Ferske jordbær ble plassert på motorkassa

Fra  1936 etablerte Sør-Fron Ysteri melkehenting på setrene sommerstid. Den omfattende ystinga ble trappet ned. Det var ikke lenger nødvendig å yste på setra for å nyttiggjøre seg melka og budeienes hverdag ble lettere. Melkebilen fikk en sentral plass i budeienes hverdag. Den fungerte som et viktig kommunikasjonsledd med bygda. Her var det mulig å få skyss til fjells, her ble det sendt varer og post. Melkeruta  var i mange år betjent av en lastebil som fraktet melka i transportspann. Det var god plass på planet til både folk og varer, men etter hvert kom det krav til kjøling også her, og transportspannene ble byttet ut med melketank med kjøling. Dette innebar også at tilbudet om vareleveringer ble innskrenket.

På begynnelsen av 60-tallet var mang en seterstul blitt utvidet med hytter, ofte bebodd hele sommeren av byfamilier på sommerferie. På Listulhøgda hadde Jern og Metall bygd en liten koloni med hytter for sine medlemmer, og på Vendalen, Bålsetra og Sveiphuslykkja  grodde det etter hvert opp hytter. Fjellet var befolket hele sommeren, og budeier så vel som hyttefolk ble i beit når melkebilen ikke lenger kunne yte den samme servicen.

Avisa Dagningen  10.9.1962

Gode forretningsfolks fremste egenskap er å se muligheter, slik Gudmund og Olav Nustad på Hundorp gjorde da de så behovet for en ambulerende butikk i 1961. Den førte Fjellpilten, en Federal buss innkjøpt på Minnesund,  ble ombygd til butikkbuss. Seter og gulv ble revet ut og inn kom nytt gulv og hyller og disker til både tørrvarer, aviser og ukeblad, melk brus og øl, fryse og kjølevarer, samt et utall andre varer som fjellfolket kunne ha bruk for. De første kjølediskene var hjemmesnekrede isolerte kasser, kledd med blikk innvendig og fylte med en blanding av is og salt. Nå var det ikke bare å fylle bussen og starte opp med butikkbuss  slik helt uten videre. Tillatelser måtte skaffes, den gang som nå. Løyver måtte skaffes fra fiskeridepartementet (Pilten solgte frossen fisk), samferdselsdepartementet og handelsdepartementet.

Her kunne man bestille varer, motta og sende post, få ferske grønnsaker, kjøtt og fisk osv. Pilten gikk i rute både søre og nordre Lia og hadde faste stoppesteder med faste tider. Den tutet når den nærmet seg holdeplassene, slik at man kunne høre når den kom. Stoppestedene var sosiale møteplasser for budeier og hyttefolk. Ikke sjelden kunne det være 25-30 kunder, og handelen tok sin tid. Det skulle prates og høres nytt. Pilten hadde faste rutetider, men disse kunne være vanskelig å holde, og for å varsle Piltens ankomst ble det tutet når man nærmet seg stoppestedene. På godværsdager kunne folk ha vært samlet i lange tider for vente.  På gråværsdager stod folk i glaspostene og ventet, eller det ble tent bål å varme seg til. Når Pilten varslet sin ankomst, kom folk springende fra alle kanter.

Ambisjonene var store. Hele vestfjellet som sognet til Søre og Nørdre Lia skulle dekkes. To dager hver uke gikk butikkruta. Første stopp var Bålsetra, så videre til Bjønnstulen, Nysetra og Heggesetra, Vendalen, Fagerhøi, Listulen, Toftsetra, Sveipåslykkja og til slutt Veslesetra. Stoppestedene var ofte i tilknytning til de gamle mjølkerampene som var sentralt plassert. Når ruta var unnagjort, så var det å ta den lange turen tilbake samme vei. Ned Nordre Lia turte de ikke å kjøre den gamle bussen på grunn av bremsene. Dagene ble lange, ofte ble klokka både tolv og ett på natta før de var nede.

Volvo buss E-6435, Lillehammer Ringsaker Bilruter. Bussen ble anskaffet av Iversens Bilcentral A/S i 1950 som E-6393. Kom til Lillehammer-Ringsaker Bilruter ved sammenslutning året etter og ble E-6435. Som bensinbuss lite økonomisk og ble solgt allerede i 1953. Ble da skolebuss i Sør-Fron som E-6393. Avsluttet sitt liv som butikkbussen Fjellpilten. Sto bilførst på 1970-tallet som hensatt butikkbuss. Foto: Håkon Prestkværn, Domkirkeodden

Og her er Volvoen igang som butikkbuss – med bremser.

Etter noen år ble den første bussen skiftet ut med en nyere, den tidligere kommunebussen. Den hadde bedre bremser slik at en kunne kjøre ned Nørdre Lia, men en gammel buss var det, og da den en sommer havarerte og måtte på reparasjon, så leide Hundorp Landhanleri  en lastebil på Sør-Fron Auto. Lastebilen ble utstyrt med tak over planet og fungerte midlertidig som Fjellpilt. Ved en annen anledning, da Pilten havarerte i Sjøsjålia,  kom butikkens varebil og fraktet folk til bussen, mens reparasjonen pågikk. Ingenting fikk stoppe Pilten! Det ble for øvrig mer regelen enn unntaket etter hvert, at man måtte få opp hjelp fra bygda, men da med ekstra varer av ulike slag. Som hjelpemiddel hadde de en felttelefon som ble koblet på telefonlinja fra Fagerhøy. Senere fikk man trådløst samband via ”walkie talkie”.  I de travleste sommerukene gikk det tomt for sentrale varer som melk og brød og da måtte supplering skaffes.

Fjellpilten ved Toftsetra 1965. Etter noen år ble rutene lagt om. To dager Søre Lia og to dager Nordre Lia med en 12-13 stopp langs hver rute.

Betjeninga på Pilten utgjorde oftest 2 personer.  I tillegg var det mang en ungdom som ble vel kjent med fjellet på en ny måte og etter hvert kom også fjerde generasjon Nustad med i drifta.

Arbeidsdagen på Pilten startet gjerne opp ca kl 8. Da var det tid for å fylle inn varer. Kjølevarer og tørrvarer skulle suppleres og prises, bestillingsvarer finnes fram etter lange lister. Kl 9.30 var det tid for avgang, enten til Søre eller Nørdre Lia. Det siste som ble lastet om bord var oftest en garantert slager hos fjellfolket  – ferske  jordbær. Disse ble plassert på motorkassa og fristet både sindige budeier med husholdningspenger og livate småfolk i kortbukse og sandaler. Fløte og sukker fantes også for dem som ikke hadde sjøl.

Så gikk dagen med handel over disken på de mange stoppestedene. En måtte sno seg når de to betjentene skulle møtes i den smale gangen mellom hyllene i bussen, med hendene fulle av varer. Det kunne fort gå timen pr stoppested når det var mye folk, men kundene ventet tålmodig mens ungene hoppet fra mjølkerampa eller sparket småstein.  Når bussen, godt utpå kvelden var vel hjemme igjen, skulle tomgodset ut og bussen vaskes og klargjøres for en ny dag.

Fjellpilten endte sin historie da Hundorp Landhandleri, som en av mange nærbutikker, ble nedlagt i 1983. Fra da av måtte hyttefolket til bygds for å skaffe både dagligvarer, musefeller, ovnsrør og postkort og mange ei mjølkerampe ble stående forlatt og til nedfalls, som minner om ei svunnen tid.

Lagt ut her første gong 21.4. 2013