Kari Bay Haugens fortelling om livet på Sygard Forr

«Det har vært vanskelig å skrive om mangfoldet av opplevelser i et langt liv på Forr. Det viktigste jeg lærte av Hans Åge var respekt for levende liv og hvor marginalt det er å leve av naturens luner.» Skrev Kari Bay Haugen i Fronsbygdin 2013. Hun var best kjent som programmedarbeider i NRK, sammen med Erik Bye i  Søndagsposten, som programleder i Norge Rundt, Nitimen og Naturens verden. – Jeg elsker dette livet. Reise rundt og treffe folk som brenner for det de holder på med. Jeg lærer så utrolig mye og får så mye påfyll. Og så er det jo kjempehyggelig å vite at 600 – 700 000 hører på oss når vi byr på Naturens verden hver søndagsmorgen i NRK P1, sa hun til nrk.no i 2002. Hør Kari Bay Haugen om grønn vinter på Hedmarken i 2104. Hun døde 23. mars 2018, 80 år gammel. NRK Oppland og Hedmark minnet henne på denne måten. Tidligere har vi gjengitt utdrag fra artikkelen i Fronsbygdin på denne heimesida. Her er alt Kari Bay Haugen skrev om livet på Sygard Forr:

KARI BAY HAUGEN: Fra jobben som journalist i VG kom jeg til Sør-Fron som ung gårdkone. Et nytt liv begynte på Forr Søndre, gården som hadde vært i samme slekt siden 1745. Det nye livet startet for over femti år siden. Min ektemann, Hans Åge, var åttende slektsledd rett nedarvet og følte stort ansvar som han overførte til denne uerfarne byjenta.

ØSTLENDINGEN I 2012:

Hennes egentlige hjem er garden Forr på Frya i Gudbrandsdalen. Det var kjærligheten til Hans Åge Bay Haugen som førte Hamar-jenta nordover. Paret giftet seg i 1958. På den tiden jobbet Kari som journalist i VG og mannen som børsmekler. Men oppholdet i hovedstaden ble kortvarig, da ektemannen ble «beordret» hjem for å ta over garden. Kari taklet sin nye oppgave som gardkjerring med glans, og hun fødte tre barn på fire år. Men langt fra alle tidligere journalistkollegaer slo seg til ro med Karis nye tilværelse. Den populære sportsjournalisten Knut Bjørnsen kom sliten og uanmeldt til gards for å unne seg en pause i sykkelrittet Trondheim-Oslo. Men den godeste Bjørnsen hadde mer på hjertet. Kari glemmer aldri ordene som falt:
«Du kan da ikke sitte her som ei bredrumpa bondekjerring langt oppi Gudbrandsdalen. Du er jo en sprek journalist. Du må i det minste begynne å skrive kåseri for NRK»
Kari ler godt når hun forteller historien. Og bondekjerringa fra Frya tok Bjørnsens ord på alvor. Noe seinere søkte hun på et utlyst stipendiat i NRK, etter påtrykk fra mannen. Fra 1972 fikk hun fast jobb i statskanalen. Og helt fra dag en har hun etterlevd sin egen oppfattelse av hvordan en NRK-journalist skal og bør jobbe.

– En god NRK-journalist skal være ute å gjenspeile det samfunnet vi lever i, sier hun.

Hun har alltid elsket jobben sin. Det å reise rundt og treffe folk som brenner for det de holder på med, har gitt henne utrolig mye.

 

Hva kom jeg til? En gård med store hus og mye folk. Driftsbygning med ku og hest, sau, griser og høner. Hverdagen hadde tre arbeidsøkter og fire måltider,  der arbeidsfolk skulle komme inn til dekket bord og god mat.

Selv med Gyldendals Store Kokebok i gave fra ektefellen var det klokt av svigermor å overlate Nora (Volberg 1901-1938) til de unge. Nora hadde vært på gården i en menneskealder. Hun visste alt og kunne alt. Dessuten var hun morsom og snill. Hver morgen klokka sju banket hun på sovedøra med kaffebrett og kaker. Hans Åge var for lengst oppe, og jeg spurte ham forsiktig: – Kan jeg slippe kaffe på senga? Det var en helt ny verden for meg. – Nei, denne tradisjonen kan vi ikke ta fra Nora, var svaret.

