Historia om fotografen H.H. Lie

Klart for slakting. Foto: H. H. Lie. Tilhører Maihaugens fotoarkiv

HALLVARD LIE: De fem bokstavene H.H.Lie ser vi ofte på gamle kvalitetsfoto. Det hendte at en og annen  kom med sin gamle, utslitte øyk for å få den foreviget med seg før den endelige adskillelse. Det var noe rørende, nesten patetisk ved dette, og jeg tror også far følte det slik. Dagen før vår kjære melkeleverandør («Brandros») skulle avlives, fotograferte far henne og laget en pen forstørrelse som ble hengt opp på kjøkkenet til hennes ihukommelse.

Jeg kan ikke annet enn undre meg litt over at en fattig hallinggutt skulle falle på å velge et så aparte yrke. Det fantes sikkert ikke en eneste fastboende fotograf i hele Hallingdal på den tiden.  Hans H.Lie (1867-1918) ble født på garden Liodden i Nes, Hallingdal (27.mars). Garden har vært i slektens eie fra ca. år 1700. Det er en middels-stor typisk Hallingdalsgard: en «8 kyrs gard» med hest. H.H.L. var den 5. i rekken av 6 barn. Han mistet sin far allerede i 10-årsalderen, og hans eldste bror måtte da overta gardsarbeidet.

H.H.L. var skoleflink, og det skal ha vært på tale å få ham på seminariet, men det ble det altså ingenting av; det hadde vel sine økonomiske grunner. Hvorledes hans interesse for fotografien ble vakt, vet jeg ikke. Hvorom allting er, ved midten av 1880-årene er han kommet seg den lange veien (rimeligvis for det meste til fots) til Kristiania. Jeg vet ikke hvem han var i lære hos, men vedkommende må ha drevet nærmest en slags skole i faget, for jeg fikk det inntrykk av det lille jeg hørte far fortelle om sin læretid, at han ikke hadde vært alene i læren; han fortalte således at det var flere av hans kamerater som hadde vanskeligheter med å komme igjennom det trangeste nåløye i opplæringen, nemlig retusjeringen. Efter endt læretid har han forsøkt å praktisere i de hjemlige trakter.

Ole Knipen, husmann under Veikle i Kvam i Nord-Fron, fotografert i juni 1897 av H. H. Lie. Tilhører Maihaugens fotoarkiv

Jeg har sett fotografier efter ham som er stemplet Nesbyen, så han har vel prøvd å etablere seg der til å begynne med. Ca. 1893 er han kommet til Volbu i Østre Slidre, rimeligvis budsendt av sin morfar, Sigurd Jørstad, som da på det nærmeste hadde hatt sitt store hotell-bygg ferdig og vel har ment at fotografier av stedet ville virke godt i reklameringen. (Hotellet ble aldri helt ferdig, men har stått der ubrukt – visstnok til denne dag!). Fars opphold på garden (Gjerdo) ble nemlig skjebnesvangert for mine besteforeldre. Min mor (Margit) var 18 år den gang, enebarn og følgelig gardjente, og hennes fremtid var selvsagt i store trekk gjennomtenkt og planlagt av foreldrene i retning av bondekone og hotellvertinne. Hun valgte imidlertid den 8 år eldre fotografen som var kommet i huset. De giftet seg i 1895, og reiste samme året til Fron i Gudbrandsdalen. Når valget av fremtidig arbeidssted falt på Nord-Fron, skyldes det – tror jeg –  to ting: For det første jernbanen, som da var nådd til Otta, og i dens spor fulgte naturligvis store forhåpninger om «utvikling» og «fremskritt» i mange retninger. For det andre hadde mine foreldre personlige kontakter i Nord-Fron: Lærer Nils Røine ved Brynsbakken skole i Ruste var en nær slektning av min mor.

Fronheim 1915. «Halvparten av taket var av glass, og det var tropisk der inne om sommeren og sibirisk om vinteren.»

