Dette kunne vært dagens avisoverskrift for det som ifølge Njåls saga skjedde på Hundorp for ca. 1000 år siden.

Njåls saga er kanskje den mest berømte islendingesagaen. Den er skrevet ca. 1280 og historien foregår i Rangárvellir sør på Island ca. år 950–1015. Den handler om vennskapet mellom Njål på Bergþórshvoll og Gunnar fra Lidarende, som stadig settes på prøve av slektninger som vil ha oppreisning fra hverandre for ulike krenkelser. Forfatteren er ukjent, og kanskje er den basert på flere eldre sagaer. Deler av sagaen fremstår som noe løsrevet fra den øvrige teksten. Et av disse litt løsrevne avsnittene er historien om drapsmannen Hrapp’s herjinger. Sagaen foregår for det meste på Island, men gjør to avstikkere, en til Orkenøyene og en til Norge, eller for å være mer presis, til Hundorp og til Gudbrand i Dalene. Her er historien, slik den ble oversatt av Fredrik Paasche på 1920 tallet. Vi hopper inn i historien der drapsmannen Hrapp går i land i Norge.

Siden gikk Hrapp i land, og hadde sine våpen med, og bar en stor øks i hånden med trådvev om skaftet; han fòr til han kom til Gudbrand i Dalene[i]. Gudbrand var den største venn av Håkon jarl; de hadde et hov sammen, og det ble aldri lukket opp, uten når jarlen kom dit. Det var det ene av de to største hov i Norge; det andre var på Lade. – Trånd het en sønn av Gudbrand, og Gudrun en datter.

Hrapp gikk fram for Gudbrand og hilste ham sømmelig. Han spurte hva dette var for en mann. Hrapp nevnte seg, og sa at han var ute fra Island. Siden bad han Gudbrand skulle ta imot ham. Gudbrand sa:

«Ikke synes jeg du ser ut som noen lykkemann»

«Og jeg synes det er stor løgn» svarte Hrapp, «når det er sagt at du tar imot alle som ber deg om det, og at ingen mann er så ypperlig som du. Og annet skal jeg si, om du ikke tar imot meg.»

Gudbrand sa: «Her får du bli da!»

«Hvor viser du meg til sete?» spurte Hrapp.

«På den ugjevere benk, rett imot mitt høysete.»

Hrapp tok sete. Han hadde mangt og meget å fortelle; i førstningen syntes både Gudbrand og mange andre at dette var gamen; men til slutt kom det dit at mange fant det altfor drygt, slik han skjemtet. Til dette kom at han slo seg på samtaler med Gudrun, så mange sa at han tenkte nok å lokke henne. Da Gudbrand ble dette var, gav han henne mange lastord for at hun hadde samtaler med Hrapp, og bad henne vare seg for å si noe til ham, som ikke alle kunne høre. Da satte Gudbrand Åsvard, sin verkstjore, til å gå med henne, hvor hun så fòr hen.

Det hendte en gang, at hun ønsket å fare ut i nøtteskogen og skjemte seg, og Åsvard fulgte henne. Hrapp lette efter dem og fant dem og tok henne ved hånden og gikk bort med henne, de to alene. Siden fòr Åsvard og lette efter henne, og fant henne liggende under en busk, hun og Hrapp sammen. Han løp fram med øksen løftet, og hugg efter foten på Hrapp; men Hrapp skvatt til i det samme, og Åsvard traff ikke. Hrapp spratt opp så skyndsomt han kunne, og fikk tak i øksen sin. Da ville Åsvard renne;Hrapp hugg ryggen sund på ham.

Da sa Gudrun: «Nå har du stelt deg slik at du ikke kan være hos min far lenger;men der er annet han vil synes det er verre med, for jeg går med barn.»

Hrapp svarte: «Ikke skal han høre dette av andre; jeg skal fare hjem og si ham alt.»

«Da kommer du ikke fra ham med livet,» sa hun.

«Det får våge seg,» svarte han. Nå fulgte han henne til noen andre koner, og men selv for han hjem. Gudbrand satt i høysetet, og der var få folk i stuen. Hrapp gikk fram til ham og bare øksen høyt.

Gudbrand spurte: «Hvorfor er øksen din blodig?»

«Jeg bøtte ryggen til Åsvard.» sa han.

«Dette sier du ikke med det gode,» sa Gudbrand; «Du har nok drept ham!»

«Så er det,» sa Hrapp.

«Hva hadde du til sak mot ham?» spurte Gudbrand.

«Liten vil den tykkes eder,» svarte Hrapp; «han ville hugge foten av meg.»

«Hva hadde du gjort først?» spurte Gudbrand.

«Det han ikke hadde med,» svarte Hrapp.

«Like fullt kan du si hva det var.»

Hrapp sa: «Om du vil vite det, da lå jeg hos datter din, og det synes han ille.»

Gudbrand sa: «Stå opp, folk, og ta ham! Og han skal drepes.»

«Lite har jeg igjen for mågskapen med deg,» sa Hrapp; «men du sitter ikke med slik mannevalg nå, at dette skal hende med det første.»

De andre stod opp, men han drog seg baklengs ut og bort; de løp efter; men han satte fra dem og på skogen, og de fikk ikke tak i ham. Gudbrand samlet folk og lot dem lete efter i skogen, men de fant ham ikke, for skogen var stor og tettgrodd.

Hrapp for gjennom skogen, til han kom til en rydning. Der fant han en gård, og en mann ute, – han stod og kløvde ved; han spurte denne mannen efter navnet, og mannen nevnte seg Tove. Tove spurte efter hans navn, og han nevnte seg Hrapp, som han het. Hrapp spurte hvorfor bonden bodde så langt borte fra annet folk.

