Bjørnstjerne Bjørnson om datidens snåsamann

BJØRNSTJERNE BJØRNSON: Vis-Knuts liv var en lang lovsang, som steg opp av sykdom, fattigdom og ofte bitter mangel på anerkjennelse. Det fantes en poetisk spennvidde i hans sinn som forvandlet hver eneste liten stund til et paradis.

Han dannet ingen sekt, intet parti, ikke engang hva man kaller en «vennekrets». Han gjorde ikke det aller minste for å bli hva man kaller anerkjent. Når mennesker var gode mot ham (dvs behanldet ham vennlig og med aktelse), var han lykkelig og meddelsom, og kunne de så i tillegg dele hans syn på Gud og hans verk i natur og historie (dette syn var mer fyndig, enn treffende sant, han savnet kunnskaper), så ble det en gledesdag i hans liv.

Kunne det nøyaktig nevnes hvor mange han i sitt liv nådde med legedom, legemlig og åndelig, hvor mange han kalte inn fra et lettsindig liv til et alvorlig, fra et ulykkelig til et lykkelig, eller ved hvor mange dødsleier han satt, trøsterik og blid, så kunne det bli et høyt tall. Han har vært en velsignelse for sine bygder. Han har også sendt trøst og helse langt bort.

Han var til og med for mild til å klage. Det var nettop denne mildheten som gjorde de andre mistenksomme. Knut var mer skald enn noen av dem, han hadde derfor mer øye for det menneskelige og var munter, ofte skjemtsom. Den overnaturlige evnen som enkelte tilla ham, var uhørt for de  hellige. De godtok ikke læren hans, da han gikk ut ifra seg selv og sa, at om Gud ønsket å bruke noen, så hjelp det ikke å stritte imot, mennesket hadde ingen fri vilje. Og det fantes mere av samme slag.

Fra Knuts side var det aldeles uskyldig, og han tenkte aldri på å motarbeide noe religiøst parti eller stifte noe eget. De troende hånet ham, de ikke-troende hånet ham enda mer. Men et godt ord, en god sang, litt solskinn, barnestemmer – og han var like blid og glad.

Selv trodde han at hele hans virke, såvel i det ene som i det andre, var en Guds «gave», at Gud i hvert enkelt tilfelle «brukte ham». Han sa at profetene hadde «hatt det slik som han». Når han ikke kunne røre ved gull-, sølv- eller kobberpenninger uten å få krampe, så var det slik forordnet av Gud, – til et vitnesbyrd om at sådanne ting skulle forsakes.

Likesom Bibelen lenge var hans eneste kunnskapskilde, så bestemte også Bibelen all den kunnskap han fikk siden. Alt gikk til Guds ære. Det var Gud han ropte på, når han skulle bruke sine eiendommelige evner, og det var Gud han takket, når han siden hørte at det var menneskene til gavn eller trøst.Jeg tenker at få i vår norske samtid har fortjent større ærbødighet enn denne gjeve bonde.

Bjørnstjerne Bjørnson om Vis-Knut i 1878, gjengitt med forfatterens tillatelse fra Arvid Møllers bok Vis-Knut, J. W. Cappelens forlag 1980. Publisert her første gang 31. januar 2016