Første skolen i Espedalen – litt av et skolehus

Bratt og karrig i Espedalen. Anders Strand i slåtten ca 1935. Bilde fra Espedalen tur- og løypelag.

PETER MEGRUND: Det første skolehuset jeg husker, var nærmest en gammel rønne  i Vassenden, mørk og utrivelig på alle måter. En eldre, troverdig mann fortalte meg om sine skoledager i dette skolehuset:

Vi ble innkvartert i et lite rom i skolehuset, og der bodde vi uken til ende. Gutter og jenter lå i samme rom. Mat hadde vi med oss hjemmefra. Enkelte hadde rikelig, andre mindre, og noen var det som nesten ingen mat hadde.

Fra skolen var slutt om dagen til  den begynte igjen neste morgen, var det ingen som hadde tilsyn med oss. Det var et under at alt gikk godt, når jeg tenker på alt vi fant på.

Skolehuset var gissent. Når det blåste, drev snøen inn gjennom det utette vinduet, så det var ofte et lite snølag både på golvet og i sengene. I soverommet fantes det ikke møbler av noe slag utenom sengene, da vi kom dit første gang. Jeg og en gutt snekret et bord av en kasse vi fant, og det ble et bruktbar møbel.

Fra boka Espedalen, som Peter Megrund ga ut på egen forlag i 1972, gjengitt i Fronsbygdin 2015.

Skolehuset er trolig et godt bilde på hvordan livet var i Espedalen. På heimesida til Espedalen tur- og løypelag forteller Jana Weidemann at den

første skriftlige kilden om bosetting i Espedalen er fra 1670, og omtaler «rydningsplassen Espedalen». En av bøkene om Gausdals bygdehistorie  siteres et gammelt dokument som beskriver Kongens allmenning, «Espedals skog». Her heter det at skogen nok er god, men: så snart ei ung furu når opp i sin beste veksttid, så skaver innbyggerne av barken for å bruke til mat.

Kirkebøkene fra Vestre Gausdal dokumenterer at 19 personer med navn «Espedalen» ble gravlagt på 1700-tallet. Nesten halvparten av de døde var små barn, åtte av dem under ett år.  Men det var også tre personer som ble over 80 år gamle. Levevilkårene må ha vært veldig harde i denne tida.

Levevilkårene ble vesentlig bedre utover 1800-tallet. Folk i dalen var bønder og drev i tillegg med jakt, fiske og tømmerdrift. Dalen var likevel ganske isolert fra omverden fram til veien kom i 1951. Langs Espedalsvannet var det nærmest bare en sti eller et kuråk der en kunne gå, eller til nød bruke hest med kløv. Bøndene i dalen hadde så å si rent naturalhushold.

Det var tungvint å frakte ting til gards. Det meste måtte bæres på ryggen, og en tur til Svatsum tok hele dagen. Om sommeren rodde folk til Vassenden og gikk til Svatsum, og om vinteren spente de på seg skiene og la i vei på isen og ned bakkene. Det var ikke mulig å levere melk på meieriet, og det meste av det garden produserte ble brukt hjemme

Noe smør kunne de selge i Svatsum. Fisken ble solgt i Skåbu. Det var nok fisken som skaffet det meste av kontantene, sammen med skogsarbeid (når en ser bort fra tida med gruvedrift). Når Espedølene skulle til Skåbu med fisk, måtte de ro til Verket. Der måtte de dra båten et stykke over land, og så ro etter Breisjøen og gå opp til butikken. Det var slitsomt opp Kampfoss bakkene med tung bør. Tømmeret ble fløtt over vatnet i «bommer». Før de fikk motorbåter, måtte de ro og dra bommene fram.

Var det noen som trengte doktor, var det langt fra lettvint. Man måtte sende beskjed med noen som skulle nedover til bygda, og det tok en hel dag før doktoren kom, i beste fall. Dyrt var det også. Doktoren tok 100-150 kroner for et sykebesøk i Espedalen.

Etter at vegen kom, ble kontakten med omverden lettere, selv om dagliglivet i Espedalen ikke forandret seg så mye de første årene.