Mange mista jobben da Hera gikk konkurs i 1976

(reblogga frå 22.8.2013) ASBJØRN RINGEN: Lia i Sør-Fron var lenge Gudbrandsdalens største industriområde. Bortimot 200 personer hadde sitt arbeid og utkomme der i glanstida. I dag er det bare et tjuetalls industriarbeidsplasser i Lia, selv om de gamle industribyggene er i bruk. Den eneste av de opprinnelige bedriftene som fortsatt eksisterer, er Lia Treindustri. Rogalendingen Odd Espeland flyttet til bygda i 1941. Han startet sitt liv i Lia med å leie det nedlagte ysteriet for å lage pultost av råstoff fra Vinstra ysteri. Ostestoffet fra mysostproduksjonen ble etter hvert kjørt til kaseinfabrikken på Tretten. Espeland var en sann gründer, og da det ble slutt på pultosten, leide han seg lokaler i Lidarende. Der startet han Lia  trebunnfabrikk og produserte treskobunner. Her gikk det for fullt under hele krigen, med åtte mann i arbeid, tidvis i to skift. Treskomarkedet tok slutt ved frigjøringen.

Så begynte det store industrieventyret i Lia. Paul Tron, Fr. Balchen, Kaare Hagen og Th. Skoglund dro i 1945 i gang Hundorp Bruk. Paul Tron drev Isum mølle og var nok primus motor for det nye bruket. Hundorp Bruk var en av de første ferdighusfabrikkene i landet, selv om noen hadde prøvd seg tidligere. Det er verdt å merke seg at dette var 20 år før Moelven Brug kom skikkelig i gang med elementhus. Hundorp Bruk var derfor en virksomhet som under bedre forutsetninger kunne vokst seg stor.

Hundorp Bruk trengte underleverandører, og Odd Espeland gikk fra å produsere treskobunner til å levere dører, vinduer og innredninger til ferdighusene. Noen av maskinene hadde han fra trebunn-produksjonen. Dermed var også Lia Treindustri i gang.

At situasjonen for denne pionérbedriften ble vanskelig, finner vi et tegn på da styret i banken høsten 1949 vedtok å gå til anmeldelse for brudd på sjekkloven

ved at de den 22.10. utstedte en sjekk på kr 9.000 til Bergens Kreditbank som det ikke var dekning for. Likeledes besluttedes at saken vedkommende denne sjekk overleveres til o.r.sakfører Ivar Steig, Oslo, til videre forføining.

Situasjonen var nok kritisk, og snart etter ble det konkurs. Mangel på trevirke og sviktende etterspørsel på grunn av streng byggeregulering var viktige årsaker til at Hundorp Bruk ikke lyktes. En utløsende faktor var en tømmerdrift som av forskjellige grunner ikke gikk som den skulle.

Det står fortsatt flere bygg som ble levert av Hundorp Bruk. Ett av de mest kjente er det gamle kommunehuset på Vinstra, på folkemunne kalt «Messa». Dette navnet sprang ut av at bygget var levert som messe til Nedre Vinstra-anlegget. Kommunen kjøpte det da anleggsperioden var over.

Odd Espeland kjøpte lagerbygningen på Hundorp Bruk. Han flyttet den over elva og startet Sør-Fron Auto sammen med Magnus Haugrud. Og i Lia skulle industrien blomstre i mange år, selv om Hundorp Bruk ble nedlagt, mye takket være at ordfører Egil Hernæs drev aktiv næringspolitikk og kjøpte de andre bygningene.

Fire industrivirksomheter sprang ut av det nedlagte bruket:

-Krogenæs overtok maskinhallen og etablerte møbelfabrikk her i 1951.

-Ivar Nord leide monteringshallen og startet trevarefabrikk.

-Israel Krupp overtok tørkehuset til konfeksjonsfabrikk.

-Vidar Øie kjøpte sagbruksmaskinene og tok dem med til Frya.

Dermed ble det et langvarig industrieventyr i Lia likevel, selv om det gikk galt med Hundorp Bruk.

At Krogenæs havnet på Sør-Fron, er en historie for seg. Reklamemannen Ragnvald Krogenæs slo seg ned i Skåbu rett etter krigen. Det var der han hadde tenkt å realisere sine idéer. Krogenæs så en framtid i å produsere furumøbler for moderne hjem, basert på gammel norsk bondetradisjon. Da han var klar til å bygge en fabrikk, møtte han motbør. Nord-Fron kommune hadde ikke tro på idéene hans og vendte tommelen ned for lånegaranti. Men den aktive ordfører Egil Hernæs på Sør-Fron satt med råderett over restene etter Hundorp Bruk og tok kontakt med Krogenæs. Krogenæs kjøpte hallen med maskiner og inventar samt en skogsbrakke for 132.000 kroner. Han søkte om et pantelån på kr 100.000 mot kommunegaranti og pant i bygningene, men Sør-Fron Sparebank måtte melde pass. Krogenæs skaffet seg lån i Lillehammer og Oplands Kreditbank. Seinere i Krogenæs-historien spilte den lokale sparebanken en viktig rolle.

