Trening i Skottland.

OLE CHR. RISDAL: Man skjønte nå at krigen gikk mot slutten, og den allierte overkommandoen begynte for alvor å planlegge en eventuell invasjon av Norge. Tor Sæthersmoen ble derfor uttatt til et kommandokurs i Skottland. Der skulle det bli noen ekstremt harde, men lærerike uker. Hovedaktiviteten var å drive med invasjonsøvelser der alt ble gjort så realistisk som mulig. De dreiv mye trening der de skulle krype under piggtråd, samtidig som det ble skutt med skarpt like over dem. Dette var sjølsagt ei svært farlig form for trening. Tor er derimot sikker på at uten slik realistisk øving, hadde langt flere mista livet i kampsituasjoner. Ellers gikk treninga ut på at de marsjerte i dagevis, svømte over elver og vatn med fullt utstyr, og kasta håndgranater.

I feltuniform med Lee-Enfield-gevær.

Hjem til Norge Like før de skulle hjem til Norge var de samla til minnegudstjeneste i Westminster Abbey. Dette var den 9. april, og både Kong Haakon, kronprins Olav, general de Gaulle og flere andre kjente personer var samla der. For Tor ble dette en helt spesiell opplevelse, og lysten til å bidra til et fritt Norge ble ikke mindre etter dette. Bare det å se og være i nærheten av det fremste symbolet under krigen, Kongen og «Alt for Norge», ga en voldsom glød og iver etter å komme i gang med frigjøringa.

Fra minnegudstjenesten i Westminster Abbey.

Sjøl om tyskerne var tvinga i kne på alle fronter, var det et stort spørsmål om hva som ville skje med Norge. Ville de bruke «Festung Norwegen» som en siste skanse og forsvare seg på liv og død? Tyskerne hadde fremdeles over 470 000 væpna soldater i Norge, noe som ville innebære en katastrofe om de gjorde opprør. I norske historiebøker er det oppgitt 350 000, men gjennom sitt arbeid i forsvarsforeninga kan Tor fortelle at tallet på stående tyske styrker var langt større. De hadde blant annet 80 ubåter i Bergen, og store deler av det som var att av Luftwaffe, var stasjonert i Norge. Utskipinga av norske soldater i England var allerede i gang, og de første ble sendt til Kirkenes. Avdelinga til Tor skulle møte i Greenock i Skottland for så å bli skipa til Norge. I mellomtida kom 8. mai og tyskerne kapitulerte i Norge og Danmark. Den dagen skulle bli den største for alle nordmenn som var på riktig side under krigen. Tor mellomlanda derfor i Edinburgh for å delta i feiringa der. Plutselig, mens de stod som sild i tønne blant hundretusenvis av allierte mennesker, var det en som la hendene foran øynene til Tor. – Gjett hvem det er, sa personen. Den stemma kjente Tor igjen umiddelbart, det var Kjell Brånås, hans beste venn fra barneåra. Snakk om sammentreff! Kjell var marinegast om bord i jageren «Stord». Han hadde vært med på å senke det tyske slagskipet «Scharnhornst» i 1943. Gjensynsgleda var sjølsagt stor, men Tor tenkte nok mest på hva som ville skje der nord, og han var derfor svært opptatt av å komme seg hjem. Etter feiringa ble det fart i hjemreisa, og det var 18000-tonneren «Large Bay» som skulle frakte dem til fedrelandet. Båten skulle være med i en alliert konvoi til Murmansk, og ombord var det mange tusen soldater. På reisa møtte de stadig tyske ubåter og krigsskip med hvitt flagg. Disse ble samla opp av allierte eskorte-krigsskip. Ruta hjem gjorde at de passerte ganske nær Færøyene, men den første landkjenninga fikk de ved Værøy og Røst. Her ble det en høgtidsstund av de sjeldne. Alle ble kommanderte ut på dekk og militærorkesteret spilte nasjonalsangen. Samtlige sang av full hals, og i den stunda var det ikke et tørt øye å se. Etterpå holdt oberstløytnant Arne Dagfin Dahl tale for dem. Dahl var den som leda Alta bataljon under kampen om Narvik, og var med å påføre tyskerne det første nederlaget under den andre verdenskrigen. Norge – atter fritt

Illustrasjonsbilde.

