Israel Krupp portrettert i bladet Vi Menn i 1984

TOVE CARLSEN I VI MENN nr 27 1984: Israel Krupps liv er eventyret om den lille jødegutten fra Christiania som ble nybrottsmann og storbonde på Hundorp. Om stigeren og gruveeieren som spilte på det norske fotballandslaget. Om motstandsmannen og kureren, dekortert for sin krigsinnsats av dronning Elisabeth II og livsvarig æresmedlem av Royal Airforce Escaping Society. Om hønseri- og fabrikkeieren. Om hesteoppretteren. Han har vært med på det meste. Store deler av hans liv er hemmeligstemplet.

Israel Krupp startet Hera Fabrikker i Sør-Fron, stor arbeidsplass for kvinner.

I over 30 år har han vært tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste. I fjor dukket navnet hans opp i forbindelse med U2-affæren.

Han stortrives som gudbrandsdøl. Gården Søndre Tofte, som han kjøpte i 1937, ble et mønsterbruk under hans arbeidsvillige never. Ved siden av korndyrking, 400 sauer og 25000 fjærkre drev han en konfeksjonsfabrikk i bygda med 90 ansatte. En nyskaper i norsk jordbruk, ble det sagt om ham, da han i 1950-årene la 700 mål av fjellvidda i 1000 m høyde under plogen.

Nybrottskongen, ble han kalt.

Samtidig levde han et annet liv. Et liv vi får et gløtt av gjennom Christian Christensens omdiskuterte bok Det hemmelige Norge. Der står det svart på hvitt:

… den vernepliktige offiser Israel Krupp, en mann som ydet efterretningstjenesten store tjenester gjennom år, var implisert i U2-operasjonene.

Men hans munn er lukket med syv segl:

At flyet mellomlandet i Bodø, vet jo hele Norge. Men toktet måtte også ha en mening. Mer kan jeg ikke si. Jeg har avlagt taushetsløfte, og det skal følge meg i graven. Det gjelder rikets sikkerhet. Og U2-affæren er eksplosiv.

Les om U2-affæren her. Det var alvor!

Les hva Finn Sjue og Ronald Bye skrev om Israel Krupp.

Han har brukt tid, krefter og penger på det norske forsvar. I en alder av 76 år er han fortsatt aktivt med.

Vi er meget godt organisert. Planene i tilfelle okkupasjon er klare for hele landet. Vi kan ikke risikere å havne i samme suppe som sist.

Den gang kjempet han mot tyskerne fra første dag. Da de norske styrkene ble internert i Valdres, kom han seg unna. Tilbake i Oslo sluttet han seg til en selvbestaltet motstandsgruppe. Han kalte seg «Ivar».

Etter et besøk hos det tyske sikkerhetspoliti på Victoria Terrasse fant han det fornuftigst å fordufte. I Sverige gjennomgikk han et kommandokurs og ble siden kurér – blant annet for Martin Tranmæl. Han har ikke tall på hvor mange ganger han krysset grensen i forskjellige oppdrag.

Hjemme i Norge ble hans bror Leopold skutt under en aksjon. Israel prøvde å få sin far Moses i dekning. Faren ba så tynt om å få vente til dagen etter. Han måtte ha med seg tobakksrasjonen.

Og jeg, mitt dumme naut, jeg føyde ham. Han var storrøyker. Samme natt ble han arrestert. Da jeg kom tilbake til Sverige, fikk jeg ordnet det slik at han ble russisk statsborger.

Moses Krupp ble født i Litauen. Som 16-åring ble han tvangsvervet til et av tsarens kosakkregimenter og sendt til tjeneste i Sibir. Flere år senere fridde han pr brev til en pike han aldri hadde sett. En intelligent og belest dame, som var guvernante hos en polsk baron. Mina, het hun.

Moses fikk perm for å reise hjem og feire bryllup. Han vendte ikke tilbake. I stedet flyktet de nygifte til Stettin, hvor lille Isac ble født året etter. Neste mål var det forjettede Norge. I Christiania så ytterligere seks barn dagens lys. Et av dem fikk navnet Israel.

