Den gongen det var offentleg transport i dalen

Var tidt å sjå, du kunne gå av og på der du ville. Foto:  Gudbrandsdalsmusea. Rundt 1960 var jernbanen fortsatt livsåra gjennom hovuddalføret, men det endra seg. 1. oktober 1960 vart det slutt på importrestriksjonar på privatbil, og bilen endra premissane. I
2001 var alle stasjonane automatisert, få tog og få stopp for persontransport.

HELGE STORMORKEN: Tog gjekk det morgen, middag og kveld, og togtuten var klokke for seterbudeiene, mange hadde ikkje klokke enda. Eit spesielt «tog», Kolstadbåten, eit lite lokomotiv med ei vogn etter var tidt å sjå. På signal kunne ein gå på og av der ein ville. Frå 1911 til 1930 gjekk det berre til Ringebu, etter det til Otta fram til 1940. Det var ein genistrek av Simen Kolstad, Ringebu, for samferdselen i dalen. Og toget hadde ein heil spesiell fyrbøtar ei tid: Marcello Haugen. På stasjonen var det enda morsesignala som galdt for å melde ankomst og avgang. Nå er det lenge sidan telegrafist var ei stilling ved NSB.

Lokomotivet var ett av fem bygget til Kongsvingerbanen. I 1896 ble det overført til Eidsvoll-Ottabanen og ofte brukt til å trekke lokaltoget Ringebu-Lillehammer; «Kolstadbåten» på folkemunne. Fast fyrbøtar nokre år var Marcelle Haugen. Lokomotivet ble solgt til Klevfoss Cellulose & Papirfabrik, Ådalsbruk, i 1920, Som 92-åring ble det kjøpt tilbake til NSB, som pusset det opp til jubileumsfestlighetene i 1954, da jernbanen i Norge var 100 år. Bilde: Digitalt museum