I Kvam sto det  blodigste slaget under felttoget i Sør-Norge

I dag for 84 år sidan gjekk tyskarane til åtak på Norge, som fekk smake det ukrainarane er midt oppe i nå. Det hadde ikkje vore kamphandlingar på norsk jord sidan 1814. Tyskarane skaut og bomba seg nordover Gudbrandsdalen. Det tyske gjennombrotet i Tretten 23. april var den store katastrofen som fekk forsvaret av dalen til å rakne. Dette førte til det som truleg var det største og mest blodige slaget under felttoget i Sør-Norge: Kampane i Kvam. Dei tyske soldatane møtte unge norske og britiske menn som hadde lite trening og aldri hadde vore i kamp. General Otto Ruge skreiv seinare: 

«Både brigaden Morgan og bataljonene av IR11 var i den situasjon at de var i strid for første gang i sitt liv, og at de denne første gang ble stillet overfor en så overlegen fiende som angrep med artilleri, panservogner og fly, mens de selv bare hadde infanterivåben. Som første gangs prøve for nyopsatte avdelinger ble dette for mye for dem.»

Her fortel milforum om slaget.

Tretten-stillingen var rekognosert og utbygd i over en uke. Da det ble klart at det ikke ble mulig å stanse fienden langs breddene av Mjøsa, var planen å trekke seg tilbake til Tretten for der å holde stillingen, slik at de allierte unnsetningsstyrkene kunne bygges opp og gå mot Trøndelag. De gjenværende styrkene i 2. divisjon var totalt utmattede etter kampene først ved Strandlykkja og så ved Lundehøgda og var trukket opp i Gudbrandsdalen for hvile og reorganisering.

En britisk brigade under bigadér Morgan (148th Infantry Brigade) skulle så holde en stilling ved Balbergkampen inntil 2. divisjon kunne ta over Tretten-stillingen. Men tyskerene forserte raskt Balberg-stillingen og gikk mot Tretten. Tretten-stillingen ble så besatt med restene av Morgans brigade, og de utmattede dragonene i DR2 (Oppland Dragonregiment) måtte fram igjen og sikre flanken.

I stedet for å holde i dager eller uker, holdt Tretten-stillingen bare noen timer. Morgans brigade besto av TA-soldater som hadde like lite trening som de norske soldatene. De hadde bra personlig utstyr, men manglet fullstendig avdelingsutstyr, hverken kjøretøy, panservernvåpen (bortsett fra 12,7mm panservernrifler som var utdaterte og hadde liten effekt), luftvernkanoner eller artilleri.

Etter kort tid flyktet de britiske soldatene i panikk. Den britiske militærattaché i Norge, oberstløytnant King-Salter forsøkte å stoppe flukten, men ble meget alvorlig såret med 5 kuler i kroppen. I flere avdelinger ble de britiske offiserene igjen i stillingene og fortsatte ilden til de falt, mens soldatene flyktet. DR2 ble avskåret oppe i dalsiden, måtte rømme til fjells og hadde utspilt sin rolle.

Tyskerne kan nå rykke videre oppover i Gudbrandsdalen, tar Vinstra 25. april og rykker videre mot Kvam. En ny britisk brigade under brigadér Smyth (15th Infantry Brigade, som igjen står under generalmajor Paget leder for  de britiske tropper i Gudbrandsdalen, Sickleforce) går i stilling ved Kvam. Denne brigaden er godt trenede «regulars», og de har bl.a. 25 mm panservernkanoner. Gruppen Dahl i Østre og Vestre Gausdal er nå i en vanskelig situasjon. Med tyskerne på Vinstra kan de angripes fra nord.

Den 23. april kommer endelig alliert flystøtte til Sør-Norge! En skvadron Gloster Gladiators blir fløyet i land fra et hangarskip til en feltflyplass på Lesjaskogsvannet. Men allerede den 25. april blir skvadronen fullstendig tilintetgjort av tyske bombefly. Generalmajor Ruge skriver senere om dette mens han er i tysk krigsfangenskap:

Den samme dagen, 24. april, hadde vi også den glede å se engelske jagerfly over Gudbrandsdalen. Det var en squadron som dagen før var kommet til Lesjaskogsvann og hadde etablert sig der. Jeg tror ingen som ikke har vært med i denne krigen, egentlig vil forstå den jubel det vakte overalt i landet, når soldater og bønder nu fikk se disse jagerflyene seile høit over dalen og rense luften for disse tyske flyene, som hittil hadde kunnet tumle så helt ugenert over oss. Dessverre ble gleden kort, for allerede neste morgen, 25. april, gjorde tyske bombefly en vellykket visitt på Lesjaskogsvann og ødela praktisk talt hele den engelske squadron mens flyene enda stod på isen.