Mina, moren, døde før krigen. Moses forsvant sporløst fra Bredtvedt i slutten av 1943. En sønn falt i kamp. Et datter og tre sønner ble arrestert og sendt til Tyskland med fangetransportskipet «Donau».

Når Israel tenker tilbake på barndommen på Grünerløkka, kan han ikke minnes at han led noen overlast. Likevel lærte den lille, mørkhårete gutten med det merkelige navnet tidlig å slåss. Det hendte at han og motstanderen måtte opp til frøken i frikvarteret for å få noen rapp over fingrene med spanskrøret. Det dempet gemyttene.

Han var ivrig fotballspiller. Som 12-13-åring meldte han seg inn i gutteklubben Snøgg. Senere gikk han over til Oslo-kameratene, der han ble æresmedlem i en alder av 16 år. Seks år senere ble han tatt ut på fotball-landslaget. Ikke alle var like begeistret. Tenk en jøde på det norske landslag…

Hver gang vi dro til utlandet for å spille, tenkte jeg aldri på selve kampen. Det eneste som sto i hodet på meg, var hva vi skulle ha til middag. Jeg levde i såkalt koscher den gang. Og på en eller annen måte fikk jeg alltid ordnet det slik at jeg fikk et bord for meg selv og fisk til middag. Det bråsluttet jeg med en dag jeg helt tilfeldig oppdaget at de fiskebollene jeg hadde holdt ut med i månedsvis, ble stekt i dyrefett. Det var mens jeg var driftsbestyrer ved Sparsos gruver på Sørlandet. Da innså jeg at det egentlig var noe tøv, og siden har jeg spist all slags mat. Men jeg mistet en illusjon den dagen.

Israel Krupp må være en modig mann. Ingen vil sagt noe om han under krigen hadde valgt tryggheten i det nøytrale Sverige. Men gang på gang krysset han grensen til et land, der det å være jøde automatisk førte til arrestasjon og deportasjon. Han gjorde det han ble bedt om.

Han ble sendt til Sørlandet for å reorganisere en motstandgruppe, som var sprengt av tyskerne. Han ble sendt for å finne to kanadiske flygere, som var skutt ned etter bombingen av Vemork. Den ene ble funnet i Gulsvik i Hallingdal. De fikk ham over til Sverige.

Da oberst Olaf Helset ville registrere de kommunistiske motstandgruppene, for at de skulle få de penger de trengte så sårt, sendte han «Ivar». En kjentkar loset ham til en leir langt inne på skauen. Da han la fram sitt ærende, slo lederen ham regelrett ned. «Der har du vårt svar», sa han.

Da jeg fikk summet meg litt, spurte jeg ham om det ikke var den samme fienden vi kjempet mot. Det endre med at jeg fikk navnene. De finner dem i Riksarkivet.

I dag har han solgt gården. Fabrikken har kommunen overtatt. Bare huset og stallene har han og hans kone Signe beholdt. Han er hestekar på sin hals og snakker med glød om de syv traverne han har.

Et deformert og vondt kne minner ham daglig om krigsinnsatsen. Unden en aksjon mot Kjeller flyplass ble han truffet av en granatsplint, som siden har kapslet seg inn.

Ukebladet Allers presenterte Israel Krupps høvdingsete.

Egentlig skulle jeg vært militær, men det har jeg avstått fra. Jeg er kjent for å ikke være glad i penger – selv om jeg er jøde. Penger kan være en vederstyggelighet. Jeg har sett for mye. Jeg vet om ett menneske som er ubestikkelig. Og det mennesket kan jeg gå god for, for det er meg selv.

En hjerneblødning for fem år siden tvang ham til å sette ned farten. Selv om han alltid må ha ett eller annet å gjøre. Men nå leser han bøker, det gjorde han ikke før.

Men ikke krigslitteratur. Jeg har hatt nok av krig og elendighet. Og jeg blir betenkt når jeg hører om folk om har skrevet bøker om sine farefylte operasjoner under krigen. Tenk på alle dem som satte livet på spill for å hjelpe alle disse såkalte heltene. Alminnelige norske kvinner og menn. Det er dem vi burde takke.

Publisert her første gang 3.9.2018