Slik startet det nye livet med kaffe på sengekanten og prat om dagens gjøremål, og ikke minst det som skjedde i grenda. I ettertid ville jeg aldri vært uten alle årene med Nora, som var like presis som klokka.

Det store huset på flere hundre kvadratmeter og det store loftet innholdt alt fra alle generasjoner. Deres møbler, bøker, brevsamlinger og julehilsner fra fjern og nær. Kvinnenes vakre broderier, bruksgjenstander og kjøkkenredskaper, store tresleiver med svidde kors på skaftet. En bulket kobbelkjele med bulker hadde sin egen historie. Ingen visste hvor lenge den hadde vært i bruk under griseslaktinga. Tenk om den kunne fortelle hvor mange ganger den var blitt fylt med kokende vann til skolling av grisebusta? Hvor mange kvinner før meg hadde løpt førjulsturer med kjelen i kuldegrader og damp til grisen som lå på slakerbenken?

Gården var et helt lite samfunn. Eldegenerasjon, sveitserfamilie og gardskaren Hans (Aspen, 1899-1974), som var like trofast som Nora. Den lille grenda hadde landhandel og eget stoppested på Frya for toget. Det var liv og røre og travle dager – og ikke lettere etter hvert med tre unger i løpet av fire år.

Likevel ble det tid til undringer og ikke minst nysgjerrighet. På veggen i den store stua hang forfedrene i forgylte rammer, både kvinner og menn. De så alvorlig på meg disse kraftige karene og heller smale kvinner i høyknappede kjoler og med foldede hender. Noen sikkert strammet inn av korsetter?

Tenk om de kunne fortalt meg om livet sitt. Han som gikk til København for å få kongestempel som bevis på at han eide gården. Beviset henger innrammet over den gamle slektsbibelen. Alle pipene som hang over tobakksbordet, fortalte at gjestene valgte seg en pipe til toddyen. Den vakreste pipen var håndlaget av flammebjørk – et lite kunstverk som Tosten hadde laget. Han var ugift og hadde føderåd på gården, blant annet et kammers og et jordstykke oppi bakkene, som de kalte Skjegget hans Tosten.

Mange ting hadde sitt navn. Åkrene het Linlykkja, Legoa, Bådstø, Mælingen, Sanda og Nyteigen. Klart de hadde linlykkje! I skuffer og skap var det håndklær, vakre duker og sengetøy som bevis på hva de hadde gjort med lin i veven.

Vevstolen gikk med da det store stabburet med klokketårn brant i mai 1956. Så tett som husene lå med sitt grove tømmer, var det et under at de andre husene sto. Folk kom fra alle kanter og bar ut fra alle hus. Ikke noe manglet da ting kom på plass, ikke et prisme på kandelabrene var skadet.

I gamle skap var det hemmelige rom. Bjørnsonbrev dukket opp, og følelsen av å stå med et brevkort signert BB: Til min venn Knut Bay, var utrolig. Knut og Bjørnsons vennskapsbånd må ha vært sterkt. Bilder, brev og ikke minst den vakre glasspokalen er bevis på det. Etterhvert gikk det opp for meg hvilken kulturarv vi skulle passe på. Et overveldende ansvar både ute og inne. Gamle gardiner som skulle stives med potetmel. Dobbeltvinduer som aldri passet helt, og som måtte surres med ulltråd før de ble banket inn. Jeg tenker. Det er jo ikke lenge siden!

Etterhvert forsto jeg også hvordan tradisjonene har hatt sine århundrelange vandringer gjennom generasjonene. Den store klebesteinspeisen på kjøkkenet var så stor at jeg og ungene satt inn i når vinterkulda slo til. Peisen var den eneste oppvarminga på kjøkkenet. Vi satt ikke der alene, men sammen med en liten husgud i kleber. Den hadde en streng og en blid side: Ingen visste hvor gammel den var. Fra hedensk tid, fantaserte jeg.

Jeg ble sikrere 27. januar. Da kom sola tilbake etter å ha vært borte i over to måneder bak Nårkampen. Hva skjedde? Solfest i søre bygningen, der alle på gården var samlet til eggedosis med Armanac. Alle ventende på at klokka skulle bli tolv og sola kom – litt før eller etter det klokkeslettet. Snøen på Kampen avgjorde solskinnet. Så strålte sola på en liten flekk, og svigermor gikk bort med smør og la en klatt på solflekken. Høytid og glede. Hedensk skikk eller ikke?

