Fredag er det åpningsforestilling på Gålå. Peer Gynt for andre år i Erik Ulfsbys versjon med Mads Ousdal i hovedrollen. Vi kan være ganske sikre på at de har forandret noe og funnet nye løsninger i år. Det er all grunn til å glede seg. Dette er omtalen etter premieren i fjor:
CARL HENRIK GRØNDAHL: Du må få med deg den nye Peer Gynt på Gålå. Scenen med Åses død kommer til å gå inn i teaterhistorien. Så uventet, så annerledes og mangetydig.
En unggutt som ikke klarer å forholde seg til tapet. Som er sint på sin døende mor – med en slags forvrengt varme. Sleper liket avgårde som til en massegrav og ror henne ut på den siste reise. Denne scenen kan bare spilles slik ved Gålåvatnet. Den er mettet av symbolkraft. Den er mesterlig laget og våger å være langsom, ta den tiden som trengs. Den setter spor.
Mor og sønn – slett ikke ukomplisert. Foto: Carl Henrik Grøndahl
En friluftsscene er utfordrende, fordi teater er et lukket rom, der alt er under kontroll, og du kan skape de illusjoner du vil. Ved Gålåvatnet er begrensningene store. Regissøren Erik Ulfsby og scenografen Arne Nøst har tatt utfordringen og bruker det som er arenaens egenart og styrke. De har åpnet spilleplassen mot stranden, og dermed får vannet – som kan gjøres symboltungt – en funksjon i forestillingen. Peer forteller at han hugger og bygger. Scenen på Gålå gir ham mulighet til virkelig å hugge og kviste. I tillegg har de bygget et element fra teaterhuset inn i spilleplassen: en sirkel av scenen kan heves og blir blant annet en båt i storm med enkle, men effektive teatrale effekter. Scenografien er ganske enkelt meget god.
Dette er en oppsetning av Peer Gynt som tar deg på alvor. Den vet hva den vil. Sentrale scener er strøket. Bukkerittet og hele første scene er strammet inn. Likefullt så skal det jamres er ikke med, seterjentene er ute, Den magre med hoven i siste akt er borte. Tekstbearbeidelsen er rett og slett dristig og imponerende. Man kan være uenig i noen valg. F.eks. er Peers grunnleggende motivasjon i femte akt borte – at han kommer hjem for å vinne tilbake gården og bygge den om til et slott. Det er det drivet som går under, når han får sine handlinger i bakhodet på Hegstad, der Ingrid nettopp er død etter et samliv i fyll med Aslak Smed. Skjebner skapt av Peer. Det er denne voldsomme virkelighetskonfrontasjonen som kaster Peer inn i selvransakelsen. Forestillingen forteller oss ikke at Ingrid er involvert i denne auksjonen, så den linjen mister vi. Men det tekstutvalget gir godt rom for, er Peers selvrefleksjon, der han – i motsetning til de fleste av oss – ser seg selv og sin flukt og sin dumhet.
Solveig og Peer. Heidi Ruud Ellingsen og Mads Ousdal. Foto: Carl Henrik Grøndahl
Hva med karakterene? Befriende å se en Solveig (Heidi Ruud Ellingsen) som ikke er en blek, fintsyngende symbolskikkelse, men en ungjente med drift, opprør og smerte. Hennes sang i fjerde akt går over i et skrik. Og regissøren Erik Ulfsby tar et grep jeg aldri har sett før: Ingrid (Andrea Rudland Haave) er på vei ned fra fjellet med restene av brudestasen. Hun har hatt sex med Peer og er blitt forkastet. På veien møter hun Solveig, som leter etter Peer. Møtet er selvfølgelig ulogisk, fordi jakten på Peer blir ikke satt igang før Ingrid er kommet hjem. Og det er ikke noe tekstgrunnlag hos Ibsen for dette møtet, så Solveig og mor Åse (Birgitte Victoria Svendsen) forholder seg ikke til Ingrid med ord, når hun angriper. De fortsetter jakten på Peer. Men for publikum er dette møtet sterkt, fordi vi endelig får se den krenkede, rasende Ingrid som går løs på mor Åse. Og vi får det lille gløtt Ibsen ikke gir oss, inn i hennes skjebne. Denne lille scenen forsterker også det underlige trekket hos Solveig: Hun vet hvordan Peer har behandlet Ingrid. Hun ser Ingrids raseri. Og allikevel er hun mer enn noen gang tent på gutten.
Erik Ulfsby tar også et godt grep med Knappestøperen (Svein Tindberg) , som blir et metafysisk nærvær gjennom Peers liv. Som Bøygen, som vitne til Åses død, som Den fremmede passasjeren. Ulfsby må ha hentet inspirasjon fra filmen Being there, der Peter Sellers går på vannet med paraply.
