Historien om nærbutikken på Jensbakken
TOBBEN I GUDBRANDSDØLEN 22. JANUAR 1977: I 100 år har det vært drevet allsidig handel hos Redv. Rolstads Eftf på Jensbakken i Sør-Fron. Her har det vært butikk, bakeri, meieri og ysteri, skysstasjon og bensinstasjon. Fra å være en liten krambu med litt handel på kjøkkenet er forretningen etterhver utvidet til en moderne og romslig selvbetjeningsbutikk. Men den gode tonen i butikken er bevart. Her kan en komme sammen og rive kjeft, og svært ofte suser en velplassert replikk gjennom butikklokalene. Og da knegges det godt borti hyllerekkene. Det er stoler i butikken også. Så her kan en slå seg ned og føle livet på pulsen.
Ragnvald Rolstad har nå overlatt forretningen til sine to sønner, men er daglig å se i butikken. Han har vært diskenspringer i 50 år. – Det er greie kunder her, sier han. – Vi er som en stor familie alle sammen. Og det nikkes samtykkende borte ved vaskepulveret og melposene. «Ragnvald på butikken» har opplevd en rivende utvikling. Han er ikke mer enn 64 år, men begynte i butikken hos far sin før han var konfirmert.
Det var opprinnelig bakeri på Jensbakken. Et par av Grytting-karene sammen med Redvald Rolstad, Ragnvalds far, staret handel. Etterhvert ble det til at Redvald overtok mer og mer av forretningen. Han begynte også med meieri og ysteri, så her var det liv og virksomhet rundt århundreskiftet. Dette var før Sør-Fron meieri. Stedet ble en tid kalt «Ost-Rolsta´n», det var også telegramadressen. Da meieret kom i drift, ble det slutt med det. Men butikken fortsatte, og i 1930-årene ble det også skysstasjon her. Mange farende gjester ble tatt i mot.
Det er ingen sak i dag, sier Radǵnvald. -Reisende og selgerne kommer med varene ferdig og setter dem i hyllene. En behøver ikke ha mye bryderi med det. Før i tida måtte en kjøre med hest ned til stasjonen for å hente varer. Og så måtte de deles opp og pakkes. Det meste ble kjøpt i løs vekt. Nå er alt ferdigpakket på forhånd.
Vareutvalget var også allsidig. Sirup og seletøy, tobakk og manufaktur. – Under krigen kunne det være vanskelig å få tak i varer, sier Rolstad. – Da måtte vi gjerne til Oslo flere turer i året og å skaffe det kundene trengte.
I dag er ikke vareutvalget så omfattende. Det krever stor plass, og dessuten har spesialforretningene overtatt mye.
Det er en trofast kundekrets han har. – De kommer stadig igjen og er spredt over et ganske stort område. For å yte service kjører vi også varerute to ganger i uka. Dette setter ikke minst eldre mennesker pris på, som på den måten kan få varene brakt rett opp på kjøkkenbordet.
Det hører også jord til på Jensbakken, og det er ikke så mange år siden det var gårdsdrift her med kyr på båsen. – Men når en skal drive butikk, ble det mest at kona var gardbruker, sier Ragnvald. Det hører også seter på Håkåseter med til bruker, og der har Ragnvald mange trivelige stunder når han en sjelden gang tar seg fri. Han er nemlig en ivrig fisker.
Det var nok mange som mente at vi kom til å miste særpreget i butikken når vi gjorde om til selvbetjening. Men det ser ikke slik ut. Vi har fått det rommelig og godt, og ekspeditørene er alltid på plass.
Det var andre tider før med stadig renn til laget og i kjelleren for å hente varer. Med sild- og parafintønne rett innenfor døra. Det var ofte tider da folk hadde lite penger, kreditthandele var utbredt. Byttehandel også. Folk kom til butikken med egg, smør eller kjøtt og flesk og byttet til seǵ andre varer.
Det er trivelig i butikken på Jensbakken. Her kan en slenge innom og slå av en prat. Høre nytt fra bygda og handle litt samtidig. Det er heller ikke vanskelig å finne fram til den gode historien her. Og mange ganger skrattes det godt blant varehyllene. For slik skal det være i en nærbutikk der alle kjenner hverandre.
Artig å lesa om min barndoms (3-14 år) butikk og leikeplass for ungskokken i nærleiken.
Ein gong på vinteren kom eg inn på butikken for å handle. Vi budde på Brandrud, så turen ned gjekk fort på ski nedover jordet. Vel innafor døra, drog Helge meg ut att og gnidde nasen min med snog. Det var vanleg behandling den gongen når nasen var kvit og frosé. Rett eller galé: fekk ikkje noko mein og no er eg 78 år.