Bilde til ettertanke. Her er det menneskeliv og skjebner. Sør-Fron kjøpte Grov til fattiggard i 1903, og i 1908 kom hjemmet i gang med 19 pensjonærer. (Bilde fra «Bank i bygd og by»)

ASBJØRN RINGEN: Hjelpetrengende i Fron kunne bli auksjonert bort. De som krevde minst betaling, fikk tilslaget. Fattigstellet var – ved siden av skolen – den viktigste oppgaven kommunene fikk med seg da formannskapsloven ble vedtatt i 1837. Her handlet det om å yte bidrag til de fattige i form av matvarer og om å betale for den smule omsorg som lå i legdsystemet.

Kretsene hadde lenge ansvaret for fattighjelpa. Tidvis var behovene større enn de maktet. Da var det å gå til banken og låne penger. Det foregikk en viss kamp mellom fattigkretsene og kommunen om ansvaret. Grendene der det var flest fattige, mente at utgiftene burde dekkes av kommunen. Etter hvert fikk kommunen ansvaret, men så seint som i 1904 måtte både Sødorp og Søndre Kvam fattigkreds gå til banken for å få lån.

Rett etter århundreskiftet ble det forandring på dette. Det ble forbudt ved lov å bortauksjonere fattige. I 1903 ble det bestemt at all fattighjelp i Sør-Fron skulle ytes i penger. Det kostet kommunen kr 13.000, en tredjedel av hele kommunebudsjettet. Snart opprettet kommunen fattighjem, det som seinere ble gamlehjem. Sør-Fron kjøpte Grov til fattiggard i 1903. Her matte husene utbedres, og først i 1908 kom hjemmet i gang med 19 pensjonærer.

(Fra boka Bank i bygd og by, først lagt ut 17. 7. 2013)