En liten historie om Hundorpskrinet – et klenodium

CARL HENRIK GRØNDAHL: Var han kirkerøver, bonden på Hundorp gard for 4-500 år siden? Reiste han rundt og sikret seg kirkegods? Han levde etter at reformasjonen hadde fjernet alle helgenbilder og relikvieskrin fra kirkene. Allikevel hadde han i sitt eie det som senere er kalt Hundorpskrinet, der pynten stammer fra katolsk tid. Skrinet havnet omsider på Rønshaugen, kjøpt på en auksjon i Haugland, og ungene brukte det som bokkasse. Da var det blåmalt. Amund Wadahl kjøpte så skrinet for fem kroner, og det hadde etterhvert flere eiere. Til sist solgte Johan Kjorstad det til Maihaugen, der det nå er et klenodium. Hvorfor?

Selve skrinet er det ikke noe spesielt med, det er av furu, enkelt uten utskjæring eller maling. Det er 33 cm langt, 21 cm bredt og 18,5 cm høyt. Det er dekoren – den emaljerte pynten – som gjør skrinet til et klenodium. Pynten kommer fra hellige gjenstander som har vært brukt før reformasjonen på 1500-tallet. Den hus-formede platen rundt nøkkelhullet er hentet fra et relikvieskrin. Pynten på sidene og lokket kommer fra tre prosesjonskrusifiks. Alle disse emaljearbeidene er fra den sør-franske byen Limoges. På 1200-tallet forsynte Limoges hele Europa med slikt.

I årsberetningen fra De sandvigske samlinger 1923-24 skriver konservator Rolf Mowinckel at Hundorp-bonden neppe var kirkerøver, men at han nok var blant dem som sikret seg de vakre katolske gjenstandene fra kirken i hjembygda. I dette tilfelle trolig fra den nå nedrevne stavkirken som sto på Listad. Når den ble bygget, vet vi ikke, men det er grunn til å tro at alle emaljeplatene har tilhørt denne kirken:

Det gir et lite innblikk i hvad man kan vente at der har været av kostbart kirkeutstyr i middelalderen, når man ser at en forholdsvis beskjeden landskirke har eiet minst fire vel temmelig kostbare emaljearbeider.

Kanskje var det slik at Hundorp-bonden ikke lenge kunne ha relikvieskrin og andre hellige gjenstander knyttet til katolsk tro. Men han kastet ikke det vakre. Han gjenbrukte det, pyntet et skrin med det, trolig på 1700-tallet en gang. Noe måtte han ødelegge – file ut et nøkkelhull gjennom bildet av en ung, skjeggløs, alvorlig mann – kanskje en Johannesfigur – i kjortel og kappe.

Fra Digitalt museum, Maihaugen:

Skrin av tre med flatt lokk. På lokkets kanter og på skrinets hjørner er det beslag av messing. På lokkets beslag er det gravert en akantusranke på toppen og rutemønster, diapermotiver på sidene, mens det på hjørnebeslagene er chevronmotiver. På skrinets sider og på lokket er det innfelt messingbeslag med emaljedekor, limogerarbeider, alle med lys eller mørk blå emalje bakgrunn. Lokket har et beslag med bølgende kant der motivet er Kristus. Dette har trolig vært sentralbeslag på baksiden av et prosesjonskrusifiks. Framsida har to firpassbeslag med henholdsvis et bevinget menneske og en bevinget løve, evangelistsymbolene for Matteus og Markus. Disse er endebeslag fra korsarmene på et prosesjonskrusifiks eller alterkrusifiks. I midten er det et gavlformet beslag med en stående helgenfigur. Dette er gavlen fra et lite relikvieskrin. Det er gjennomhullet med nøkkelhullformet hull. På høyre side av skrinet er det en framstilling av en talende Kristus i halvfigur på et rundt beslag og en framstilling av et bevinget menneske, evangelistsymbol for Matteus, fra et endebeslag fra et krusifiks. Baksiden av skrinet har i midten den andre gavlen fra et relikvieskrin, også her med en stående mannlig helgen uten attributter. På hver side av dette beslaget er det firpassformede beslag med ørn oge n bevinget okse, evangelistsymboler for Johannes og Lukas., begge har vært endebeslag på et krusifiks. På skrinets venstre side er det et rundt beslag med en halvfigur Kristusfigur som med talegest holder en rød boklignende gjenstand i sin venstre hånd. Under dette et oppned beslag med en ørn, evangelistsymbol for Johannes. Dette har også være endebeslag på toppet av et krusifiks.