En julestradisjon som ikke eksisterer lenger, er juleroa. Lille julaften bar Hans inn sekker med fersk bjørkeved og tømte utover gulvet. Veden skulle legges tett sammen og dekke to kvadratmeter ved siden av peisen. Øksa ble flittig brukt, og utpå kvelden var veggen ferdig. Et kunstverk med drivkvit bjørk, som utover året tørket og forandret seg til varme farger og tørr oppfyringsved.

Julekveldsmaten var lutfisk, lefse og mjølkegryn. Akevitt fra en liten gris og hjembrygget Nora-øl fra gamle glassmugger. Alle på gården – i alt 19 – skulle til Hans Åge og meg. Jeg ringte hjem til mor og gråt over savnet av ribbe og surkålduft i huset. Svaret: – Husk, du må ta skikken der du kommer!

Det var ikke alltid så enkelt. Fristelsen på loftet var en vakker, fotsid kjole i brun fløyel med blondekrave, vidbremmet hatt med tyll, en liten paraply med lilla silkefór og en vakker kurv. Jeg kledde på meg og banket på kjøkkendøra. Inne satt svigerfar og Hans Åge med dagens aviser. Her kommer jeg! Svigerfar bare gløttet over brillene og leste videre uten å forandre en mine. Hans Åge hadde problemer med latteren. Kanskje skulle jeg ikke rørt forfedrenes saker? Lå noe av hemmeligheten her? Slik var nok generasjoners eiendeler bevart. Forsiktighet, nøysomhet, respekt og kjærlighet er nok stikkorda.

Etter at hun ble pensjonist i NRK, laget Kari Bay Haugen mange reportasjer for TVØst. Her er et portrett av her humoristen, forfatteren, fotballspilleren og læreren Håkon Sveen fra Vinstra, som gjennom mange år har levd av å underholde og lære andre. Håkon har gjennom et langt liv blant annet vært med å forme Peer Gynt ved Gålå, ved å lære kjente skuespillere til å snakke fronsdialekt. Han har også skrevet boka N’Jalmar Ringenes Precident. Her får dere et lite innblikk i Håkon Sveens rike liv.

For å ta vare på minner om fortida er det blant annet gardsarkiv på Sygard Forr. Gamle dagbøker og til og med ei lita bok med sirlig håndskrift og tegninger med rebus laget fra Bibelen. Den er der med skinnpermer som er slitte og velbrukte. Jeg tenker på lyset de hadde å hjelpe seg med, der de satt med penn og blekk og skrev med små skrift.

Jernringen i kjøkkentaket har også sin historie. Første gang jeg lurte på hva den var til, fortalte Hans Åge at den skulle minne konene på at de skulle være snille, ellers så…   Ringen turnet de spreke i, heiste seg opp og lå langflate under taket. Hans Åge og ungene var eksperter. Men ringenes virkelig bruk var når skinnreimene skulle smøres inn med fett. Sprengfyring i peisen og et hjul som de dreide, ble hengt opp i ringen.

Et maleri viser alle husene på gården i gamle dager, og alle husene hadde et formål. De som var på Forr, kunne være både snekkere og smeder. På sandlåven fant jeg et kjerrehjul laget av tre. For meg var det et kunstverk. Det fikk plass inne på kjøkkenet for å gi meg et tidsperspektiv.

Jeg har senere tenkt over hvor ofte jeg sa til ungene: – Dere må ikke røre det! Vær forsiktig der! Men de overlevde formaningene og fikk som niende generasjon mange tanker om sine forfedre. Var de her og passet på? Den lille damen på rødværelset? Det er bare tante Belle som passer på at vi tér oss vel! Det fortalte tante Martha. Så var det greit, eller var det ikke? Hvem gikk i salen og i Bjørnson-rommet? Var det løytnanten som tok sitt liv da han ikke fikk den jenta han ville ha?

Nå kniker og knaker det i gamle tømmerhus. Tenk om disse grove tømmerveggene kunne fortelle om hvordan de ble tatt av Storofsen i 1789. Den gang var dagens store bygninger et stort hus som lå langsmed dalen. Da husene ble pukket opp igjen, delte Gudbrand huset i to og satte dem med gavlene med dalen. Han tenkte at da ble det mindre skade ved neste ofse. Soga sier at det store huset også hadde et tårn, som senere ble et hus borti Lia. Hvorfor tårnhus? Kanskje husfrua kunne stå der og skue utover jordene og se hva som er skjedd.