Mads Ousdal. Foto: Morten Helsing
Mads Ousdal har tjukt med sjarm, men han har også kraft og gjør Peer uberegnelig, farlig og umulig å plassere i bås. Et enkelt kriterium på en god skuespiller er om du trives når han er på scenen og er intenst engasjert i hva han finner på nå. Mads Ousdal slipper oss aldri. Dette er en rolletolkning det virkelige står respekt av.
Den grønnkledde. Marie Blokhus. Foto: Carl Henrik Grøndahl
Trollkostymene (Christina Lovery) er frydelfulle. Med digre øyne og antydning til vårt overflodsøppel hengende på ryggen: isbokser, såpeflasker. Så kan man tolke det dit man vil. Dovregubben (Frank Kjosås) snakker alle dialekter. Man kan selvfølgelig blir imponert av hans lingvistiske briljans, men det tar nok i en viss grad oppmerksomhet fra det Dovregubben sier og gjør. Den grønnkledde (Marie Blokhus) er så erotisk og etterpå så uerotisk at hun inviterer til min yndlingstolkning: Den grønnkledde er Peers kvinnefantasi – og senere mareritt om hvilket helvete det er å knytte seg til en kvinne og få barn. Først den kåte forelskelsen, og så den meningsløse hverdagen med ei alkoholisert kjerring og en klengete unge i ustelte bæsjebleier. Det er dette synet som velter fram i ham – når Solveig krever ham som partner.
Dovregubben: Så skjærer jeg ut det høyre øyet. Foto: Carl Henrik Grøndahl
En lytefri oppsetning? Nja. Fjerde akt er alltid vanskelig. Erik Ulfsby gjør et flott – og sikkert meget dyrt grep – med å gjøre Peers yacht om til en diger speedbåt, som tar Gålåvatnet på langs på noen få minutter. Men på land velger han å la Peer være dritings når han framfører sin visjoner, sin selvforståelse og sine lyster. Da mister ordene kraft, vi tar ikke karakteren på alvor. Alt er jo sagt i fylla, og hva sier man ikke da? Scenen med Anitra (Berlinda Braza) er feiende godt løst, men her gjør Mads Ousdal Peer omtrent så fjollete som mulig og spiller komedie. Vel er Peer selvopptatt og lettlurt, men han er tross alt en mann som har slått seg stort opp i forretningslivet og gått over lik. Her blir han plutselig en kåt, dum og uinteressant 16-åring. Dårekisten er forunderlig svak. Idéen med psykiatriske pasienter som lever sin selvopptatthet gjennom å ta selfies, kan kanskje se god ut på papiret, men blir for statisk, kraftløs og ufarlig. Når Dårehusbestyrer Begriffenfelt attpåtil overspiller noe så overdådig, er det vanskelig å forstå at Peer ramler inn i et angstanfall.
Du er ingen keiser. Du er en løk. Foto: Carl Henrik Grøndahl
Men så kommer femte akt. Det har alltid vært et paradoks på Gålå at Peer Gynt framføres ved et vann, men den eneste scenen som foregår på vann, forliset i begynnelsen av femte akt, kan ikke spilles. Det løser Ulfsby/Nøst teatralt elegant. Så får vi både Peers livsoppholdelse i drapet på kokken og Den fremmede passasjeren. Resten av akten gjør de nakent enkel og stoler på Ibsens tekst. Ikke minst i løkscenen, som blir godt meningsbærende.
Det er brutalt sagt befriende å bli kvitt Edvard Griegs musikk. Allerede for hundre år siden fikk han kjeft for å ha laget søtsuppe av Ibsens skarpe tekst. Kjetil Bjerkestrand siterer Grieg lekende innimellom, og hans jazzdriv er en fryd. Det er sterkt å være på med på at en storfiolinist, Arve Tellefsen, går naturlig inn i forestillingen nærmest som skygge av den metafysiske Knappestøperen og avslutter både første og andre del med toner som drar oss inn mot evigheten.
For oss som var tilstede da Per Tofte spilte Peer for første gang ved Gålåvatnet i 1989, er det en varm glede å se ham nå med prestens tale. En klok mann som løfter en livsskjebne. En rolle som krever en god skuespiller.
Dette er den fornyelsen Peer Gynt-stemnet søkte og trengte.
Prestens tale. Per Tofte. Foto: Carl Henrik Grøndahl
Er så glad for den fantastiske forestillinga, bra for heile Fron! Og gratulerer til Fron Histtorielag med fin nettsid. Med helsing Brit Skurdal Braastad