Telegram fra den britiske og den franske militærattaché til London 23. april:

Situasjonsrapport. Sentral sektor.

Østsiden av elven: I løpet av 22. april ble alvorlig situasjon verre. Norske og britiske styrker nord for Lillehammer først tilbaketrukket til Øyer. Noen britiske tap. Sent på ettermiddagen videre tilbaketrekning til Tretten – delvis nokså uordnet. Om kvelden opptok britiske enheter stilling syd for Tretten. De fullstendig utmattede norske styrker ble samlet i dalen mellom Tretten og Ringebu. Natten 22. til 23. april ble elementer av to norske kompanier omdannet og stilt til støtte for de britiske.

Vestsiden av elven: Tilbaketrekning av troppene mer kontrollert. Omgrupperte elementer etablerte seg i Follebu-området for å holde Gausdal. Ingen britiske tropper nå på vestsiden.

Telegram fra den franske militærattaché til Forsvars- og Krigsministeriet i Paris 23. april:

Vi bekrefter at situasjonen i sentral sektor ble alvorlig forverret i løpet av 22. april. Tysk angrep på Lillehammer-fronten med flere infanteribataljoner inkludert bayersk bergregiment 138 og artilleriregiment 233, effektivt støttet av flybombing bak linjene og langs dalen, som har det eneste vei- og jernbanesamband.

Britiske enheter tilbaketrukket til syd Tretten for å innta stillinger i morges til inngangen til defilé. Norske tropper, utmattet av to ukers ubrutt kamp uten artilleri, panservernvåpen og anti-luftskyts og uten avløsning, har omgruppert for å støtte den britiske forsvarslinje.

Vi gjentar norske Øverstkommanderendes krav om øyeblikkelig tilføring av uunnværlig artilleri, hvis kampene skal fortsette. Nemlig: To eller tre grupper 77 mm, helst bergartilleri. To grupper haubitser 105 mm. En gruppe …. 12 bombekastere 81 mm. Må ankomme Åndalsnes straks.

Merk: Terrenget i denne del av Norge er ideelt for bruk av alpetropper, bergartilleri og jegere. Temperaturen er rimelig.

Telegram til London 24. april:

Fra allierte utsendinger og marine-, hær og flyattachéer til Sjef for Marinestaben, Sjef for Imperiets Generalstab, Sjef for Flystaben:

Norske Øverstkommanderende har i dag personlig og fortrolig gitt oss sin vurdering av den land- og luftmilitære situasjon.

Etter 14 dagers kamp er hans heltemodige tropper fullstendig utmattet. De blir plaget av kontinuerlig bombing og mitraljøseild fra fly. Langtrekkende artilleri ble også brukt i går for første gang. Alle viktige punkter og jernbaneknutepunkter fra Åndalsnes til fronten blir ødelagt. Sambandet er ofte alvorlig brutt.

Øverstkommanderende erklærer at besluttet løfte om hjelp ble gitt ham og ikke oppfylt, nemlig angrep mot Trondheim som han ble forledet til å tro skulle finne sted for flere dager siden.

Øverstkommanderende erklærer at om han ikke får hurtig og presis underretning om alliertes intensjoner, blir det umulig for ham å foreta sine egne disposisjoner.

Situasjonen er blitt kritisk. Fronten kan bli ugjenopprettelig brutt. Som stadig gjentatt er artilleri og fly spesielt presserende behov. Hvis øyeblikkelig hjelp ikke kommer vil sammenbruddet komme.

Øverstkommanderende ber om øyeblikkelig svar om allierte intensjoner.

KAMPENE I KVAM

De første deler av 15th Infantry Brigade (brigadér Smyth) ankom Åndalsnes og Molde 23. april. Brigaden besto av 1st Battalion, King’s Own Yorkshire Light Infantry (KOYLI), 1st Battalion, York and Lancaster Regiment og 1st Battalion, Green Howards. Tidlig om morgenen 25. april hadde KOYLI-bataljonen, som fremste avdeling, kommet fram til Kvam. Sammen med bataljonen var brigadens panservernkompani med fem 25mm franske Hotchkiss panservernkanoner i fremste linje, og tre til i støtte lenger bak. De hadde og med noen ingeniørsoldater.