Tankene om kvinnene før meg er mange. Klesvasken med koking i store bryggepanner, for så å reise til Fryaelva og skylle vasken i isvann. Skuring av det trehvite salsgulvet med sand og børste. Vedfyring i alle ovner og matlaging i gryter i peisen. Trøster jeg meg ikke litt med at de var mange?

Sidsel henger i gullramme. Vakker og lyshåret. Hun ble giftet til Kvikne med utstyrskiste og en skogteig i medgift. Valgte hun selv? Hvem gjorde avtalen? Marthe Bay, født Tofte (1833-1907) ble gift med Knut Bay (1831-1909) og hadde et spennende liv. Knut var god venn av Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde eget rom på gården. Bjørnson skrev i et brev at han gledet seg til å komme til Forr til hans elskelige kvinner og deres deilige mat. Jeg tror ikke Marthe var bare elskelig i forhold til de to menn. Hun ville ikke ha unionsoppløsning i 1905. Hun likte kong Oscar og hadde et kjempemaleri av ham på salen. En staselig kar var han , men det var nok ikke årsaken til at Marthe ikke ville skilles fra Sverige. Den dagen unionsoppløsningen var et faktum, marsjerte Marthe opp på loftet i tredje etasje, hang ut gjennom vinduet og viftet med sildesalataflagget, som er godt bevart og tas fram når det snakkes om Marthe. Da hun døde, sto Bjørnson vakt ved båren. Presten hadde såvidt begynt sin tale, da Bjørnson dyttet ham til tide. – Gravtalen over Marthe vil jeg holde selv! Hvordan presten tok det, sier ikke soga noe om.

Marte fikk to døtre, Anette og Birgitte. Gardjenta Anette fikk igjen to jenter, Martha og Harriet. Harriet fikk to jenter og så Hans Åge. Endelig en gutt! Knut og Anne Marit har tre jenter, Birgitte, Juliane og Nicoline. Det er ikke lenge siden at kvinner også fikk odelsrett til fødegården sin.

Jeg vil avslutte med en historie fra mine første år som gardkjerring. Hans skulle ut på repetisjonsøvelse. Gamle Hans og jeg skulle ta oss av ni ungpurker som skulle grise og være til stede under fødselen og legge grisungene i kassa med rød varmelampe. Jeg gjorde som jeg ble bedt om. Da det var ei purke igjen, kom Hans inn på kjøkkenet:

-E tru siste purke e ô, sa han – Er hun syk? spurte jeg engstelig. Hans bare så på meg. – Nei, ho vil åt rånån. Ho står! Jeg ringte oppi Dalen, der Erling hadde både råne og gråtass med griskasse baki. Han kom, og vi  fikk omsider purka opp i kassa. Dagen etter kom Erling ignen og fortalte at hun var  bedekt tre ganger. Jeg takket for hjelpen og sa at nå blir det nok bra. Neste dag fødte purka ni levende og velskapte grisunger. Et under! Jeg ringte Erling og sa: – Dette er en begivenhet. I dag fødte purka ni unger! Da Hans Åge kom hjem og hørte historien, var dette hans replikk: – Denne historia syns jeg ikke du skal fortelle videre. Kari! Hermed er det gjort, og jeg skammer meg ikke.

Minneord fra Terje Dale, NRK:
Gardskjerringen som ble journalist, og vant hele NRK og alle radiohjertene.
Kari Bay Haugen døde 23. mars. Hun ble 80 år.

Hennes 32 år i NRK satte spor, og slik vil vi minnes Kari:
«en flott og varm radiostemme, et varmt menneske, impulsiv, klok, like hyggelig som dyktig, alltid nær, så levende engasjert i folk, natur og selve livet, radioens beste og vennligste stemme, kjempedyktig programskaper, vital, rett og slett en flott dame, varm og imøtekommende, mange gode radiostunder. Det var alltid en trygg og nær stemning rundt mikrofonen til Kari, hun kjempet for bygda og hele distrikts -Norge, hun likte hornmusikk, og hun var aldri redd for å gå ut i krigen for noe hun brant for.»