Holen i 1940

EIVIND HOLEN: En lueløs og noe forkommen kar kom inn på kjøkkenet i Holen i Sør-Fron en ettermiddag i månedsskifte april/mai 194o. Det viste seg å være en engelsk soldat på flukt fra tyskerne. Bestefar fortalte at de forsøkte å kommunisere via en engelsk ordbok. for de hadde ingen som forsto engelsk, men dette gikk ikke så bra. Derfor ringte han til Otto Gunstad, gårdbruker på Nørstegard. Otto vokste opp i USA og kunne derfor engelsk. Jeg husker bestefar fortalte at idet han skulle ta telefonen for å ringe, spratt soldaten opp og ville løpe på dør, tydeligvis redd for å bli angitt.

Han fortalte at de hadde vært tre soldater på flukt, men at han hadde kommet bort fra de andre av en eller annen grunn. Bestefar og Otto ble enige om at de måtte prøve å få sendt mannen østover mot Sverige, men det var mye snø i fjellet og derfor ufremkommelig for en som ikke kunne gå på ski. Derfor valgte de å holde mannen skjult på Holsetra til det ble fremkommelig over fjellet. Både Holen og Nørstegard har seter på Holsetra, men de valgte å legge mannen inn på Nørstegardssetra, fordi det ikke går gjennomgangsvei forbi der. Soldaten ble boende der i ca. én måned og fordrev tida med å hogge ved for Otto. Både Otto og bestefar besøke ham flere ganger med matforsyninger.

Nørstegardssetra i 2004

Bestefar fortalte om siste gangen han var innover med mat. Det lei da så langt at det begynte å komme folk til setrene, og det hastet derfor med å få sendt soldaten videre. Han hadde gått til setra vår først og han traff der en ungdom fra Øverbygda, Sigurd Dalseghagen, som kom gående forbi. Mens de satt og drakk kaffe, kom alle de tre engelske soldatene gående nedover geilen mot setra vår. Det viste seg at de to andre hadde brutt seg inn på ei annen seter. Da gårdbrukeren og gardskaren hans kom dit, ble soldatene sendt på dør.  De hadde tilfeldigvis gått til Nørstegardssetra og truffet kameraten sin. Bestefar spurte Sigurd om han kunne følge engelskmennene til Sollia. Sigurd hadde svarte at han skulle ha vært hjemme en tur først, men lot seg overtale til å dra straks.

Dagen etterpå kom underlensmannen innover for å se etter soldatene, så noen må ha sett dem og anmeldt det. De kom trygt frem til Sollia, men da Sigurd kom hjem ble ham bedt om å melde seg for lensmann Hammer, som spurte om han hadde fulgt engelskmenn over fjellet.

”Nei de fulgte meg” svarte Sigurd, og han slapp med det. Det er vel derfor ikke trolig at Hammer hadde meldt forholdet videre til tyskerne.

Jeg har hørt flere i Øverbygda fortelle at det var sett engelske soldater der krigsvåren, og det kan vel ha vært de to andre soldatene.

Engeskmannen hadde sagt at han ville ta kontakt når krigen var slutt, hvis han overlevde men de hørte aldri noe fra ham. Bestefar undret seg på om de klarte å komme seg til Sverige men det fikk han aldri svar på.

Denne historien ble fortalt meg av min bestefar, Emil Holen, på slutten av 50-tallet. Da det uten om min far og hans søsken knapt er noen som kjenner til den bestemte jeg meg for å skrive den ned for noen år siden.

Da bestefar fortalte dette til meg, husket han ikke navnet på soldaten, og jeg trodde ikke at noen kjente det da jeg skrev ned historien for Krigsminnesamlingen i Kvam. Men min onkel Bjarne Holen, nå bosatt i Vikersund, kom ved rydding i noen gamle papirer over en liten lapp

Med Mr. Bowes navn og adresse i 1940 skrevet med hans egen håndskrift:

Arvid Ødegaard på Vinstra hjalp meg senere med å oppspore Herbert Bowes i England. Og etter to år lå det sommeren 2004 et brev i postkassa fra Sydney Barthorpe, Retford, England. Han forteller at Herbert Bowes var sersjant og tilhørte 5. bataljon i The Leicestershire Regiment. Herbert Bowes kom tilbake til England og gikk senere inn i The Green Howard Regiment. Han arbeidet etter krigen som postmann og døde i 2002.

Etter som Mr. Bowes tilhørte Leicestershire regimentet , er det vel trolig at han var med i kampene i sør-Gudbrandsdalen og kanskje var med i den gruppen av engelske soldater som under flukt gikk inn i tyske stillinger ved Venabygd kirke. Mr. Barthorpe sa i brevet at han ville forsøke å komme i kontakt med Herbert Bowes enke for om mulig å få flere opplysninger om Herberts tid i Norge men jeg hørte ikke noe mer fra ham.

Publisert her første gong 5. mai 2013