Hardt skadde russiske offiserer kom til Harpefoss i 1917
EIRIK BRAZIER: På Grytting ble julen 1917 spesiell, da norsk og russisk juletradisjon møtte hverandre. Onkelen til Ivar Grytting, Olav Grytting, sto for juletreet, men det var de russiske offiserene som sørget for dekoreringen. De flettet kurver, laget fuglefigurer, stjerner og himmelstiger av papir i alle regnbuens farger. Det var fantastisk hvor flinke de var med hendene. De russiske krigsfangene fant seg til rette på Grytting og Heggerud, men om de ble godt mottatt av frøningene, ble de sett på med skeptiske øyne av norske militære myndigheter.
Det var en sørgelig forsamling med russiske krigsfanger som ankom Harpefoss stasjon søndag 28. oktober 1917. Mange av soldatene var så dårlig kledd og så medtatte at de nesten ikke kunne gå. Noen hadde stygge øyeskader og gikk med bind for øynene. Andre måtte støtte seg på krykker, mens de slepte det ene ben etter seg. Atter andre holdt seg for brystet mens de gikk, fordi det gjorde så vondt. De blinde og hardt skadde soldatene som veltet ut av hospitaltoget på Harpefoss var en konkretisering av krigens redsler for innbyggerne i Fron. Mottagelsen kan oppsummeres som en blanding av nysgjerrighet, entusiasme og skepsis.
Uttalt frykt for russerne var vanskelig å finne i Fron, men i begynnelsen var nok enkelte skeptiske til de nyankomne. Veterinær Ivar Grytting opplevde innkvarteringen av de russiske soldatene på familiegården Grytting som barn, og kunne fortelle at han var blitt sendt til nabogården, Nigard Kjorstad, hos sin tante da de første fangene kom, da man «ikke visste hvordan disse russerne tedde seg.» Det var blant annet frykt for at de kunne være smittet med farlige sykdommer eller på annen måte være farlige. Derfor ble Ivar Grytting boende på nabogården en hel måned.
I den første siden var det nok mye som virket fremmed for begge parter. På Grytting var det store flertall av fangene høyere offiserer, tre soldater fungerte som oppassere og tjenere. Det gikk et skarpt skille mellom adelige offiserer og ordinære soldater. Selv om man også i Norge hadde et klasseskille, var nok en slik ordning noe uvanlig.
Et stor antall av russerne på Grytting og Heggerud var psykisk merket av krigen, preget av det distriktslege Ole Jakob Ansteensen beskrev som en kraftig «nervøsitet», hjemsøkt av «søvnløshet, uro, palpitasjoner og flyktige symptomer fra forskjellige steder uten noget paaviselig grundlag.» Flere søkte trøst i både alkohol og andre rusmidler. Et solid norsk kosthold og pleie medførte uansett at de sårede russerne etterhvert kom seg til hektene.
Da nyheten om bolsjevikrevolusjonen i november 1918 ble kjent for russerne i Norge, var humøret på Grytting på null. En av offiserene uttrykte bekymring for hva hans egen krigsinnsats var verdt, nå som bolsjevikene truet med å inngå separatfred med Tyskland. Det var en svært spent gruppe med krigsfanger som satte kursen hjem til et land i borgerkrig. De var soldater og offiserer i den tidligere keiserlige armé, og bare noen uker etter avreisen kom nyheten om at tsaren og hans familie var blitt skutt av bolsjevikene.
0 Comments