Noen tanker til Marit Moum Aunes Peer Gynt på Gålå

Pål Christian Eggen er rett og slett storveis i rollen som Peer. Her er det trollene som mobber ham. Foto: Bård Gundersen

CARL HENRIK GRØNDAHL: Uhorvelig mye er skrevet om Henrik Ibsens Peer Gynt, men jeg har ikke sett noen ta på alvor at Peer går inn i sitt voksne liv med en dødsdom. En rett dømmer ham fredløs, det vil si at hvem som helst kan slå ham ihjel, hvis han viser seg i hjembygda. I tillegg mister han alt han eier. Hvilken grusom forbrytelse blir han dømt så hardt for? Han bortfører en brud som mer enn villig lar seg bortføre. Hverken i moderne eller eldre strafferett finnes det paragrafer som ville dømt Peer. Henrik Ibsen tar altså hardt i og støtter seg kanskje på middelalderballaden om Falkvor Lommansson, der en av de medvirkende i et bruderov blir halshugget.

Det er som om Henrik Ibsen bruker denne dødsdommen for å vise essensen av den mobbingen Peer blir utsatt for, og som er tydelig og sterkt fortalt i Marit Moum Aunes oppsetning på Gålå. Peer kommer til en fest, hans jevnaldrende blir raskt enige om at de ikke skal se på ham, snakke med ham, jentene avviser ham kort og brutalt når han ber om en dans. Så får de ham til å spille klovn, fortelle fantasifulle historier om seg selv han har fortalt før – som de igjen bruker til å få mer trøkk på mobbingen og true ham med juling.

Han er altså fredløs på sitt hjemsted allerede før dommen. Uønsket, utenfor, og hvis han viser seg, kan hvem som helst gå løs på ham. Før dommen er falt, går hans sambygdinger på jakt med rifler. De jakter ikke rein, men Peer. Han kommer seg unna, og det sier mye om Peers virkelighet at det å bli jaktet på med skarpladde våpen er en bekreftelse. Nå blir han tatt på alvor. Alt dreier seg om ham. Det spørres at Peer Gynt er ute.

Ettersom sambygdingene ikke får skutt ham, tyr de til jussen. Peer har åpenbart ikke vært til stede under rettsaken og har neppe hatt noen forsvarer før dødsdommen ble avsagt. Den er en slags rettslig stadfestelse av hans posisjon i bygda. Som om fellesskapet nå fikk muligheten til å gjøre utstøtelsen formell.

Dette er selvfølelsen han tar med seg inn i sitt voksne liv. Og den er vond. Det er en livserfaring som ville knekket de fleste. Han har med seg en grunnsmerte han gjør mye underlig for å slippe unna.

På slutten innhenter den ham. Hans siste monolog er vakker: «Hils fra Peer Gynt, bror stjernerap.» Men her ber han om unnskyldning for at han har vært til. Han trampet på gress til ingen nytte. Solen sløste når den lyste på ham. Solen og jorden var dumme som bar og lyste for hans mor. Han vil få kavet en snødynge over seg. På graven kan det stå: Her er Ingen begravet.

Her får hans livssmerte ord – og mobberne vinner. Dette er deres sannhet. Som Peer har overtatt og gjort til sin. Han er en stor feiltagelse. Hans liv er ikke noe verdt. Han skulle ikke vært født. Han er ingen ting.

Med denne poetiske monologen foregriper Henrik Ibsen mobbingen som foregår på dagens sosiale medier.

Og hvis vi velger å se slappedasken Peer, lystløgneren, den udugelige, mannssjåvinisten, narsissisten, alt dette vi ser ned og på kan skjelle ham ut for, allierer vi oss med mobberne. Eller mor Åse: «Jeg har et svin til sønn.» De siste 20 år har mange teaterkunstere tatt parti med mobberne i sine oppsetninger av Peer Gynt.

Bare den forbeholdsløse kjærligheten den gamle Solveig møter ham med, kan bøte på smerten i et slikt liv. For første gang i sitt livløp er Peer sammen med en kvinne som ikke skal skjelle ham ut, bruke ham, utnytte ham, kreve noe av ham, la seg herje med. Men gir ham den trygghet og totale akseptering vi bør få når vi er barn, men ikke kan og bør vente når vi er voksne.

Flere tanker om Peer Gynt her: Hvilken Peer Gynt er vi i slekt med?

Oppdatert 11.8.2019