Journalisten og byjenta som kom til Forr Søndre

Kari Bay Haugen: Fristelsen på loftet var en vakker, fotsid kjole i brun fløyel med blondekrave. Foto: Rasmus Stauri

KARI BAY HAUGEN (1937-2018): Fra jobben som journalist i VG kom jeg til Sør-Fron som ung gårdkone. Et nytt liv begynte på Forr Søndre, gården som hadde vært i samme slekt siden 1745. Det nye livet startet for over femti år siden. Min ektemann, Hans Åge, var åttende slektsledd rett nedarvet og følte stort ansvar som han overførte til denne uerfarne byjenta.

Hva kom jeg til? En gård med store hus og mye folk. Driftsbygning med ku og hest, sau, griser og høner. Hverdagen hadde tre arbeidsøkter og fire måltider,  der arbeidsfolk skulle komme inn til dekket bord og god mat.

Selv med Gyldendals Store Kokebok i gave fra ektefellen var det klokt av svigermor å overlate Nora (Volberg 1901-1938) til de unge. Nora hadde vært på gården i en menneskealder. Hun visste alt og kunne alt. Dessuten var hun morsom og snill. Hver morgen klokka sju banket hun på sovedøra med kaffebrett og kaker. Hans Åge var for lengst oppe, og jeg spurte ham forsiktig: – Kan jeg slippe kaffe på senga? Det var en helt ny verden for meg. – Nei, denne tradisjonen kan vi ikke ta fra Nora, var svaret.

Slik startet det nye livet med kaffe på sengekanten og prat om dagens gjøremål, og ikke minst det som skjedde i grenda. I ettertid ville jeg aldri vært uten alle årene med Nora, som var like presis som klokka.

Det store huset på flere hundre kvadratmeter og det store loftet innholdt alt fra alle generasjoner. Deres møbler, bøker, brevsamlinger og julehilsner fra fjern og nær. Kvinnenes vakre broderier, bruksgjenstander og kjøkkenredskaper, store tresleiver med svidde kors på skaftet. En bulket kobbelkjele med bulker hadde sin egen historie. Ingen visste hvor lenge den hadde vært i bruk under griseslaktinga. Tenk om den kunne fortelle hvor mange ganger den var blitt fylt med kokende vann til skolling av grisebusta? Hvor mange kvinner før meg hadde løpt førjulsturer med kjelen i kuldegrader og damp til grisen som lå på slakerbenken?

Gården var et helt lite samfunn. Eldegenerasjon, sveitserfamilie og gardskaren Hans (Aspen, 1899-1974), som var like trofast som Nora. Den lille grenda hadde landhandel og eget stoppested på Frya for toget. Det var liv og røre og travle dager – og ikke lettere etter hvert med tre unger i løpet av fire år.

Likevel ble det tid til undringer og ikke minst nysgjerrighet. På veggen i den store stua hang forfedrene i forgylte rammer, både kvinner og menn. De så alvorlig på meg disse kraftige karene og heller smale kvinner i høyknappede kjoler og med foldede hender. Noen sikkert strammet inn av korsetter?

Tenk om de kunne fortalt meg om livet sitt. Han som gikk til København for å få kongestempel som bevis på at han eide gården. Beviset henger innrammet over den gamle slektsbibelen. Alle pipene som hang over tobakksbordet, fortalte at gjestene valgte seg en pipe til toddyen. Den vakreste pipen var håndlaget av flammebjørk – et lite kunstverk som Tosten hadde laget. Han var ugift og hadde føderåd på gården, blant annet et kammers og et jordstykke oppi bakkene, som de kalte Skjegget hans Tosten.

Mange ting hadde sitt navn. Åkrene het Linlykkja, Legoa, Bådstø, Mælingen, Sanda og Nyteigen. Klart de hadde linlykkje! I skuffer og skap var det håndklær, vakre duker og sengetøy som bevis på hva de hadde gjort med lin i veven.

Vevstolen gikk med da det store stabburet med klokketårn brant i mai 1956. Så tett som husene lå med sitt grove tømmer, var det et under at de andre husene sto. Folk kom fra alle kanter og bar ut fra alle hus. Ikke noe manglet da ting kom på plass, ikke et prisme på kandelabrene var skadet.

I gamle skap var det hemmelige rom. Bjørnsonbrev dukket opp, og følelsen av å stå med et brevkort signert BB: Til min venn Knut Bay, var utrolig. Knut og Bjørnsons vennskapsbånd må ha vært sterkt. Bilder, brev og ikke minst den vakre glasspokalen er bevis på det. Etterhvert gikk det opp for meg hvilken kulturarv vi skulle passe på. Et overveldende ansvar både ute og inne. Gamle gardiner som skulle stives med potetmel. Dobbeltvinduer som aldri passet helt, og som måtte surres med ulltråd før de ble banket inn. Jeg tenker. Det er jo ikke lenge siden!

Etterhvert forsto jeg også hvordan tradisjonene har hatt sine århundrelange vandringer gjennom generasjonene. Den store klebesteinspeisen på kjøkkenet var så stor at jeg og ungene satt inn i når vinterkulda slo til. Peisen var den eneste oppvarminga på kjøkkenet. Vi satt ikke der alene, men sammen med en liten husgud i kleber. Den hadde en streng og en blid side: Ingen visste hvor gammel den var. Fra hedensk tid, fantaserte jeg.

Jeg ble sikrere 27. januar. Da kom sola tilbake etter å ha vært borte i over to måneder bak Nårkampen. Hva skjedde? Solfest i søre bygningen, der alle på gården var samlet til eggedosis med Armanac. Alle ventende på at klokka skulle bli tolv og sola kom – litt før eller etter det klokkeslettet. Snøen på Kampen avgjorde solskinnet. Så strålte sola på en liten flekk, og svigermor gikk bort med smør og la en klatt på solflekken. Høytid og glede. Hedensk skikk eller ikke?

En julestradisjon som ikke eksisterer lenger, er juleroa. Lille julaften bar Hans inn sekker med fersk bjørkeved og tømte utover gulvet. Veden skulle legges tett sammen og dekke to kvadratmeter ved siden av peisen. Øksa ble flittig brukt, og utpå kvelden var veggen ferdig. Et kunstverk med drivkvit bjørk, som utover året tørket og forandret seg til varme farger og tørr oppfyringsved.

Julekveldsmaten var lutfisk, lefse og mjølkegryn. Akevitt fra en liten gris og hjembrygget Nora-øl fra gamle glassmugger. Alle på gården – i alt 19 – skulle til Hans Åge og meg. Jeg ringte hjem til mor og gråt over savnet av ribbe og surkålduft i huset. Svaret: – Husk, du må ta skikken der du kommer!

Det var ikke alltid så enkelt. Fristelsen på loftet var en vakker, fotsid kjole i brun fløyel med blondekrave, vidbremmet hatt med tyll, en liten paraply med lilla silkefór og en vakker kurv. Jeg kledde på meg og banket på kjøkkendøra. Inne satt svigerfar og Hans Åge med dagens aviser. Her kommer jeg! Svigerfar bare gløttet over brillene og leste videre uten å forandre en mine. Hans Åge hadde problemer med latteren. Kanskje skulle jeg ikke rørt forfedrenes saker? Lå noe av hemmeligheten her? Slik var nok generasjoners eiendeler bevart. Forsiktighet, nøysomhet, respekt og kjærlighet er nok stikkorda.

Utdrag fra artikkel i Fronsbygdin 2013, publisert her første gang 4.10.2017