CARL HENRIK GRØNDAHL: Denne Peer Gynt bør du få med deg. Den rager høyt blant de beste som er skapt på Gålå. Her er det ikke en regissør som skal imponere oss med alt det fjonge han kan finne på, alt det sirkus han kan lage for å vise seg fram. Oppsetningen er enkel, rein, ujålet, klar. Peer Perez Øian har samlet meget gode skuespillere. Den forestillingen Terje Strømdahl lager som den forsofne Dovregubben i femte akt, er verdt turen i seg selv. Den grønnkledde Ingrid Rusten er en villkatt det freser av. En glede å følge henne. Og Thorbjørn Harr som Peer gir oss teksten virkelig som om tankene og ordene blir til i øyeblikket, der og da – ikke som en tekst han har pugget. Peer kommer oss nær, han inviterer oss inn. Dette er skuespillerkunst.

     Peer er også musiker, det er det særegne ved denne oppsetningen. Han spiller tangenter og saksofon. Han gjør sin entre på Hegstad med saksofonen, han sørger over mora med å vrenge ut Griegs «Åses død» på saksofonen, han ankommer stranden i Marokko som jazzsaksofonist. Solveig og Peer møtes underveis som saksofonister.

   Og her er kjernen. Hvem kan mislike en god musiker? Det er lett å alliere seg med Thorbjørn Harrs Peer. Dette er den gode, den likandes Peer Gynt. Vi stortrives i hans selskap.

   Men en god oppsetning av Peer Gynt inviterer alltid noen innvendinger. Her kommer de: Regissør Peer Perez Øian og dramaturg Ingrid Weme Nilsen har henter en scene Henrik Ibsen strøk. Solveig finner Peer på fjellet, mens hele bygda jakter ham. Attpåtil har de skrevet til tekst som skal gjøre Peer mer følsom, mer angrende. Regissøren bruker dette møtet til å berge Peer fra et selvmord. Han har fått det vondt etter bruderovet og vil drukne seg. Med andre ord: en suicidal ung mann med tung samvittighet vi kan få godhug for. Tja. Ikke akkurat Ibsens Peer.

     Attpåtil dukker Solveigs far opp som mørkemann. Han sier at Peer kan få Solveig – forutsatt at han drar hjem, tar dommen for forbrytelsen og soner sju år i fengsel. For det sier loven. Påstår faren. Peer avslår, naturligvis, ellers ville det blitt en helt annen versjon av Peer Gynt. Vel, vel. For min del et litt forstyrrende sidespor. Peer blir jo dømt. In absentia. Og langt hardere. Bygda dømmer ham til døden – hvis han viser seg i bygda. Og konfiskerer alt han eier. Solveig kommer til ham allikevel.

      Når Peer blir så likandes og god, er han ikke så utfordrende. Her er ingen farlig erotikk. Scenen med den kåte Peer og tre gærne seterjenter er strøket. Ingen truende mørkemakter. Ellen Birgitte Winthers Mor Åse er nærværende og sterk, men noen av oss kan kanskje savne litt galskap. Det er lite spenning, få spor av dype, rivende konflikter mellom mor Åse, og Peer. Bare vennlig kjekling. Den fremmede passasjeren som virkelig får fram angsten hos Peer i forliset, er fratatt selve budskapet: «Venn, – har De en gang blott hvert halvår/ tilbunns fornemmet angstens alvor? Har De blott en gang i livet/ hatt seieren, som i angst er givet?» – er strøket, og dermed mister rollen mye av sin funksjon. Det er trivelig å se Knappestøperen, Håkon Ramstad, som en lun, litt småforvirret, velvillig forstående byråkrat. Scenene med Knappestøperen er gode, men rolletolkningen gjør ham litt kraftløs, han tråkker ikke inn i Peers innvoller.

     Det er spenningen med å prøve ut den gode Peer.

     Fjerde akt i Peer Gynt er alltid en utfordring. Her er Henrik Ibsen samtidssatiriker og mente selv at den skulle teatret komme seg fort gjennom. Peer Perez Øian gjør den digital og uventet. Cato Skimten Storengen ønsker oss storslagent velkommen til festen blant våpenhandlere med protestanter utenfor gjerdet. Men Peer forlater sine syndige veier, og det han nå skal tjene seg rik på, er AI. Følgelig blir Anitra, Ingrid Rusten, til AInitra og en robot. Som ender med å tilrøve seg kontrollen over seg selv. Stilig. Dette lærte Peer av Dovregubbens NOK. Dovregubbens hall er et fornøyelig digitalt, kroppsfiksert, selvopptatt helvete.

      Sjokkerende sterkt at den kronen Peer som selvets keiser til sist får på seg i Dårekisten, er en glorie.

      Så gjør Peer Perez Øian et virkelig skuffende valg. Han lar oss heldigvis få Peers begrunnelse for å vende hjem. Peer skal ta tilbake gården som han mistet i dommen, bygge den om til et slott, ingen får slippe inn. Han skal ta igjen med alle sine motmenn, alle som mobbet ham. Men hvor blir det av det prosjektet? Hvorfor kastes Peer i stedet inn i sin fantastiske introspektive reise, hvor jaget etter storhet er borte, og han roper etter en som kan vise ham veien? Det store vendepunktet er auksjonen på Hegstad. Han kommer forbi storgården, der er flokken han hadde kjempet mot og med i sin ungdom. Ingen kjenner ham igjen. Og han får vite at Ingrid, som han ødela ved å røve og forlate, giftet seg med Aslak smed, levde i fyll og nå er død. Konkurs og auksjon. Også det som i sin tid ble hentet fra Gynt-gården til Hegstad, auksjoneres bort. Da kastes Peer inn i seg selv. Hele hans liv er på auksjon. Peer Perez Øian snyter sitt publikum. Han lager en merkelig, nokså tøvete og uklar scene der en diger, skrå konteiner skyves inn på scenen; ut av den henter de unge oppblåsbare plastikkleker. Og så er det auksjon. Hva? Hvorfor? Et merkelig valg. Vanskelig å forstå at en regissør søler bort et avgjørende vendepunkt.

     Peer og Solveig, Gina Bernhoft Gørvell. Likeverdige, to opprørere. Rent. Nydelig spilt. Slutten er alltid vanskelig og løst på mange underlige måter. En manns drøm om å bli tatt imot, tilgitt, forsonet i en kvinnes fang.  Her skjer det enkelt: en omfavnelse. Og Knappestøperen er taus.

    For en anmelder er det alltid en glede å kjenne seg bedrevitende og mene å vite hva som kunne vært annerledes. Men han går fra forestillingen med godfølelse. Scenografi: Dagny Drage Kleiva , masker: Embla Høyland Skognes, kostymer: Ingrid Nylander, koreografen Stian Danielsen som nok har fått de frivillige med på det presise, inntrykkssterke – og musikalsk leder Alf Lund Godbolt – er alle medskapere i en oppsetning som varmer, fenger og vil ruve godt i historien om Peer Gynt på Gålå.