Teodor Pettersen var også en framifrå flink bildoktor

PAUL HENRIK HAGE: Theodor Pettersen (1894-1978) var ein fargerik person på «gamle Vinstra» som det ennå lever mange historier etter. Han ble født under taket der «a jordmor-Mathea» bodde. Det var den 6. juni 1894 på et idyllisk sted som hette Bjørklund omtrent midt i det som i dag er Vinstra sentrum. I dette intervjuet i Gudbrandsdølen frå 1974 fortel han med humor og alvor om livet sitt til Oddmar Myrum, som var journalist og lærar med stor interesse for lokalhistorie.

Altmuligmann og hurragutt på Vinstra runder de åtti.

Navnet på gutten ble Teodor Pettersen, eller han Teodor hennes Mathea, for faren døde et par år etter at gutten ble født. Teodor har bare et par tydelige erindringer om sin far, det var at faren lå ved åpent vindu og en fugl kom inn og satte seg på brystet hans, og da hoppet katten opp og tok fuglen. Det andre glimtet var av noen karer som sto og måkte sand på kirkegården på Sødorp. Ellers har Teodor et minne som noen hver kan misunne ham, og han er en verdifull kilde for bygdehistorikere. Det var mangt som gjorde inntrykk på et guttesinn, forteller Teodor.

-Noe av det første jeg bet meg merke i, var en gang jeg var med mor i kirken som den gang sto i Sødorp. Der fikk jeg oppleve at Ole Myrum sto på kirkebakken og leste opp tvangsauksjoner. Det var harde tider, og mor som ble enke, slet hardt for å holde sulten unna meg og min eldre bror. Som jordmor tjente hun 420 kroner året, og når hun gikk øverst i Rustebygda for å ta imot en unge, fikk hun 50 øre. Men det hendte ofte at de ikke hadde penger å betale med, og da var mor påpasselig til å sikre seg en kjøttbit til jul. Derfor var det ofte storveies i jula, med både flesk og kjøtt.

Basows menasjeri

Vi opplevde selvfølgelig også mange lyse stunder som ga gode minner, som for eksempel Basows menasjeri. Der var det en ekte bamse som fikk sine sytten sirupskaker for dagen. Denne bamsen fikk vi ri en tur på, kanskje et par hundre meter, og det kostet fem øre. I menasjeriet var det også en godt dressert geit som greide å balansere på et omsnudd ølglass. Ellers var vi jo glad i apekatten Anders som spilte på fiolin. Den store bamsen skapte forresten tragedie. Basow skulle flytte til Østerdalen med menasjeriet, og fru Basow reiste sammen med de andre dyra, men de ville ikke leie en hel jernbanevogn til bamsen, så det ble til at Basow skulle gå fjellveien med den. Men inne i Venabygdsfjellet, eller det var i Sollia, så bamsen sitt snitt til å nyte friheten. Derfor slo den ihjel sin herre. Bamsen ble senere funnet igjen på Dovre og kom inn i menasjeriet igjen.

Vinstra sentrum

Teodor husker også Vinstra fra dengang det var en fredelig plett uten parkeringsproblemer. – Der sentrum ligger i dag, hadde vi Guro Skåden med kafeen, Bjørklunden, Byrhagen og Braget. Så kom da jernbanen like før hundreårsskiftet og litt etter Vinstra Hotell.

-Omkring 1900 var vi 12 barn på Vinstra. Mesteparten av sentrum var en eneste myrstrekning. I forbindelse med Byrhagen må jeg forresten få lov til å fortelle om en låve som het Ellingstugulåven. Den lå rett ovenfor der Folkets Hus nå ligger, for Ellingstugu var en plass under Byrhagen. Amund Byrhagen bestemte seg for å rive låven, og da de skulle til med muren, ramlet det ut 19 blanke sølvdaler. Da de senere pløyde der låven hadde stått, fant de lårbeinet av et menneske. Sannsynligvis skrev dette seg fra en skreppekremmer som var blitt drept der. Noe forresten ikke mange vet i dag, er at fossen i elva rett utenfor Kåja, egentlig heter Ellingstugufossen.

Gjetergutt og maler

I 1901 var Teodor syv år, og da begynte han hos P. E. Hvattum som gjetergutt. – Jeg passet geitene i Knutheimen, som i dag er fasjonabelt boligfelt i Vinstra Øvre. Jeg husker enda 17. mai det året. Da hadde jeg funnet fram maten og skulle spise. Det var spekeflesk og erterbrød og litt kurv. Men så fikk jeg se to geiter som var kommet så langt unna at jeg måtte av sted og hente dem tilbake, men dermed forsvant også maten. Jeg så bare noen geiter som holdt på å stanges om restene, og på meg ble det ikke noe før til kvelds.

Da jeg vel var konfirmert, skulle jeg gå i lære hos malermester Ødegård. Da hadde jeg 80 øre dagen, og jeg husker så godt at mor sa at hun måtte vel få 30 øre dagen av meg som hadde slik fortjeneste.

Altmuligmann

Men med malingen hadde vi ikke arbeid vinterstid, og jeg kom til Vinstra Hotell som skyssgutt. Der fikk både jeg og min bror være med å kjøre med slede på elveisen da Scott trente til ekspedisjonen til Sørpolen. Ellers husker jeg at jeg sammen med stasjonsmester Brandts sønn, Johan, og bar post opp til dronning Sofie som bodde på Kongsli. Vi fikk to øre hver pr. tur. Da måtte vi vente ute på gårdsplassen til dronningen hadde fått funnet fram brevene vi skulle ha med tilbake til stasjonen.