Brigadér Smyth plasserte sin kommandoplass midt i tettbebyggelsen, foran kirken, et fremskutt kompani i østkanten av den store øya i Lågen og ett opp i lia nordøst for tettbebyggelsen.

Øvrige kompanier var på vestenden av øya, på veien foran ham, ved kirken, samt et lenger bak. General Pellengahr rykket fram mot ham med en styrke på ca. 8500 mann, 1 berginfanteribataljon, 6 ordinære infanteribataljoner, 1 motorisert mitraljøsebataljon og mindre enheter. Til ildstøtte hadde Pellengahr to artilleribatterier.

Kl. 11.50 nådde den tyske spissen Kvam. Dette ble begynnelsen på det som sannsynligvis var det største og mest blodige slaget under felttoget i Sør-Norge.

Den tyske spissen hadde i front en middeltung stridsvogn, en lett stridsvogn og en panserbil. En britisk panservernkanon på øya åpner ild og får sannsynligvis fulltreff på den første stridsvognen. Stridsvognene blir stanse,t mens panserbilen trekkes tilbake. Tysk infanteri utgrupperes og påfører det britiske kompani på øya store tap, spesielt med 59mm infanterikanoner. Kl. 16 trekker dette kompaniet seg tilbake til øyas vestside, etter å ha tapt 4 offiserer og 85 sersjanter og menige. Det andre fremre kompani oppe i dalsiden holder stand. Kl. 1730 ankommer første kompani fra 1st Battalion, York and Lancaster Regiment som forsterker venstre flanke. En middelstung stridsvogn til blir satt ut avspill av britisk PV-kanon. Et nytt tysk angrep langs bredden av Lågen blir stoppet av ild fra øya, der et tredje kompani også har tatt stilling.

Tyskerne trekker seg tilbake og angriper ikke igjen i løpet av natten. Det fremskutte britiske kompani i venstre dalside blir trukket noe tilbake for å få en lettere forsvarbar front. De klarer ikke å få med seg tilbake to av de fem PV-kanonene, men to kanoner bringes fram fra reserven. Britene befester i løpet av natten husene i tettbebyggelsen i Kvam for kamp fra hus til hus. Bataljonen fra York and Lancaster lager en opptaksstilling bak Kvam som kan brukes hvis Kvam må rømmes. Brigadér Smyth blir såret tidlig i kampen 25. april, og NK oberstløytnant Kent-Lemon har tatt over kommando av brigaden.

 

 

 

Tidlig om morgenen begynner det tyske artilleribombardementet av stillingene til 15th Infantry Brigade i Kvam.

Kl. 0630 angriper tyskerne med en infanteribataljon på britenes venstre flanke, men den blir drevet tilbake. Kl. 0900 forsøker tyskerne et nytt angrep lenger oppe i dalsiden.

Ved gården Hillingen blir de tatt under ild av tre norske soldater som hadde blitt igjen i Kvam. De tre norske soldatene blir drept, men det tyske angrepet stanses. Kl. 1100 starter tyskerne et nytt angrep, og klarer å infiltrere inn mellom britiske styrker. Nå får tyskerene også direkte flystøtte i angrepet og setter inn mer artilleristøtte. Omtrent kl. 1200 klarer tyskere å ta seg inn i tettbebyggelsen og sette opp en mitraljøse som skyter rett inn i de britiske stillingene langs hovedveien. Vel en time senere rykker to lette Panzer I mot Kvam, men de blir begge slått ut av panservernkanoner. En panservernkanon blir slått ut av en tysk artillerigranat. En tyngre tysk stridsvogn blir også satt inn, men den blir også slått ut. Den blokkerer veien for tyskerne, som sprenger den for å åpne veien.

