgående ilgods kom dundrende to timer seinere. Hjemturen blei verre, men den tid den sorg.

Jeg greip røret på jernbanetelefonen, sveiva signalet, renska stemma og stålsatte meg. Tidspunktet for henvendelsen var litt uvanlig, så jeg håpa toglederen ikke var NSB’s skarpeste hode. -Togleder, lød det i andre enden. Jeg forsøkte å etterligne stemma til far, presenterte meg med hans navn og stamma: -Alt i rute? -Alt i rute, lød det metallisk fra telefonrøret. Jeg pusta litt roligere og sa med relativt fast røst: -Noe ekstra? -Ikke noe ekstra i kveld kunne toglederen på Hamar melde. Jeg sukka letta og ba en stille bønn om at den statsansatte ikke allerede hadde varsle politiet. Så fant jeg fram rutetabellen og noterte tidspunkt for all togtrafikk fra kl.12 og videre utover natta. Eventuelle ekstratog etter midnatt hadde jeg ikke mulighet til å sjekke. Det var bare å håpe at spøkelsestoga ikke ville stikke kjepper i hjula allerede den første natta.

Kjepper og kjepper, fru Blom. Det var verre enn som så. Men nå gikk jeg inn i stua og forkynte at dresinen var klare for avgang fra spor 1. Vi var i underkant av ti tenåringer. Hvor mange passasjerer det var lov å frakte på dresin, hadde vi ingen formening om. Ikke promillegrensa heller. Kunsten var å finne plass til alle. Broren min og jeg hadde løfta ut farkosten på forhånd. Nå tok ivrige hender tak og fikk plassert klenodiet på skinnegangen. Det var heldigvis ikke svarteste kvelden, så da pupillene hadde vendt seg til kveldsmørket, skimta vi Fryabruas uklare siluett 50 meter unna. Et skremmende syn i det jeg kløv opp på det eneste setet som fantes. De andre forsøkte etter beste evne å finne sine plasser som alle var unummererte. To klora seg fast bak setet, to andre gjorde seg så små de kunne foran styret, mens resten klemte seg tett sammen på lemmen mellom de tre hjula.

Så la vi av gårde langs jerbanens kollektivfelt med enkeltspor. Det lød hult og skremmende da vi passerte Fryaelva. Skinnegangen helte noen små grader de første hundre metrene. Dresinen var relativt tung, så farten økte i svingen forbi Fryatun, helt til vi så lysa fra møtende trafikk på nyvegen over Fryasletta.

Passasjerene forholdt seg tause, inntil ei stemme viska i mørket. -E må mige. Jeg tråkka inn bremsen, en trekloss som skura mot hjulet. Flere benytta anledningen til å lette på trykket. Alle var fortsatt i live, og vi så lysene fra Forragardene rett til høyre. Om billistene som passerte noen meter unna, oppfatta festtransporten på Dovrebanen fikk vi aldri vite.

Jeg vart stadig blenda av billysene og hadde noen ganger vanskelig for å avgjøre om lyskilden nærma seg langs sporet eller vegen.

Nå var vi kommet til den strekningen vi grudde oss til, for mellom Fetten og Jetlund var det flere uoversiktlige svinger. -Går detta bra, ska e jaggu slutte å røke å vera lekker resten tå live, lova en fryavèr, livredd i stemma.

Jeg la meg framover og trådde på harde livet idet vi passerte et grønt lyssignal. -De e grønt kare, kå fan døkk e ræidde før lød det optimistisk bak meg.

Jeg kjente blodsmaken i munnen, svetten rant og vart omdanna til mjølkesyre i skoa og der omkring.

Endelig skimta vi lysa fra Jetlund og Hundorp stasjon. -Trø på, oss e betre de snart framme, ropte en fornøyd kunde. Jeg la inn en liten sluttspurt og bremsa så ned like før vi kom inn i lysfeltet fra stasjonsbygningene. Dresinen blei løfta vekk fra skinnene og plassert i grøfta.

Så tok vi beina fatt og la kursen mot baksida av huset der stasjonsmesteren og familien bodde. Deretter venta Hundorpbrua, Fyllinga og rettstrekningen oppover mot Lidarende.

Da vi nærma oss, førte luftdraget de første, spede tonene mot oss. -Hør, døm spelle Beatles, sukka en blodfan henrykt. Festen var i gang.Trygt forvart i jakkelomma kjente jeg lappen med togtider mens jeg følte litt på frykten for hjemturen. Jeg klarte ikke helt å nyte feststunda denne kvelden. Om natta var det godstoga som «rula» bare avløst av nord- og sørgående nattog med sovevogner. Nå kunne jeg ikke søke råd hos noen togleder, jeg måtte stole på rutetabellen og at det ikke «var noe ekstra».

Festen var slutt klokka ett, jeg hadde regna ut at vi hadde «en gløtt» en halv time seinere. Samtidig begynte motet å svikte hos flere av medpassasjerene. Den ene etter den andre kom og fortalte at de hadde skaffa seg anna skyss hjemover. Til slutt var det bare broren min og jeg samt et råskinn fra nørdst på Kjønås igjen. Tvillingbroren min lova derfor to jenter fra Ringebu gratis skyss til Frya. Da den ene spurte om å få sitte i framsetet, «sea ho støtt vart bilsjuk», skjønte vi at dresin ikke var det mest kjente kjøretøyet blant ungdom.

Så da vi labba over Fyllinga måtte vi litt skuffa innrømme at den luftige trehjulingen vår ikke var noen trusemagnet. Som det het på 60-tallet.

Broren min var dresinfører på tilbaketuren, mens jeg satt på lemmen, var speil med blikket stivt retta bakover. Da vi var ved Toverud, satte broren min i et rop og bråbremsa. Ut av svingen ved Fryasaga dukka det opp et lys, heldigvis på trygg avstand enda. Like etter gikk det opp for oss at vi var blitt overnervøse og lurt. Det var en bil med bare ett lys. Vettet kom sakte sigende. Vi vart enige om å parkere ved Heimtun camping og hente «trehjulssykkelen» etter mårråtoget.

Så rusla vi langs riksveg-50 de siste hundre meterne hjemover.

Vi fikk frakta dresinen trygt over Fryabrua noen timer seinere. Det livsfarlige stuntet vart oss bekjent aldri oppdaga. Men suksessen gikk oss aldri til hodet. Bedrifta viste seg å være ei såkalt døgnflue. Transportselskapet vart nemlig nedlagt alt dagen etter for aldri mer å gjenoppstå. Heldigvis.