Og andre virksomheter fikk lån som underleverandører til Krogenæs. Da Ivar Nord kom til bygda og overtok sin del av lokalene til Hundorp Bruk, var banken med for fullt. I 1952 fikk han et pantelån på kr 40.000 «mot pant i husene på sin møbelfabrikk og maskinene fra Hundorp Bruk». Risikoen var ikke så stor, for kommunen stilte med garanti. At en liten sparebank hadde store begrensninger på den tida, ser vi av at lånet var avhengig av godkjenning i bankinspeksjonen. Og kommunen måtte få sin garanti godkjent av fylkesmannen.

Nord spesialiserte seg på inventar til hoteller og forretninger og etter hvert til institusjoner. Bedriften produserte også furumøbler til boliger. Nord drev godt i mange år. Da Ivar Nord døde i 1963, overtok fru Dagmar ansvaret.

Seinere ble bedriften solgt, og som mange andre i samme bransje, støtte også Nords møbelfabrikk på problemer. I 2003 gikk den overende. Fron Sparebank var sterkt involvert i bedriften og måtte bokføre ett av sine større tap på den konkursen.

Israel Krupp kom til Sør-Fron i 1947 og ble både bonde og industrimann. Han var en fargerik kar med en uvanlig livshistorie. Da han kjøpte garden Tofte i 1946, fikk han låne 30.000 kroner i Sør-Fron Sparebank. Året etter fikk han ytterligere 25.000.

Krupp ble industrimann i 1952. Da overtok han sin del av Hundorp Bruk og etablerte Hera fabrikker. Dette var den største arbeidsplassen i Lia, med 85 ansatte på det meste.

Det var ikke alltid lett å drive konfeksjonsindustri. I 1969 var det ekstraordinært styremøte i banken for å behandle problemene hos Krupp og Hera, det var store overtrekk på kontoene. Banken var fleksibel, og styret bemerket i den forbindelse «at Sør-Fron Sparebank har strukket seg så langt som råd pga de mange ansatte ved herr Krupps bedrifter, det av hensyn til arbeidsplasser, særlig når det gjelder familieforsørgere.»

Dette sitatet gjenspeiler et stadig dilemma for den lille, lokale banken. Og det viser at selv om nåløyet til tider kunne sies å være trangt for å få lån, hadde bankens ledelse et grunnleggende samfunnssyn.

Men til slutt gikk det galt, og i 1976 var Hera konkurs. Virksomheten ble refinansiert og kom i gang igjen. Men etter noen år var det nok en gang kroken på døra.

Den fjerde bedriften som hadde en viss sammenheng med Hundorp Bruk, var Frya sag og høvleri. Vidar Øie drev sagbruk på Frya tidligere, i et anlegg på Sandbakken nederst i Dålåstigen. Der produserte han bl.a. treplater til taktekking. Da Hundorp Bruk ble nedlagt, kjøpte Øie maskinene og flyttet dem til sitt nye anlegg på sletta ved Frya. I 1960 utvidet han virksomheten i kompaniskap med Halvdan Krag. Da fikk han både 40.000 kroner og seinere 70.000 til modernisering av sagbruket og anlegg av hytteproduksjon.

I 1965 kjøpte brødrene Per og Odd Skurdal bedriften og søkte om lån. Dette var for stort for Sør-Fron Sparebank, men da trådte samarbeidsrådet for sparebankene i Gudbrandsdalen til. Den lokale banken gav søkerne sin sterke anbefaling. – Dette er solide karer, skrev banken. Og det ordnet seg, Skurdals-brødrene fikk låne 290.000 kroner gjennom dette samarbeidet.

Kommentarer til denne artikkelen på FB-sida Du væt du e frå Sør Fron når..

• Gunvor Lillegård Mange som ha vore innom der… e va der ei stutt periode før e fekk fyste ongin og så va e der att sænar og da tru e det heitte Gudbrandsdal Konfeksjon
• 

  Ingun Marie Rudiløkken Ja der arbeide eg ei stund au
• 

  Synnøve Jørgensen Begynte når han starta i Fron, først i privathus ved siden av Lidarende, så til Avholdshuset. Når fabr. var ferdig var jeg med dit, med ute-do. I 54 flytta jeg ut, og her har jeg vært siden.
• 

  Liv Irene Myrløkken Min første arbeidsplass
• 

  Vigdis Furuli Dennerlund Jobba ikke der, men hadde sommerjobb på vaskeriet som vel nesten lå vegg i vegg.

Fra boka Bank i bygd og by