Hans J. Haverstad (1872-1951) skrev ned livshistoria på sine eldre dager

HANS J. HAVERSTAD:  Jeg ble født 18. mai 1872 av fattige foreldre i en simpel hytte på plassen Midtløkken, husmannsplass under Søndre Forr. Da jeg var seks år gammel, døde min far. Vi var da fire barn, Dina ti år, jeg seks år, John fire år og Anton ett år. John døde en måned senere, så vi ble tre igjen. Mor kunne ikke beholde plassen lenger, fordi far hadde betalt leie ved å arbeide på gården Forr annenhver uke hele året. Men hun fikk lov til å være i stuen inntil videre og prøvde å beholde ei ku. Til vinterfôr fikk hun lov til å slå med ei skyru i steinrøyser og åkerbakker når det ikke var nok til å høste med ljå – og vi bar det hjem. Så fikk hun rake løv om høsten, og slik greide hun å skaffe fôr til kua.

Mor måtte også søke andre veier for å forsørge seg og sine. Hun begynte å arbeide på gården med flatbrødbaking, klesvask, ved slakting og hva som forefalt. Daglønnen var vanligvis 30 øre. Dina måtte fra sitt ellevte år være vår husholderske når mor var borte, men det var vanskelig den tiden vi skulle være på skolen, for da måtte mor for det meste være hjemme. Vi hadde skole annenhver måned

Mor hadde ikke klokke, men rettet seg etter solen om sommeren og stjernene om vinteren. Hun var vanligvis på arbeid før klokken fem om morgenen og kom sent hjem på kvelden. På gårdene var alt sul skiftet til hver enkelt, og mor gjemte med seg hjem det som var henne tildelt, vanligvis kjøtt og flesk. Vi fikk være fornøyd med lite. Ofte var det bare en sild som ble delt i tre deler, men jeg vet aldri at vi knuslet mot mor for hva vi fikk. Vi var glade når vi fikk gå til bords og foldet våre hender. Ofte spiste vi byggsuppe med litt skjørost og kvannasbrød til potetene. På den tiden av året vi ikke hadde melk, var det alminnelig tykk byggsuppe med litt mysusmørost iblandet. Men når kua bar, var vi glade, for da fikk vi melkemat med poteter i. Kaku visste vi ikke hva var, den var ukjent for oss. Brødet som var brukt, var bestandig av klett korn, for det beste kornet var til graut og suppe.

Så gud velsigne mor for at hun oppdro oss til nøysomhet i alle ting. Jeg hørte aldri at hun knurret over sin stilling om hun var i nød, men bar det med tålmodighet, og det takker jeg Gud for i dag. Hun var streng mot oss, og bli ble opplært til å lystre  det hun sa. Hun brukte ikke overflødige ord, men det hun sa, var bestemt. Jeg tror jeg aldri satte meg opp mot mor, og det har ofte vært en trøst for meg siden hun ble lagt i sin grav.

Redigert utdrag av artikkelen «Han bygget hytter, hus og hotell» i Fronsbygdin 2021