ASBJØRN RINGEN: Da krigen var over i 1945, måtte Nord-Fron Sparebank gjennomføre sitt eget landssvikoppgjør. To av styremedlemmene og en varamann hadde vært medlemmer i Nasjonal Samling, og de måtte tre ut av styret. Det samme gjaldt begge bankens revisorer og ett medlem av forstanderskapet. Dette var i samsvar med rundskriv fra Bankinspeksjonen, i tråd med tiltak som ble gjort på mange områder i samfunnet. NS-medlemskap var identisk med tap av tillit. Dette ble forøvrig strukket så langt at tidligere NS-medlemmer heller ikke ble godtatt som endossenter på lån fra banken. Det var 79 NS-medlemmer i Nord-Fron, 28 færre enn i Sør-Fron. Men trass i at det var NS-folk i styret, er det ikke tegn til at banken var samarbeidsvillig overfor myndighetene. Det kom opprop fra Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon både i 1942 og i årene etterpå med anmodning om bidrag. Styret vedtok å sende dette til forstanderskapet uten noen form for anbefaling. Og forstanderskapet fattet et klart, men samtidig ikke unødvendig provoserende
vedtak: «Søknaden kan for tiden ikke innvilges».
Det samme gjaldt søknad om bidrag til Den Norske Legion, frontkjemperne som ble satt inn i Hitlers krig på Østfronten. Banken ville ikke støtte frontkjemperne – ordlyden var den samme. Men på ett punkt unnlot styret å gjøre opprør. Det kom i 1940 brev fra NS-fylkesfører Frøisland med oppfordring om å legge ut NS-organet «Fritt Folk» i bankens lokaler. Styret vedtok å tegne ett abonnement.
Banken bidro på ulikt vis til veldedige formål i krigsårene. Styret vedtok å kjøpe tre ark med Finlands-frimerker for til sammen 30 kroner. Ved en annen anledning bevilget forstanderskapet 400 kroner i ren pengestøtte. Beløpet ble utbetalt til den finske legasjon i Oslo. Dette var til støtte for våre finske naboer som kjempet sin krig mot Sovjetsamveldet. 1. august 1940 kjøpte den tross mangel på penger 10 obligasjoner à 1000 kroner i Gjenreisingslånet, etter anmodning fra Bøndernes Bank. Og i 1942 ble det bevilget 50 kroner til innsamlingen til minnestein over Ole Heimstad, som døde etter skader han fikk under kampene i Gausdal.
Banken var også næringsaktør utover det å drive bank. Før krigen hadde den blitt eier av skogteiger i forbindelse med misligholdte lån. I 1941 ble skogeierne pålagt å avvirke tømmer, på Nord-Fron Sparebank falt det en kvote på 100 kubikkmeter. I stedet for å sende kasserer og tillitsvalgte ut i skogen på tømmerhogst, solgte banken tømmerpartiet på rot til Olaf Stormorken for 955 kroner.
Det dro seg raskt i gang etter krigen. En av de første sakene styret måtte ta stilling til, var godtgjørelsen for Wehrmachts bruk av kommunestyresalen i 5 måneder. Styret mente at 50 kr måneden i husleie og 30 kroner for renhold i hele perioden var en fornuftig pris. I tillegg kostet det 60 kroner å vaske ned salen etter avsluttet leietid.

(Fra boka Bank i bygd og by)