Omkring kl. 1600 er igjen britene i fare for å bli flankert, men et motstøt av en tropp fra York and Lancaster-bataljonen redder situasjonen. En norsk skiløperavdeling på ca. 40 mann under fenrik Paul Jørgenvåg blander seg nå også inn, ved å åpne ild mot tyskerene på flanken fra stor avstand oppe i dalsiden. Selv om ilden har liten virkning på det lange holdet, får det tyskerene til å trekke seg tilbake på grunn av faren for et motangrep fra den kanten. Men situasjonen begynner nå å se farlig ut, og generalmajor Paget gir kl. 1700 ordre til at Kvam skal oppgis kl. 2300 og styrkene trekke seg tilbake bak nye stillinger ved Kjørem ca. 4-5 km lenger nord, der kompanier fra York and Lancaster og fra Green Howards har lagt opp en forsvarsstilling.

Kl. 1800 får tyskerene kontroll over øya i Lågen. Tysk artilleri skyter med fosforgranater skogen der flere britiske avdelinger er i stilling i brann, og britene må rømme skogen på grunn av skogbrann. Flere tyske angrep blir stoppet av motstøt, men ved 21-tiden må britene trekke ut.

Kampene i Kvam 25. og 26. april er de hardeste i Sør- og Midt-Norge. 1st Battalion KOYLI og 1st Battalion York & Lancaster har 54 drepte, i tillegg blir tre norske soldater og tre norske sivile drept i Kvam.

 

I Kommanderende General Ruges dagsordre utnevnes den britiske generalmajor Bernard Paget til sjef for forsvaret i Gudbrandsdalen fra Lesjaskog og sørover. Alle gjenværende norske styrker i Gudbrandsdalen settes under britisk kommando. 2. divisjon har opphørt å eksistere, av kamptropper er det bare små spredte avdelinger igjen som støtter den britiske 15th Infantry Brigade. Viktigere er transport- og forsyningsapparatet som ledes av generalmajor Jacob Hvinden Haug som inntil nå har ledet forsvaret i Gudbrandsdalen.

Paget og Ruge er enige om at man lengst mulig skal forsøke å holde Otta. Dette er helt avgjørende hvis Gruppen Dahl, en forholdsvis stor styrke, skal kunne unnslippe fra Gausdal der de nå er innestengt. Eneste utvei for Gruppen Dahl å unnslippe er å marsjere over Espedalvannet til Skåbu og videre 30 km i veiløst lende i høyfjellet gjennom Murudalen til Heidal, videre til Vågå og Ottadalen. En tilnærmet umulig oppgave for de utslitte soldatene, men Ruge og Paget vil lengst mulig unngå å stenge muiligheten for at en større norsk kampstyrke kan reddes. Østlandet er i realiteten oppgitt, men Ruge har stadig håp om at hvis man kan stoppe tyskerene sør for Dombås, vil man stadig ha muligheten for å få inn store britiske og franske styrker via Åndalsnes-Dombås som kan angripe nordover mot Trondheim og gjenerobre Trøndelag.

I Gausdal rykker de tyske styrkene nordover fra Follebu mot Gruppen Dahls stillinger ved Segalstad bru. Det blir meget harde kamper ved Segalstad bru utover dagen med betydelige tap på begge sider. Tyske tropper som går vestover fra Tretten kommer også i hard kamp mot Gruppen Dahl nordre styrker ved Svingvoll bru. Disse trekker seg tilbake til Austlid gård litt lenger syd. Her blir det også harde kamper utover ettermiddagen. Tyskerene setter så inn stridsvogner mot Segalstad bru og mot kvelden trekker oberst Dahl alle de gjenværende styrkene i Østre Gausdal over i Vestre Gausdal.

Ruge skriver senere under krigsfangenskapet sin analyse:

Når det i disse dagene gikk så dårlig i Gudbrandsdalen, og avdelingene den ene efter den annen – både engelske og norske – viste seg uten tilstrekkelig motstandskraft, tror jeg det vesentlig skyldtes en ting. Både brigaden Morgan og bataljonene av IR11 var i den situasjon at de var i strid for første gang i sitt liv, og at de denne første gang ble stillet overfor en så overlegen fiende som angrep med artilleri, panservogner og fly, mens de selv bare hadde infanterivåben. Som første gangs prøve for nyopsatte avdelinger ble dette for mye for dem. Det hadde vært anderledes for de andre norske avdelingene som hadde vært med helt fra først av, og som i sin første strid vesentlig hadde hatt infanteri mot sig. De hadde altså litt efter litt kunnet venne sig til striden under rimelige forhold, mens de nye avdelinger kom på hodet op i en alvorlig krisesituasjon.

Henta frå milforum: