Men febersyke mennesker bør holde seg borte fra høyfjellet

Johan Sørensen

JOHAN SØRENSEN 1905: Efter en syv måneders jakt helt ned til Egypt kom jeg meg mere død enn levende hjem til Norge, – og livnede opp igjen på Toftesæter-kjølen – det fjellplatå i Gudbrandsdalen hvor nu en rekke av landets betydeligste høifjellssanatorier er anlagt. Østsiden av de norsk fjell og måske særlig Gudbrandsdalsplatået, som ligger lengst mot øst og fjernest fra kystfjellenes ismarker, frembyr, sammenlignet med Alpene, i virkeligheten mange fordeler.

Les om Johan Sørensen og kongedømmet hans i Fron

«Luften, især i søndre Frons herred, er såvel i høyliene som på fjellviddene usedvanlig tørr og prises derfor av de allerfleste besøkede som ualninnelig behagelig og helbredsstyrkende.» Utsikt nordvestover fra Svarthammaren.

Distriktets sentrale innlandsbeliggenhet, fjernt fra og ved vidstrakte fjellkjeders  beskyttelse mot påvirkning av kystenes havklima med dets fuktighet, dets barske stormer og sterkt vekslende temperatur – og mere spesielt for begge Fronsbygdenes vedkommende: disse herreders glisne skogdekke, som tillater solvarmens og sollysets friere virkning på jordoverflaten, den porøse og derfor meget vannfattige undergrunn, den derav følgende sparsomme utdunstning, derav igjen en tilsvarende ringe mengde vanndamper i de lavere luftlag og følgelig i det heletaget mindre nedslagsmengder. Luften, især i søndre Frons herred, er såvel i høyliene som på fjellviddene usedvanlig tørr og prises derfor av de allerfleste besøkede som ualninnelig behagelig og helbredsstyrkende.

En yngre Johan Sørensen

Min erfaring av Mellom- og Syd-Europas Alpetrakter er generelt talt den at de som sunnhetsgavnlige tilfluktssteder ikke kan måle seg med det beste, av hva Norges høilandsklima har å by. Jeg har forsøkt Pyreneene, men høyt oppe, f.eks i Aquas Buenas er sommerklimaet umulig med hyppige torden-, halg- og regnbyger av stor voldsomhet. Mine minner fra en måneds våropphold i det verdenskjente Meran, er at jeg til slutt rømte derfra, jaget av en uhyggelig blæst med støvflukt. Gossessass i Brennerpasset har stor likhet med en norsk fjelldal, men vår lette, tørre, tindrende luft opplevde jeg ikke en eneste dag av de femogtyve jeg tilbrakte der. Og noen videre lettelse for min bronkitt og åndenød fant jeg hverken der eller ovenfor i Brenner eller i ennu større høyde, som jeg forsøkte fra Innsbruck. På et esel red jeg nemlig en dag opp til en «Unterkommen Hütte» og kravlet med stor viljeanstrengelse fra fjellstuen og opp til toppen, ca 7000 fot over havet. Der strøk en rå, gjennemtrengende vind over fjellet, og intet under at blæsten var rå, sur og kold. For hvor jeg vendte øyet, møtte meg tinde ved tinde med svære masser av evig is og sne, sålangt syn med lommekikkert rakk. I de 12-15 minutter jeg sto deroppe, ble det meg klart, hvilken umåtelig forskjell der må være mellom alpeluften der og luften på våre seter-vidder.

Her kan du se og lese om høilidshotellet hans på Tofte.

Atmosfæren dernede mellem den masse is og sne kan jo ikke annet enn til stadighet være ute av balanse, må alltid være sterkt fuktig på grunn av den stadige utdunstning fra de mektige, evige sne og ismasser under påvirkning av den sydeuropeiske sol.  Og jeg begav meg på nedvei med den tro, som jeg ennu har, at dette klima var intet for meg.

«Jeg kom meg mere død enn levende hjem til Norge, – og levnede opp igjen på Toftesæter-kjølen.» Der satte han opp et jegerhytte, som maleren Chr Skredsvig døpte Veidarvon

Mens høydeklimaet i Norges innland besitter en sunnhetskilde av en ganske betydelig rekkevidde, og som er skikket til å vekke oppmerksomhet ikke alene innenfor Norges egne grenser, men også i det øvrige Skandinavien og i andre av Europas land. For dette klima og det hele atmosfæriske miljø fortjener i virkeligheten å bli bekjent og benyttet i sunnhetens tjeneste av syke såvel som friske videnom fra. Det står neppe klart, hverken for sanatorienes eiere eller for de besøkende gjester, hvilken skatt Norge eier i sitt høifjellsklima. I sær for alle overtrette og neurasteniske bybeboere, det sedvanlige flertall blant sommergjestene på høyfjellssanatoriene.

De gudbrandsdalske høysletter er energivekkende, i høy grad opplivende og forfriskende. Dog utkreves også her en viss motstandskraft på forhånd hos organismen, og meget svake, enn si sengeliggende og febersyke mennesker bør holde seg borte fra høyfjellet. For dem, der kun i lettere grad er syke, for alminnelige overanstrengte og blodfattige er derimot høyfjellsluften et enestående middel til å fjerne de sykelige symptomer og til å styrke livskraften.

Hjertets kraft forøkes. I de første dager etter ankomsten bør man dog avholde seg fra anstrengelser og spesielt bergbestigning, for i denne tid er pulsfrekvensen gjerne noe forhøyet, noen dager senere er den atter normal. Den forøkede hjertekraft åpenbarer seg ved den letthet, hvormed man beveger seg og overvinner anstrengelser, ikke blott på fjellet, men lang tid etter hjemkomsten. Den samme virkning sporer man også hos legemets øvrige muskler.

Også åndedrettets hyppighet er de første dager noe forøket, senere atter normalt. Respirasjonsmusklene styrkes og sannsynligvis også de elastiske fibre i de fineste bronkialgrener. Blodfylden i lungene tiltar, blodets rensnings foregår lettere, hvorved forbedret ernæring også av andre organer.

Luftens ringe abslolutte fuktighet bevirker en lettere fordunstning av væske og gasarter fra blodet, og sammen med den kjøligere luft, inntørrende, avkjølende og styrkende på slimhinnen i de fineste bronkialforgreninger. Lungens hele ernæring forbedres.

Disse stedlige naturforhold og klimatiske faktorer vil kunne benyttes til større nytte for syke og sunde i videre kretser. For Norge fortjener av mange grunner å bli et Europas sanatorium.

Fra boka De sanitære betingelser for sommer- og vinteropphold i det alpine og subalpine klima i Norges indland.

Språket er modernisert.