TORBJØRN MATHISEN: Aldri før har det vært så stort sprang mellom generasjonene som i dag. Men heldigvis finnes det noen ganske få som føler seg forpliktet til å knytte bånd mellom generasjonene. Som vil bevare de gamle minnene og på den måten skaffe dagens travle mennesker rotfeste. En av disse er Albert Wadahl (1893-1985) på Harpefoss.

Han er en sjarmerende person, har glimtet i øyet og smilet sitter like om hjørnet. Og han har evnen til å huske, ikke bare med ord, men også med tegninger og maling som uttrykksmåte. Han var også en av de første amatørfotografer i Sør-Fron. Det er derfor stor allsidighet som preger ham, og han konsentrerer alle sine evner om å få tegnet ned og notert alt han vet om bygda og omgivelsene. Han føler seg forpliktet til å knytte et bånd mellom fortiden og fremtiden.

Fra Wadahlsbutikken. Bak disken Asbjørn og Albert Wadahl, foran disken Reidun Rudi (gift med Øivind Linde) og Amund Wadahl. (Bilde fra Arve Skurdal/Vegar Skar)

Wadahl-butikken: Albert Wadahl, Kristen kristiansen og Odd Skurdal. (Bilde fra Arve Skurdal/Vegar Skar)

Albert Wadahl er tidligere kjøpmann på Harpefoss. Etter et langt liv bak disken har han truffet mange mennesker. Bruk og gårder som nå for lengst er slettet med jorden, eller som er blitt forandret til det ugjenkjennelige etter modernisering, har han skissert ned på tegneblokken. Hans mål er å få tegnet ned de fleste brukene ved Harpefoss slik de engang var.

-I hvert fall tegnet slik det var her i Kjorstadmo’om, seier han. Og han kan vise oss tegninger og malerier av alle slag. –Du vet, det er ikke verdt noen ting dette her, sier han beskjedent, og vil liksom ikke høre det motsatte.

Kjorstad 1910

Han finner et fotografi av den gamle Harpefossen. -Her var det liv mens det var tømmerfløting i elva, sier han. –Det hendte nok ikke sjelden at tømmeret kilte seg fast i den trange passet ved Harpefossen, og stokkene lagret seg helt opp til brua. Da var det spennende å stå og se på fløterne arbeide. Det kunne stå fullt av folk der. De glemte både tid og sted og gikk ikke engang hjem for å få seg mat.

Albert Wadahl var en av de første som hadde bil i Sør-Fron. –Det var ikke så vanskelig å ta sertifikat den gangen. Det var farger Anders Skar som kontrollerte at aspirantene var skikket til å føre bil, og etter et par runder i Lillehammer skrev han under på papirene. Så dro jeg nordover igjen. Vi brukte et par timer fra Lillehammer til Harpefoss den gangen med omkring 40 km i timen. Det var sikkert fort nok.

Under samtalene kommer vi også inn på en annen evne som Wadahl har. Noe uforklarlig noe, som han holdt på å skrive brev til fjernsynet om. Det var i forbindelse med programposten «Streiftog i grenseland». Helt siden han var guttunge har han hatt evnen til å kunne finne ting igjen. Får han et bind for øynene, er det som om hendene hans strekker seg mot de gjenstandene man søker. Wadahl selv kan ikke gi noen forklaring på dette, og han forteller de utroligste historier som kan bekreftes av andre som har vært vitne til det. Wadahl vil helst ikke snakke så mye om disse tingene, som han selv ikke riktig finner noen forklaring på, men i bygda har han gjort seg kjent også på dette området.

All sin viten om dette og hint prøver han å få satt ned på papiret. Han har en mengde med papirbunker, bøker og ark. Tettskrevet med sirlig håndskrift. Vi lår tilfeldig opp i en av bøkene og finner fortegnelser over håndverkere og handelsmenn i Sør-Fron gjennom tidene. Men noe bearbeidelse av stoffet har han ingen umiddelbare planer om. Det er både komplisert og dyrt å begynne med trykking av dette. Det bør andre være forpliktet til å ta seg av. Fron kommune burde være den nærmeste til å sørge for å få bevart all den viten Wadahl representerer, for han oppbevarer skatter ikke mange kan oppvise maken til.

(Gudbrandsdølen 26.2.1973 –  fra Albert Wadahl/Vegar Skar

Publisert her første gong 29.1.2015