ASBJØRN RINGEN: Skåbu samvirkelag hadde i mange år drevet godt, og gjort mye for bygda utover det å drive forretning. Ett eksempel er at laget forskutterte forbedring av en vegstrekning etter at Kongen hadde kjørt seg fast på tur til påskefjellet i 1936. I 1931 hadde laget kjøpt en Ford lastebil og startet med både vare- og persontransport. I 1935 kom lastebil nummer to, året etter nummer tre og neste år en 20 seters buss. Da samvirkelaget i 1955 avviklet driften og solgte til Gausdal Bilselskap, fulgte det med 13 biler. Historien om samvirkelagene i Fron starter omkring 1920. Det er ikke tilfeldig, de kom etter verdenskrigens erfaringer med varemangel og dyrtid. Idéen var å skaffe varer på rimeligste måte og selge dem videre til medlemmene uten fortjeneste. Vinstra samvirkelag kom etter hvert til å samle hele forbrukerkooperasjonen i Frons-bygdene, men var ikke først ute.

Kvam kooperative handelsforening kom I gang på nyåret i 1920. Banken bevilget I februar et kassakredittlån på 20.000 kroner til denne etableringen. Også Skåbu samvirkelag fikk låne sine første 10.000 kroner tidlig på året. I Sør-Fron søkte den kooperative handelsforeningen om et kassakredittlån på 20.000 kroner omtrent samtidig.

I mars 1920 tok Vinstra arbeiderlag med Albert Kvammen som formann initiativet til å få i gang Vinstra Samvirkelag. Vinstraværene satset stort. Samvirkelaget fikk tak i eiendommen Friheim og trengte mye penger. Banken gav et vekselobligasjonslån på 50.000 kroner og 70.000 i kassakreditt. Lånene var garantert personlig av de som satt i styret. I tillegg forpliktet medlemmene seg til å garantere.

Allerede i 1922 ble situasjonen i Vinstra samvirkelag kritisk. Kundene var vant til å handle på kreditt hos de private kjøpmennene, og det var vanskelig å venne dem av med det. For et nyetablert aamvirkelag uten særlig egenkapital, ble det krise. Gjelda til banken var tyngende nok. Styremedlemmene må ha følt ansvaret de hadde tatt på seg, som en stor belastning. Men samvirkelaget søkte akkord, og fikk til løsninger for de store uprioriterte kravene. Banken kom skadefri ut av dette, for den hadde sikkerhet for sitt tilgodehavende. Kassakreditten ble  redusert med kr 50.000 ved at det enkelte medlem betalte inn kr 300 hver som de hadde garantert for.

Samvirkelaget kom seg på fote igjen, og I 1931 godtok banken at lånet kunne stå uten de tyngende personlige garantiene. Såpass bra gikk det at laget i 1936 hadde 10.000 I egenkapital til å investere i utvidelse og ombygging. Resten ble finansiert ved lån I Nord-Fron Sparebank.

I følge 50-årsberetningen til samvirkelaget (1970) satt lånet langt inne: «Nokon økonomisk risiko tok ikkje banken på det dåverande tidspunkt ved å gje eit almennyttig bygdetiltak som samvirkelaget ei hjelpande hand. Eigedomen steig mykje meir i verde enn det pantelånet utgjorde», skriver Arne Myren i beretningen. I 1941 var økonomien slik at de 300 kronene som medlemmene måtte ut med I 1922, kunne betales tilbake.

Verre gikk det i Kvam. I 1931 gikk samvirkelaget konkurs. Banken var med på en gjeldsordning her, men mesteparten av bankgjelda var sikret ved garantier fra styret og medlemmene. Det tok tid før alt var oppgjort.

I 1933 tok Norges Kooperative Landsforening opp spørsmålet om å sette en strek over noe av Kvam samvirkelags lån, mot å få hurtig oppgjør for resten. Det stod igjen 11.000, og for det heftet 10 navngitte kvamværer. Banken sa nei til det, og de 10 måtte punge ut.

I 1950 startet Vinstra samvirkelag filial I Kvam. I 1961 gikk Sør-Fron Samvirkelag inn som filial under Vinstra. Og i 1963 kom Skåbu etter.

Da de første magre gjenreisingsår var over, begynte mye å skje i handelsnæringen. År for år fikk folk mer penger i hendene. Rasjoneringen av dagligvarer ble gradvis opphevet. Og nye måter å tenke på slo igjennom. Otto Brovoll, disponent i Vinstra samvirkelag fra 1929 til 1965, var i 1951 på en studietur i USA og kom hjem med nye idéer. Året  etter ble det selvbetjening i dagligvareavdelingen, som en av de første i landet.