Etter at Tor Sæthersmoen omsider kom seg over til England, fikk han endelig oppleve å få på seg denne uniformen.

OLE CHR. RISDAL: Da tyskerne invaderte Norge den 9. april 1940, bestemte Tor Sæthersmoen seg for at han på en eller annen måte ville bidra til at landet skulle bli fritt igjen. Han ergra seg stort over at landet var så dårlig forberedt, og den handlingslammelsen som styresmaktene viste i de kaotiske aprildagene. Da bestemte han seg for å bli militær!

No under krigsmarkeringa er det naturleg å leggje ut ein del krigsstoff. I små «drypp» kjem vi til å publisere ein del frå boka om Tor Sæthersmoen. Her kjem fyrste del:

I 1940 var Tor Sæthersmoen enda for ung til å bli soldat, og for en ungdom på 17 år var det spennende å følge med på ting som skjedde. Han og kameratene satt bl.a. oppe i utkikkstårnet på Hedmarktoppen og så på flyene som bomba Elverum på jakt etter konge og regjering.

10 .april 1940 gikk flyalarmen flere ganger i Elverum, og folk ble henstilt om å komme seg ut av Leiret, Elverums sentrum. Det reddet trolig mange liv. 11. april kom angrepet, og 19 tyske fly maktet i løpet av noen timer å utslette det meste av Leiret. 41 mennesker lå døde i ruinene. 20 av dem var soldater. 40 var såret. Elverum sentrum ble det mest krigsherjede sted på Østlandet. Ca. 20 av de største bygningene i Elverum ble totalskadd. Bilde fra ildstedet.net

Etter hvert var de en gjeng med gutter som samla seg og satte i gang med å etablere ei motstandsgruppe. De samla sammen en del våpen, blant anna av det tyskerne hadde etterlatt seg på slagmarka. Av dette laga de blant anna granater.

Etter at Quisling kom til makta, skulle han ha et møte på Hamar. Da fant de på at de skulle lage slagvåpen. De fylte strisekker med hagl og brukte disse i forbindelse med en demonstrasjon. Da Quisling og hirden hans kom, møtte de opp. Det rare var at de ikke reagerte på dette, men etter hvert gikk det opp for politiet hva som foregikk, og de ble arresterte. På det tidspunktet var det enda ikke satt inn nazistisk politi, og guttegjengen kjente de fleste på politistasjonen. Dette gjorde sitt til at de ble satt fri.

Motstandsarbeid
Etter dette holdt de fram med å prøve å organisere motstand. Men ingen av dem hadde hverken noe særlig med utstyr eller trening med våpen. Det var jo ingen av dem som hadde hatt tid til å utføre militærtjeneste. De eneste som hadde hatt befatning med våpen, var de som deltok i de lokale skytterlaga. Disse ble viktige i forbindelse med våpenopplæringa av motstandsfolk. Etter hvert kom det flyslipp fra England, og i 1942 kunne de endelig komme i gang. De dro til skogs og satte i gang med å bygge koier. Her spilte Tor ei viktig rolle, fordi han var lommekjent innover i Furnesåsen og visste nøyaktig hvor de skulle plassere disse koiene.

Mens de holdt på med dette arbeidet, fikk de stadig høre at norske motstandsfolk ble henretta av tyskerne. Tor er helt klar på at dette gjorde sitt til at motstandskrafta og hatet økte. Inntil da hadde okkupantene faktisk klart å innarbeide litt ro og orden, men de var nok ikke klar over hva slags konsekvenser slike likvideringer skulle få.

Tor Sæthersmoen ble læregutt hos NEBB. Etter at krigen brøt ut, ble han svært skeptisk. Det hadde seg nemlig slik at far til den berykta gestapisten Adolf Kirsebom ble sjef for denne avdelinga på Hamar. Dette kunne bli vanskelig å kombinere med motstandsarbeidet. Som hjelpegutt skulle han bl.a. hente avisa Fritt Folk. Som mange sikkert vet, var dette hovedorganet til Nasjonal Samling. Tor hadde sjølsagt ikke noe særlig lyst til å gå med denne i gatene på Hamar. Derfor krølla han de sammen slik at ingen skulle se hvilke aviser han gikk med. Dette ble oppdaga, og han fikk litt av ei overhaling da han kom inn att. De truga han også med å bli sendt til Grini.

Tor og en del av kameratene hans ble innkalt til arbeidstjeneste på Koppang våren 1942, og ble værende der i et halvt år. Han ble sendt til søre Osen på vegarbeid. Der gjaldt det å sabotere så mye som mulig uten å bli oppdaga. Til tross for streng kontroll og lite fritid klarte de å skrive og dele ut hjemmefront-blad.

«Gutta på skauen»
Under krigen ble det stor mangel på ved, og Hamar kommune fikk tilskudd til å sette i gang skogsdrift. Tor og kameratene ble derfor sendt på vedhogging i Imsdalen og tømmerfløyting langs Glomma. Det skulle bli startskuddet til etableringa av ei motstandsgruppe. I fritida bygde de koier, og i all hemmelighet begynte de så smått å planlegge motstandsarbeidet.

I forbindelse med vedhugginga fikk de utdelt rasjoneringskort, og det var sjølsagt kjærkomment i disse harde tidene. Arbeidet var også en ypperlig anledning til å drive med fysisk trening. Tor mener at dette ble reine reiret for opplæring av soldater. Da de fløtte tømmer på Glomma om våren, sprang de på stokkene for å trene mest mulig. Første bud når det gjelder militær trening, er å komme seg i god form, sier krigsveteranen.

Opprulling
Da det begynte å komme slipp fra England, gjaldt det finne egna slipp-plasser. Dette var et krevende og farlig arbeid, og Tor hørte om flere som ble tatt. Men heldigvis gikk det bra med gruppa til Sæthersmoen. Det var imidlertid ikke alle som var like heldige. Til Åstadalen kom det en telegrafist som var utdanna i England for å hjelpe til med oppbygginga av flere motstandsgrupper. Han ble tatt av tyskerne med ei notisbok med kontakter, og det ble sjølsagt spetakkel og opprulling. Slik det ofte ble i slike situasjoner, endte også dette tragisk og flere nordmenn ble skutt. I samme momentet (1944) ble distriktssjefen i Milorg, Juel Sandberg, skutt av Gestapo på åpen gate etter en rassia på Hamar.