Intervju med 90 år gamle Marit Tagestad Holen i 1938
-I 12-årsalderen måtte jeg sørge for meg selv, og det var ingen åtte timers dag på gårdene den tia. Det var å stå opp kl 4, kvinnene til å karde og spinne, og karene på låven, i skålen eller annet arbeide. I kveldsetoa var det å karde og spinne, vøle gårdsredskap o.l. i skinnet fra peisen. Det kunne være knøttende stilt i kveldsetoa; men oftest var det livlig prat og arbeidet gikk lett.
23. juni 1938 fylte Marit Iversdatter Tagestad på garden Holen i Øverbygda i Sør-Fron 90 år. I det høvet vart ho intervjua av ein bladmann, truleg ein lokalkorrespondent for avisa Laagen. Ein utklipp av dette intervjuet vart sendt til slektningar i USA, der det vart teke vare på. Under eit besøk i New Orleans i 1990 fekk olderbarnet, Eivind Holen, ein kopi av barnebarnet, Herbert Haakon Holen.
-Maten den tida?
-Karene fikk ofte en dram hvis de skulle ut, og når de spiste ved 6-tida, så var det myssusuppe, smør, sjørost og tvisteikt brød (raspabrød, kvannasbrød). Senere på dagen var det graut og melk, kjellermelk, kål, kjøtt og flesk, sild og poteter og mange slags retter kokt av melk. Til målbytte var det mange slags oster. Det var saupost, sjørost, surost, søtost, geitost, rau og kvit gubbost. Det bruktes mest flatbrød, og ovnsbrødet var av heimrog og steikt i bakerovn innmuret i peisen.
-De var ikke så lettvinte som disse elektriske?
-Ånei, vi syntes det ble lettvindt da vi fikk komfyrer. Før var det å koke på peisen og steke i bakerovnen; men nu kan man ligge i senga og koke kaffe om man så vil. Men nu skal vi smake på denna elektriske kaffen, sier hun og kommer med et fat med goro, fattigmann, skruller og sannbakels.
-I min ungdom og langt oppover var det brukt lite kaffe på gårdene, og dessuten var det meste knupp, laget av bygg, rugmel og vann. En sukkertopp måtte en husmor greie seg med halvåret og til dels lenger.
-Grønnsaker?
-Ja, det var kålrot og gulrot på enkelte steder, med lauk, timian og røispost som krydderurter. Den tid hadde folk tenner, og det var en lyst å høre folk «taugg» maten. Den sterke, salte maten gjorde folk tørste, og det ble drukket mye maltøl, mysublanne og vatn, og jeg tror det var bra.
-Var det mange folk på gårdene den tiden?
-Ja, da vi forpaktet prestegården, hadde vi opptil 36 i kosten i skuronna og en enkelt gang 40. Jeg skal si man måtte ha noe på stabburet da.
-Kreaturstellet var også meget annerledes?
-Ja, det har vorte ein leik å stelle dyra nå mot den tia. Eller berre alle de tunge trekopper om ein måtte dra på da, vatne og sørpe ti. Å vatne var oftest å dra opp av stokkbrunnet og bera eller kjøre inn. E glømer ailler eingiong e kjørte vatn med ein ongøik, og vasskjeret trilla ned i Maurhaugkjella. Det var strevsamt. Fôringa bestod av mye markerånning, måså, ris, og bar og lite groon. (mjøl). Og så fôre i trange, små båser i mørke fjøs og lyse seg fram med feitvedspiker. Du kunne ofte se ut som en neger. Nu er det å skrue på knappen, gå og stelle i ljose saler. Men detta utenlandske kraftfôret trur eg itte på.
-Har du sluttet med veven nu da?
-Ja, jeg har nok det, det blir bare litt på spinning og strikking om så er; men jeg har vevet mye i min tid. Vi var 10 personer på Holen, og disse skulle forsynes med klær både innerst og ytterst. Og så var det sengeklær attåt da. Berre første året jeg var på førråa, vov jeg 500 alen. (omlag 300 m) Jeg takker Gud for at jeg har hatt god helse – doktor har ikke vært i mitt hus.
-Hvordan var skolegangen den tida?
-I førstningen var det omgangsskole, men det ble snart skole bare på bestemte steder. Jeg husker mye rart fra den første skoletiden. Det hendte nok at koppgrisen sprang mellom beina på oss i skoletimen. En gang tok skolemesteren Jo Øigarden n´Ola Kong etter luggen og slengte ham bort til døra – da ble jeg redd.
Det var mye ulv mens jeg var ung. Om kveldene kunne vi høre den ule i Skarsmarka, Harvoldsmarka og i Ulbergshaugen, og unger fra avsidesliggende steder måtte ofte ha voksne til følge når de gikk for presten. Det var leit for buskapen, ungnaut og småkreaturer, da det var så mye ulv. På Søndre Grytting hadde geithusdøra kommet opp på ei gjerd ei natt, og ulvene hadde revet i hjel det meste av geitene.
På Breivegen var det eksersisplass, og det var noe til glaning når mønstringa foregikk. Da møtte bygdefolket opp for å se på. Det ble slutt på denne plassen kring 60-åra. Og så husker jeg at Laugen i 1860 var så stor, at den delte seg ovenfor Harpebroen , så der gikk en stor elv gjennom Brudalen, så forbindelsen med solsiden var brudt. Det var mye til flom, og det fôr mye rart efter Laugen.
-Annet som gjorde inntrykk på deg?
-Av kroningsreiser husker jeg flere; men jeg best husker jeg reisa til Carl den 15. Det var møtt opp mye folk for å se på stasen. Det var mye rare kjøregreier og mye fine folk. Det var i 1860, og kongeveien gikk da ovenfor Grytting. Jeg husker også godt da den nuværende kongevei ble bygget. (1867)
Se bilder fra kroningsferda i 1906
I 1872 ble Marit Tagestad gift med Anton Tagestad, og de hadde 8 barn, 4 gutter og 4 jenter. De forpaktet Sør-Fron prestegård i 6 år og Ringebu prestegård i 5 år, før de kjøpte Holen. Anton døde i 1919.
Marit er en grei kone, som har sine meninger og som har forstått å holde orden og disiplin i sitt hjem. Enda greier hun seg alene i føderådstuen, vasker, kokker og steller. Hun er enda lett på foten, – men bakkene greier jeg dårlig nu, sier hun. Hun ser og hører bra og følger interessert med i avisene og i dagens spørsmål.
Marit Tagestad Holen døde 20. juni 1945, 97 år gammel.
0 Comments