Tidligere NRK-redaktør og korrespondent med interessante tanker i

Ved siden av lokalavisa er det få ting som skaper sterkere bånd til hjemstedets lune havn enn den årlige dose med godt lesestoff om fordums tider i årbøkene fra historielagene. Det aller meste bygger på rent gratisarbeid, på ivrige skribenter som kives om plassen i de årlige utgavene. Det handler om svettende redaktører som kjemper mot den absolutte deadline, om flinke layoutfolk som strekker seg langt for å overgå fjorårets bok i smakfull utforming, om språkvaskere og korrrekturlesere og ikke minst om hjelpende fotografer som bidrar til spennende illustrasjoner.

De lokalhistoriske årbøkene springer ut fra en bevegelse som ser ut til å være i rekordartet vekst rundt omkring i bygd og by. Bare i Agder er nå om lag 10 000 mennesker medlemmer i en eller annen av de 43 lokalhistoriske foreningene i landsdelen. Interessen er neppe mindre i andre distrikter. Og tenk på hovedstaden. Der finnes det imponerende 22 lokalhistoriske foreninger knyttet til de ulike bydelene.

Hvis en skulle trekke fram et savn i det organiserte lokalhistoriske arbeidet lokalt, måtte det være at det er for lite kontakt og samarbeid på tvers.  Hvert enkelt historielag har naturlig nok fokus på sitt eget område og nok av uutforskede temaer der. Men det burde være mye å vinne på utveksling av ideer mellom de enkelte lagene og årboksredaksjonene. Det finnes mye historisk fellesgods på tvers av kommunegrensene og sikkert mye å vinne på å dele tips om kilder og kunnskap. Og hvorfor ikke slå på stortromma en sjelden gang og gå sammen med naboene om arrangementer med historisk appell i et større område?

Interessen for lokalhistorie går hand i hand med den stadig omseggripende interessen for slektsgransking og slektshistorie, og begge deler skyldes ikke minst at tilgangen til kilder og dermed lett tilgjengelig kunnskap om slekt og fortid er blitt så utrolig mye lettere enn tidligere. Nå kan de mest interessante og overraskende historiske funn ofte bare være et par tastetrykk unna.

Jeg er særlig fascinert av hvordan vår historie – lokalt, nasjonalt og internasjonalt – blir mer levendegjort gjennom stadig større tilgang til bildestoff. Det skyldes den digitale teknikken som gir nytt liv til gamle sort- hvitt bilder som for lengst kan ha vært avskrevet og plassert falmende nederst i skuffer og skap.

En av Norges fremste digitale nyhetspublisister fortalte meg for noen år siden hvilken magisk tiltrekningskraft historiske sort-hvitt bilder har på en moderne nyhetsnettside. I et dagligliv der vi bombarderes av bilder og video i alle regnbuens farger, framstår fortida i sort-hvitt i en helt annen modus, som noe vi kan stanse opp ved, reflektere over og la gjenkjennelsens minner berøre oss.

Det er derfor ikke til å undres over at de fleste aviser både på nett og papir har sine «husker du»-sider der bilder av små og store hendelser – og framfor alt mennesker – hentes fram igjen til a-ha-opplevelser og glede- i hvert fall for den godt voksne delen av leserkretsen.

Den enorme produksjonen av stoff som historielagene årlig bringer til torgs gjennom sin årbøker kommer uten tvil også til nytte for profesjonell lokalhistorisk forskning og formidling.