VG 24.9.1966: Skar-gårdene ligger der den dag i dag. Tomme og forlatt. Ennå kan man se hvordan bekken og stenraset i 1927 tok ostebua og sprengte den til pinneved, og all osten seilte nedover lia og ble funnet igjen som runde kuler i søkk og fjellsprekker.  I dag er utsikten den samme. Nesten. Der hvor jordvoller og tun nede i dalbunnen lyste grønt mot dem, ligger nå husbank-bygde kassehus og lyser i de selsomste farver:  sitrongult og lyseblått, rose og ildrødt. På skjeve stolper og rustne nettinggjerder henger tilklippede papplater, hvor det står skrevet med skjev og kladdete håndskrift: rom, rom for natten, rom til leie, rom, rom … Var det noen som snakket om at neonlys er stygt?

Her – i hjertet av kongen blant våre dalfører – har i sannhet Husbank og arkitekt og den manglende farvesans med pietetløshet rullet fram som en bulldozer og ødelagt generasjoners bygde- og byggekultur. Husbankens sitrongule smørkassehus skal stå som et varig minne over arkitekters og politikeres smakfulle svar på etterkrigstidens boligmangel.

En av de tre siste familiene som bodde på Skar-gårdene, hadde 12 kuer – og 12 unger. Barn som bodde i den lavlaftede grå stua med ett rom og en kjøkkenkrok. Og det gikk bra med dem alle – noen er i Amerika – og en er bankmann i hovedstaden og ingen lider nød.

Annenhver dag – når de skulle hjem fra skolen – måtte smårollingene laste 20 kg grisemel på ryggen og bære det opp den stupbratte stien, som slynger og klynger seg til fjellhyllene, der de løper til tre små, gråmalte bruk. Det var jo ingen annen måte å få maten til folk og fe hjem på. Av og til brukte man kløvhest riktignok, men stort sett måtte leilendingene og barna deres bære det opp alt sammen. På ryggen. Alt som skulle til for å berge familien.

I dag ligger de tre, små himmelbrukene grå og forlatt oppunder steinrøysene på fjellkammen. De ser litt vemodig-romantisk ut over Fronsbygdene og tenker vel at kanskje på gamle dager, da kuene gresset  på den smale fjellhyllen og de ble tresket korn og ungene løp over vollen. Kanskje er det en trøst at det er flere menneske-tomme bruk oppunder himmelen. Ingen kan leve av dem lenger – og oppover dalen ligger de side om side med de tomme rutene og rustne slåer på dørene. Kanskje driver en bonde nede i bygda jordene omkring. Kanskje beiter det noen kuer der – men menneskene kommer bare av og til for å slå noen kornbiter eller hente sitt fe.

Fra dalbunnen kunne man se brukene med småhusene som svarte prikker på den lille grønne hyllen under fjellkammen. Uten ryggbør tok det vel mellom halvtimen og tre kvarter og komme opp til hyllen, hvor mennesket kunne se rett ned på Harpefossen og Fronsbygdene – for ikke å snakke om en god dag med klarvær, da man kunne se rett inn i hjertet av Jotunheimen.

(Fra VG’s utsendte Kjell Sørhus og Enok Skau. Utklipp fra Albert Wadahl/Vegar Skar) Publisert her første gong 4. februar 2014