«Derfor,» svarte mannen, «at her trenger jeg ikke å bry meg meget om andre menn.»

«Vi har en underlig vis å tale på, vi to» sa Hrapp; «og først skal jeg ta det annerledes og si deg hvem jeg er; jeg har vært hos Gudbrand i Dalene, men jeg søkte bort fra ham, fordi jeg hadde drept hans verkstjore; og jeg skjønner at både du og jeg er illgjerningsmenn, for ikke ville du komme hit, langt fra annet folk, om du ikke var utlegdsmann for noen; og jeg gir deg to vilkår å velge på, -enten skal jeg si hvor du er, eller vi skal sitte med like rett, du og jeg, til alt som her er.»

Bonden svarte: «Det er sant som du sier; jeg tok den konen som er her hos meg, og mangen mann har lett etter meg.»

Siden gikk han inn med Hrapp. Husene var små, men vel bygd. Bonden sa til husfruen at han hadde tatt Hrapp til følgesmann.

«Folk flest får nok det som ondt er av denne mannen,» svarte hun, «men like fullt vil vel du ha viljen din.»

Nå ble Hrapp der. Han var støtt i ferder, og var aldri hjemme; han nådde jevnlig å møtes med Gudrun. De satt og voktet på ham, Gudbrand og Trånd, han sønn; men det ble aldri av at de fikk tak på ham. Gudbrand lot Håkon jarl vite hvor meget bry han hadde av Hrapp. Jarlen lot dømme Hrapp utlegd og lovet ut gods efter ham. Men det ble ikke av, og jarlen mente nå også at det måtte være lett for Gudbrand og Trånd å ta Hrapp, så litet varlig som han fòr.

Nå er det å fortelle om Njålssønnene, at de fòr fra Orkenøyene og til Norge om sommeren, og var der i kjøpstevne den sommeren. Tråin Sigfusson stelte seg til å fare til Island, og var nesten seilferdig.

Da for Håkon jarl i veitsle til Gudbrand. Om natten kom Viga-Hrapp[ii] til gudehuset som jarlen og Gudbrand eide; han gikk inn i huset. Han så Torgerd Hølgabrud[iii] sitte der, og hun var så stor som en voksen mann; hun hadde en stor gullring om armen og skaut på hodet. Han rev skautet bort og tok gullringen av henne. Da så han Tor stå i kjerren, og tok gullringen av ham også; en tredje tok an av Irpa[iv] og drog dem ut, alle gudene, og flådde klærne av dem. Siden la han ild i gudehuset og brente det opp; så gikk han sin vei; det tok da til å lysne av dag. Han gikk over et åkerland; der spratt seks mann opp, og søkte frem mot ham med våpen; men han verget seg vel. Utgangen ble at han drepte tre mann og såret Trånd til bane, og drev to til skogs, så de ikke fikk båret tidender til jarlen.

Han gikk da bort til Trånd og sa: «Høve har jeg nå til å drepe deg; men jeg vil ikke det; jeg skal vøre mågskapen mellom oss bedre enn dere har gjort det.»

Hrapp ville nå tilbake til skogen; da så han at fok var kommet imellom skogen og ham, og trøstet seg ikke til å ta seg frem dit; han la seg ned under noen busker og lå der en stund.

Tidlig denne morgen gikk Håkon jarl og Gudbrand til gudehuset og fant det brent, og ute de tre gudene, og borte alt deres skrud. Da tok Gudbrand til orde: «Stor makt er gitt gudene våre, – av seg selv er de gått ut av ilden.»

Håkon jarl. ca 935-995. Illustrasjon til Heimskringla, Christian Krohg,

«Ikke er det gudene som volder dette,» sa jarlen, «en mann må ha brent hovet og båret ut gudene. Og gudene hevner ikke alt med det samme. Men han vil bli drevet bort fra Valhall og aldri komme der, han som har gjort dette.»

I det samme løp fire av jarlens menn frem til dem og bar onde tidender, sa at de hadde funnet tre menn drept ute på åkeren, og Trånd såret til bane.

«Hvem har voldt dette?» spurte jarlen.

«Viga-Hrapp» svarte de.

«Da er det nok han som har brent gudehuset,» sa jarlen. Det trodde de visst han var kar for å gjøre.

«Hvor kan han være nå?» spurte jarlen. De svarte at han hadde lagt seg ned bak noen busker; så hadde Trånd sagt.

Jarlen fòr dit og så efter; men da var Hrapp borte. Jarlen satte dem til å lete efter ham; men de fant ham ikke. Jarlen gikk da selv med dem og lette, men først bad han dem hvile seg. Jarlen gikk bort fra de andre, og bad ingen mann bli med, og dvelte en stund alene. Han falt på kneseng, og holdt seg for øynene. Siden gikk han tilbake til de andre; han sa til dem;

«Kom og gå med meg!»

De gikk med. Han tverrvendte fra veien de før hadde fart; de kom da til et dalsøkk. Der spratt Hrapp opp fremfor dem; for dit var han kommet og hadde gjemt seg der. Jarlen egget sine menn til å sette efter; men Hrapp løp dit, hvor Njålssønnnene var.

[i] Gudbrandsdalen

[ii] «Draps-Hrapp»

[iii] Kvinnelig guddom dyrket av Ladejarlene.

[iv] Torgerds søster

Enden på visa er at Hrapp kjøper seg skibsplass om bord hos Tråin Sigfusson tilbake til Island. Siden blir de begge drept av Skarphedin, som en vel kunne tenke.