Det var meninga at «Large Bay» skulle til Murmansk, for der hadde russerne mye utstyr. Underveis ble det derimot bestemt at de i stedet skulle innta Tromsø og Bardufoss. Ved Skattøra flystasjon ble det satt ut en motorbåt med offiserer om bord. De gikk så i land for å forhandle med tyskerne. Situasjonen tilspissa seg da de nekta å overgi seg. Først da «Stord» la slagsida til, heiste de det hvite flagget. Som kjent gikk dette greit for seg over hele landet, og det ble etter hvert klart at faren var over. Endelig var den tida kommet da Norge var atter fritt. Øyeblikket de hadde venta på i fem lange år. Tor forteller at følelsen ved å sette foten på norsk jord att, ikke er til å beskrive. Fra Tromsø ble de kjørt i engelske lastebiler til Bardufoss. Der skulle de sikre og rydde området for miner og andre våpen. Her ble håndvåpna samla sammen og deretter destruert av panservogner. En viktig del av taktikken for å unngå at tyskerne satte seg opp, var å la dem avvæpne seg selv. Tyske våpen ble sjølsagt konfiskert og destruert, men tysk personell ble aldri fratatt våpen ved bruk av makt. Som tidligere nevnt fikk de norske styrkene opplæring i hvordan de skulle møte fienden når de kom til Norge. Man var sjølsagt redd for at noen skulle bli frista til å hevne seg på tyskerne, og Tor er helt klar på at hvis det hadde blitt løst skudd, så kunne det fått fryktelige konsekvenser. Her framhever Tor spesielt Milorg-lederen Wilhelm Molberg Nilssen. Han spilte også ei viktig rolle i arbeidet med å holde orden på alle tyske offiserer på hovedkvarteret på Lillehammer. Han behandla dem med respekt og var hele tida på bølgelengde med dem. Dette mener Tor var helt avgjørende for at det gikk så bra som det gjorde. Litt av et treff Nord-Norge skulle bli en stor opplevelse for Tor. Han fikk anledning til å farte rundt med sjarker fullasta med forsyninger som var samla opp etter tyskerne. Han husker spesielt en tur til Vardø. Forsvarssjefen, Kronprins Olav, skulle inspisere Vardøhus festning. En god venn av Tor, fenrik Halmøy, skulle kontrollere at alt var i orden, og de fikk ordnet det slik at Tor fikk være med som assistent. Kommandanten på festningen var sersjant Øyen. Mange år seinere var Tor med Hurtigruta og tok turen innom Vardøhus. Der spurte han guiden om han kjente til sersjant Øyen. – Ja, da. Det var han pappa det, svarte guiden. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det ble ei stund med mye mimring! Tung beskjed Oppryddingen etter krigen i Nord-Norge var derimot ikke bare fylt med smil og glede. Sæthersmoen husker sin første permisjon med sorg. Han tok Hurtigruta til Bodø og oppsøkte kommandoen ved Kystartilleriet. Tor ville besøke broren Finn og Per Dalerud, som han flykta sammen med til Sverige. Per var i minekommandoen, og til stor sorg fikk han greie på at Per hadde omkommet i forbindelse med minerydding i Bodø. Istedenfor en lykkelig tur hjem fulgte han og broren Finn båra til Hamar med et Catalina-fly. Der var de sjølsagt med under bisettelsen, og etterpå var alle samla på Hol gård i Furnes. For Tor var dødsfallet et skår i gleden i disse fredsdagene, og han tok det svært tungt. Dragning mot Nord-Norge Sæthersmoen følte en sterk dragning mot Nord-Norge og ønsket å bli værende her. Han ble nå stasjonert i Kystartilleriet som kanonkommandør på Tromsø syd. Der likte han seg svært godt og har mange gode minner derfra. Tor fikk også mange gode venner, blant andre sjefen for depotet, Asbjørn Krane. Han husker spesielt en gang broren Finn kom på besøk fra Bodø. Da rusta de opp Finn fra topp til tå med nytt utstyr, slik at han også ble en kystartillerist, i hvert fall for ei helg! Det skulle vise seg å bli et livslangt vennskap med Asbjørn Krane og kona Solveig. I juli 1946 skulle Tor egentlig dimitteres, men etter avtale med obersten skulle han vente til han kom til Oslo. Istedenfor fikk han en minnerik tur til Sørøya sammen med nettopp Asbjørn, familien hans var fra Breivikbotn på Sørøya. Etter krigen var det sjølsagt stort behov for varer og materiell, men spesielt hardt rammet var Finnmark, hvor store deler av fylket var brent ned av tyskerne. Asbjørn hadde gode forbindelser, og til slutt hadde de fylt en sjark til ripa med utstyr av alle slag. De ble selvfølgelig godt mottatt og fikk også æra av å bygge opp igjen den første doen. Ei stund etter dette dro Tor til hovedstaden og ble dimittert, men han glemte aldri Nord-Norge.