Mens jeg var på Vinstra Hotell, fikk Per Thorsheim, som var smed, se at jeg hadde handlag for slikt, og han tilbød meg å begynne i lære. Denne tiden hadde jeg det godt. Johanne, kona til Per smed, laget veldig god mat, og jeg hadde to kroner uken i lærlingelønn de to årene jeg var der. Dessuten fikk jeg hver sommer være med til Vinstervatna en fjorten dagers tid og fiske ørret og legge ned rakørret.

Med egen smie og verksted

Omkring 1912 begynte Teodor med egen smie. Han leide eldhuset av sin mor og lånte også 50 kroner av henne til startkapital. For pengene kjøpte han smiebelg og ambolt, og hadde seks måneders avdragstid på lånet. Smiekull hadde han heller ikke, og måtte be sin mor om å få lov til å hogge av bjørkebark til erstatning for smiekull.

Største ordren hans denne tiden var 200 hakespiker til tømmerfløterne langs Lågen. Og for dette fikk han 10 kroner. Men det var ikke mer enn såvidt det bar seg. Senere fikk Teodor bygd seg skikkelig smie, og enda senere fikk han kjøpt tomt i Nedregate, hvor han bygde landbruksverksted.

Les mer om smia til Pettersen-karene

Men utviklingen gikk fort, og det var ikke lenge før det var blitt bilverksted. Teodor ble snart kjent for å være en framifrå flink bildoktor. Han bare lyttet på motoren og stilte korrekt diagnose. Teodor hadde også salg av sykler, og han syntes han hadde gjort en god handel da han solgte to damesykler til Stor-Johan, selv om han ga bra rabatt. Den ene av dem som skulle ha sykkel, var dattera til Stor-Johan, hun som Grønoset har skrevet bok om. Det var greit å handle med Stor-Johan, sier Teodor, for han betalte kontant. Han var en ærlig tater.

Teodor hadde ord på seg for å være utrolig oppfinnsom når det gjaldt reparasjoner. – Ja, du vet av og til måtte man ta det man hadde for hånden. Jeg husker engang jeg måtte sy sammen universalleddet på en bil med purkeskinn. En annen gang gikk bakakselen tvers av i Kvam. Da fant jeg en ploghumul av bjørk som jeg telgde til og brukte – og kom fram. Men det jeg i grunnen er mest stolt av, var da jeg fikk beskjed om å repararere en påhengsmotor hvor krumtappen var brukket. Jeg smidde ny krumtapp og dreide den, og den motoren gikk i mange år etterpå.

Spillemann på dans

Men allsidigheten sluttet ikke i smia for Teodors sitt vedkommende. Han var også svært musikalsk og spilte både trekkspill og fiolin og var mye brukt som spillemann på dans. Men fortjenesten var ikke så stor. Han gikk til Hundorp og spilte til dans og fikk en krone for jobben. Mye moro fulgte imidlertid med dette livet, sier Teodor, som aldri har veket tilbake for å delta i det glade liv.

Han var med og gikk gjennom vatningsisen på Lågen en gang og ble klissblaut. Det var vinterstid og rundt tyve grader, så frakken hans frøs til is. Dermed satte Teodor den fra seg og lot den stå der til han kom tilbake og tok den under armen som om det hadde vært et menneske.

-En annen gang var jeg med og spilte til dans St-Hanskvelden oppe ved Fefor, forteller Teodor. -Etter dansen fant vi på å gå innom hotellet og få oss en del bokkøl, og så skulle vi ut på Feforvatnet og hadde med oss både fele og trekkspill. Da vi nærmet oss land, skulle vi reise oss i båten og synge, men falt selvfølgelig overbord. Jeg kom meg i land selv om det var første gangen jeg tok et svømmetak, men verre gikk det med trekkspillet. Det gikk opp i liminga, så jeg dro det opp i to deler. Etterpå sendte jeg det til Oslo og fikk reparert det for 15 kroner.

Vi var også på Lillehammer en gang og hadde tatt inn på et hotell. Der fant vi ut at vi skulle ha litt musikk. Jeg sendte en kamerat opp i byen for å kjøpe en fiolin. Den kostet 24 kroner med bue. Og instrumentet ble brukt, men så skulle vi hjem, og problemet var hvordan vi skulle få plass til fiolinen. Kameraten min viste råd. Han la fiolinen over kneet og brakk den i to så den skulle passe i kofferten. Dermed ble vi såpass uforlikte at vi tok hvert vårt tog hjem og ble verdens beste venner etterpå.

I dag tar Teodor det mer med ro. Han har et rom ved Vinstra Hotell og er fremdeles hotelles faste reparatør. Men når han er ferdig med åttiårsdagen, kan han godt tenke seg å begynne å smi litt igjen.

Særlig skulle han hatt lyst til å lage en gloklype etter en 1700-modell, og han kan også tenke seg å smi et lås for å prøve fingerferdigheten. Ellers er Teodor rask og rørig, og sykler i trafikken som en ungdom, og humøret og glimtet i øyet har han bevart, kanskje som et største aktivum for en åttiåring.

Henta fra FB-sida til Paul Henrik Hage