Den første tiden bodde mine foreldre på garden Bryn i Ruste, men flyttet snart til Sødorp. Allerede høsten 1896 hadde de imidlertid fått sitt eget hus i stand på bakken ovenfor Vinstra jernbanestasjon. Far la beslag på nesten hele 2.etasje. Størst plass krevde naturligvis atelieret. Halvparten av taket var av glass, og det var tropisk der inne om sommeren og sibirisk om vinteren. Det kan ikke ha vært så greit for kundene mang en gang å se livsglade og tilfredse ut under den slags atmosfæriske forhold, men det spilte vel heller ingen vesentlig rolle innen fotografien den gang. Jeg husker aldri at far bad sine objekter smile under operasjonen. Den optimistiske amerikanske devise: «keep smiling» hadde ennå ikke fått innpass i vårt karrige land. Tilværelsen var bister for de fleste, og den erfaringen hyklet man ikke bort overfor fotografiapparatet heller.

Når det gjelder glasstaket, hadde det sine spesielle problemer om vinteren når snøen la seg på det. Da måtte far ut og skuffe det rent, og det var nok en langt mer ufyselig jobb enn å skrape bilvinduer en sur vintermorgen. Det var et nervepirrende syn å se den store, tunge mannen stå i toppen av den lange, svaiende , islagte stigen og rake snøen av taket. Det tok lang tid også, for det måtte naturligvis gjøres ytterst forsiktig skulle ikke glassplatene gå i stykker. –  Det var tungvint for ham på mange andre måter også. Det var ikke innlagt vann – og det trengtes jo atskillig av det element ; det måtte bæres fra brønnen, og  i de gammeldagse kalde vintrene hendte det rett som det var at pumpen hadde frosset fast og måtte tines opp med varmt vann fra kjøkkenet før den ville gi noe fra seg.

Ikke bare eksponeringen, men også kopieringen foregikk i dagslys, og i den mørke årstid var det en langvarig prosess å få kopiene fram, og han måtte til stadighet rusle omkring og kontrollere at det hele utviklet seg tilfredsstillende i kopieringsrammene som var plassert tett i tett i vinduskarmene. Omsider gikk han over til å bruke «gasslyspapir» (tror jeg han kalte det), og kopieringen tok da meget kortere tid; men jeg synes den tekniske kvaliteten ikke ble den samme. De gammeldagse brunrøde kopiene hadde en skarhet og nyanserikdom og samtidig en egen «livsvarme» over seg som det nye papiret ikke fikk fram.

Ved siden av atelier-fotograferingen drev far meget med utendørsfotografering. Hele bygda var jo godtsom «ufotografert» da han kom dit, så det var ikke mangel på ferske «motiver». Storparten av de prospektkortene som var i handelen der oppe i min barndom, hadde far levert originalene til. En gang var han og Narvesen på en lengere kjøretur sammen for å knipse landskaps- og genrebilder til prospektkort-bruk. Jeg husker far hadde moro av å fortelle om denne turen sammen med den legendarisk temperamentsfulle (for ikke å si apoplektiske) kiosksjefen og bokhandleren; men hvor turen gikk, vet jeg ikke – det foresvever meg at det var gjennom Gausdal. – Da meieripipen på Vinstra var på det nærmeste ferdig høsten 1910, var far på toppen av stillaset og tok enslags «luftfotos» av omgivelsene derfra.

Den gren av fotografien som interesserte far mest, tror jeg var forstørringen, særlig det å få lokket fram i forstørret målestokk de halvt utviskete ansiktstrekk i portretter fra fotografiens barndom. Jeg har en vakker, uttrykksfull forstørrelse av en av mine oldefedre (f. 1797) som er laget på grunnlag av en daguerreotypi fra ca. 1870.

Vinteren 1913/14 hadde han leilighet til å dyrke sin spesialinteresse i fullt mål. De gudbrandsdalske hestekarer hadde nemlig bestemt seg for å få sine stasdyr presentert in effigie på Jubileumsutstillingen 1914. Og far drev nesten hele vinteren og forstørret stats- og bygdehingster og laget kjempemessige montasjer. I midten kneiste selve stamfaren: «Dalegudbrand», og rundt omkring stod hans talrike vitale avkom, En og annen merr fikk også æren av å være med. Jeg husker spesielt en liten, saktmodig utseende skapning som hette «Rakel» og som hørte hjemme på Harildstad i Kvikne. Hun hadde visstnok båret flere av de spreke hanndyrene bak sitt hjerte.

