Tømmerfløting må ha vore litt av eit yrke
Fløter firt ned ved Frya mølle. Bilde fra Ole Anders Listad.
Oppgåva i dag: Få på deg ei sele og bli heist ned i juvet for å få laus ei floke! Og i morgon er det ei ny floke ved Frya mølle. Odd Ivar Storløkken var vitne til korleis det kunne gå for seg:
Fra jeg var guttunge og oppover, var det mye brukt å gå borti Dala, som vi sa, og bivåne tømmerfløternes tøffe arbeid. Før tyskerne stengte veien over Haugom, var det kort vei for oss øverst i Fryaroa. Da veien ble stengt, måtte vi ned på riksveien for å komme bort i Dala.
Tømmefloke ved Frya mølle. Bilde frå Ester Sørensen/Vegar Skar
Den gangen jeg forteller om, husker jeg veldig godt. Fra Kjønåssiden og over til Dala er det en bro over et djupt og smalt gjel ned til elva. Den går frådende ca 15 til 20 meter under. Denne gangen hadde det satt seg en tømmerlunne nede i gjelet. Den hadde bygd seg oppover mot der elva kaster seg utfor stupet, fra det flatere partiet på oversiden. Foran tømmerlunnen hadde det satt seg en stokk på tvers i elva. en bandstokk, som sperret for tømmerstokkene. Basen for tømmerfløterne var Kristian Hovde . Han var fra en plass innerst i Venabygda. Han så ut som en skikkelig tøffing, en senesterk og høyreist kar. Jeg husker far fortalte at Kristian hadde vært aktiv hjemmefrontmann under krigen, og han var en flink skiløper, med blant annet en 8. plass på 5 mila fa Holmenkollen. De andre fløterne var antagelig tømmerhoggere, som avsluttet arbeidet i skogen med å være med på tømmerfløtinga.
Inne på Fryvollene var det bygd opp en dam. Fra dammen ble vannet sluppet til bestemt tid. Jeg mener å huske at damvatnet var nede i Dala ca kl 1830. Det måtte være mye vann i dammen, for elva vokste veldig mye da vannmassene kom.
Bandstokken måtte vekk. Kristian tok en beslutning. Han spente på seg en sele og ble heist ned i elva. Det sto tre karer på hver side av gjelet og heiste ham ned. Jeg husker han sto med skrevende bein oppå bandstokken, med den frådende elva rundt seg og den store tømmerlunnen i ryggen. Med øksa hogg han et stort skar i stokken. Sikkert så stort han våget, og ble deretter heist opp, mens vi som sto på brua klappet. Så ventet vi på damvatnet, og det kom! Tømmerlunnen begynte å løfte seg, og plutselig brakk bandstokken. For et syn! Tømmerlunnen kom med bulder og brak. Stokkene ble kastet hulter til bulter og forsvant nedover med kurs for Bersveinshølen.
Den gangen fikk vi som sto på brua, full valuta for turen!
Tømmerfløting i Frya-elva tok slutt i midten av femtiåra.
Publisert her første gong 23.1.2014
0 Comments