«Når respektable folk henter råd fra en slik bedrager eller bygdetulling, vet vi ikke om vi skal le eller gråte.»

ARVID MØLLER: I 1854 skrev forfatteren Hans Schulze  en lengre artikkel i Skillingsmagasinet, et voldsomt angrep på Vis-Knut. Han ble framstilt som en bedrager og en kjeltring av verste slaget.

Opplysninger om pasienter som besøker ham rundt om i landet, får Vis-Knut av vertsfolket

som altid omhyggelig utspørger og utfritter de fremmede, før de får vismannen i tale, formodentlig av egennytte de utbasunerer hans ros, for uaktet han har fastholdt det prinsip ikke å ta betaling, så har de folk hos hvem han er, ikke den samme anskuelse. De fleste av dem som kommer – og det tall er ennu den dag i dag særdeles stort – har alltid et etter annet med til foræring, og dette avleveres da til Knuts vertsfolk

påstod Schulze og føyer til at

hertil kom at han var skjev, skjeløyet, rødøyet, og i det hele en særdeles stygg mann, hvilket naturligvis meget har bidratt til å sette ham i respekt.

Det er forståelig, mener Schulze, at den «simple almue» blir lurt opp i stry av Vis-Knut, da

enhver som ferdes på landet meget snart vil bemerke hvor stor overtroen er, tross alle de anstrengelser som fra statsstyrelsens og den enkeltes side gjøres for å utbrede opplysning og mere rensede begreper. Men når vi, som det undertiden skjer, ser ellers virkelig respektable og forstandige folk med full fortrøstning hente råd hos en sådan bedrager eller halvtulling, da vet vi sannelig ikke enten vi skal gråte eller le.

Vis-Knut tok seg nær av dette, men til alle dem som fortsatt oppsøkte ham i den tro at han var i stand til å hjelpe dem, sa han:

E e gla for at e fær lide for Jesu skuyld. Jesus va ute for spott og baktale han óg. Og når det gjekk slik me de grøne tree´, så kein de turre og vesale treet itte vente det likere.

Så sent som i 1872 sto det en artikkel om Vis-Knut i avisa Østerdølen på Elverum, der Schulze da var redaktør.

Der tales så meget om at opplysningen stiger og overtroen avtar, men det er nok dessverre dårlig bevendt hermed. Forleden reiste således en mann langt inne fra Sverige for å besøke «Viseknut» og hos ham frå rede på hvem som hadde stjålet en større pengesum som han hadde mistet. Og slike reiser er dessverre ikke sjeldne; selv meget opplyste bønder her fra distriktet har, for ikke mange år siden i allfall, hatt bud til ham, især når noen er kommen bort eller druknet, for å få vite hvor han kan gjenfinnes; når et skjerp skal tages, for å få vite om et er sølv deri, eller om noen lider av en uhelbredelikg sykdom.

Alle slike ting tror folk at den gamle tulling der oppe i Gausdal skal gi råd for.

Men kan virkelig spørre om man lever i en dårekiste eller blandt fornuftige mennesker. Men det er jo frukten av den gamle almueskoleoppdragelse med dens åndeløse puggeri.

Redigert utdrag fra Arvid Møllers bok Vis-Knut. J. W. Cappelens forlag 1980. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.