Dette forstørrelsesarbeidet foregikk vanligvis sent om kvelden og langt utover natten; det gjaldt naturligvis å få dagslyset på avstand, og først og fremst gjaldt det om at selve huset var i absolutt ro under eksponeringen, som ofte tok lang tid. Det var strengt forbudt å røre så meget som en fot når denne gikk for seg! Dette nattarbeidet passet ellers far godt, tror jeg, for han var et utpreget «B-menneske».

Harildstad 1910

Far hadde som regel en læregutt/assistent. Jeg husker Kristian Bøbak, som siden opparbeidet seg en stor fotografisk forretning i Bergen, og Simen Baardseth fra Moelv, der han også siden slo seg ned. I denne sammenheng vil jeg gjerne nevne en assistent jeg selv ikke har sett, men nesten daglig blir minnet om: Astri Aasen hette hun, og var retusjør hos far sommeren 1903. Hun var ung og hadde kunstneriske fremtidsplaner, men fattigdommen hadde da tvunget henne til å ta dette rutinearbeidet for å tjene noen skillinger. Hun laget en kulltegning av min morfar som jeg har på veggen, og som vitner om et ubestridelig stort talent. Hun skal være død kort tid efter, «av sult og tæring», minnes jeg det ble sagt; de «gode gamle dage» knuslet ikke med skjebner av den art!

Når far var uten fast hjelp, var det mor som måtte ta fotograferingen når han var hjemmefra. Han hadde tidlig, før jeg kan huske, fått seg opp atelier både i Ringebu og på Otta. I Ringebu var han en og annen søndag, og det ble da kunngjort ved oppslag og i lokalpressen når han var å treffe. Jeg tror forresten at disse Ringebu-turene ikke var særlig lukrative. Annerledes var det på Otta. Det var især under «Otta-marknad`n» i oktober han gjorde forretning der. Han arbeidet resten av året med å få i stand de bildene han tok der.

Hva det økonomiske i det hele tatt angår, greide far seg, så vidt jeg kan skjønne, ganske godt. Jeg husker ingenting som kunne tyde på at han var i økonomiske vanskeligheter av alvorligere art. Men noe overskudd kunne det naturligvis heller aldri bli. Hans forsørgelsesbyrde var jo temmelig stor: 8-9 mennesker i huset som oftest. Jeg undrer meg litt over at det kunne gå såpass godt som det gjorde all den stund han jo holdt høyst moderate priser, og i betraktning av all den tid han ofret på helt ulønnet arbeid i kommunalpolitikkens tjeneste. Hans egentlige livsinteresse var politikk. Han var medlem av kommunestyret all den tid jeg kan erindre, en periode viceordfører. Dessuten var han en tid formann i ligningsrådet, og ellers meget brukt som revisor. Jeg husker mor fortalte at når de en sjelden gang var i Kristiania, var det Stortingsgalleriet fars lyst og higen først og fremst var rettet mot, mens hun på sin side naturligvis kunne tenke seg også andre forlystelsessteder i hovedstaden. Fars politiske parti var «Det radikale folkeparti» (også kalt «Arbeiderdemokratene», Johan Castbergs parti) som på den tid var nærsagt enerådende i Nord-Fron. Partiorganet var «Gudbrandsdalens Folkeblad».

Det var Stortingsvalg høsten 1918. Far lå da på sitt aller siste, men han ville stemme skriftlig. Han var så svak at jeg husker hånden hans gled nedover papiret så navnetrekket ble stående nesten loddrett og var nærmest uleselig; men forhåpentlig ble hans siste stemmeseddel godtatt.

Han døde av lungebetennelse under «Spanskesyken» , 51 år gammel. Min mor ble sittende i uskiftet bo, og min eldste bror, Sverre Lie (1896-1947), drev forretningen som «H.H.Lie`s Efterf.» fra 1918 til 1922. Derefter ble den bortleid noen år, først til en østerriker som hette Zeemann (han startet senere sin egen forretning på Otta) og derefter til Rusten, som til slutt visstnok kjøpte hele det tekniske utstyret. Fars forretning gikk således i løpet av få år fullstendig i oppløsning. Jeg vet forresten praktisk talt ingenting konkret og eksakt om denne oppløsningsprosessen; jeg var for lengst flyttet fra Vinstra, og hadde fått andre ting å tenke på.

Publisert her første gong 19.7.2014