Han spente kopper og dekketøy i tusen filler

 

PÅL KLUFTEN: Knut Haugastugun var fra Nord-Fron og i sin tid en svær dansekar. Han ville dessuten gjerne slåss på dansemoroene, for når det var moro, så skulle det være moro til gagns. Han hadde to slags danser som spesialitet, – den ene var «Krakkstettvalsen»; i den spente han stettene unna krakkene, og så var det «Stortuspen», da gikk det villere til.

Utpå morgensiden i dansemoroene når springleiken gikk heit og høg, begynte Knut gjerne å gå rundt danseringen og knurre og skjære tenner. Da var det heller ikke lenge før han var borte hos spelmannen og forlangte «Stortuspen», og da gikk det ofte hardt utover dem som var lite god for seg.

Etter hvert ble Knut kjent for «Stortuspen» sin over hele dalen. En gang han med følge kom fra Lillehammer – det var lenge før jernbanens tid – holdt de kvil på Åsletten i Øyer. Kona på garden hadde hørt om «Stortuspen» og ville gjerne se Knut danse den berømte dansen sin. Men Knut hadde ikke lyst. Kona ga seg imidlertid ikke, og til slutt måtte han til pers. Knuts følge hadde sine anelser og stakk ut av døra.

Til å begynne med gikk det pent og bra, og kona syntes nok det ikke kunne være videre å snakke om denne dansen. Men rett som det var, gjorde Knut et sprett oppå bordet, hvor kona hadde satt fram maten, og da ble det andre greier. Han dansa så suppa skvatt og spente kopper og dekketøy i tusen filler. Til slutt  hoppa han opp i senga og tråkka den i hop, så sengehalmen gauv.

-Dette var da ein stygg dans, da kjerringa.

-Pøh! Detta var nå berre ei grein tå´om au det, sa´n Knut.

Fra Der laugen strøymer. Utval av dikt og avisartiklar 1952