Mest lest på heimesida i 2018: Fortellingen om hvordan Wadahl-familien bygget det som ble kåret til Norges beste høgfjellshotell i 1991

I juni 2018 overtok Wadahl Høgfjellshotell driften av Gålå Høgfjellshotell. Det ville ingen trodd for 50-60 år siden. Da var Wadahl lillebror. Her er utdrag av den interessante historien om hvordan Wadahl fikk en så solid posisjon, hentet fra heftet Familiehotell Wadahl. Hotellfamilien i 1991, skrevet av Bjørn Pahle, som var Norges turistsjef i Danmark fra 1953 til 1987.

Sommeren 1896 tøffet de første damplokomotivene inn på de nye stasjonene Hundorp, Harpefoss og Vinstra med passasjerer og gods og nytt liv til de stille bygder.  De større gårdene begynte å ta imot overnattingsgjester. Den unge, framsynte og initiativrike handelsmannen Amund H. Wadahl fra Harpefoss og hans kone Karen Jevne fra Vinstra var blant pionerene i den nye vertskapsbransjen. I 1886 startet de Harpefoss Hotell & Skydsstation, som ble drevet sammen med landhandleriet, Kort tid etter kjøpte Amund H. Wadahl sorenskrivergården Heggerud ved Kongevegen av den norske stat. Her drev han gårdsbruk og pensjonat, og her ble yngstesønnen, Trygve, født.

Frasagnet om den «sunne, ozonrike luften på fjellet» bragte også enkelte feriegjester til Heggerud-setra på Gaalaa, som det ble stavet den gang. Først og fremst på sommerstid, men etterhvert fristet også enkelte modige livet til fjells også i påskedagene. Primitivt var det, og forfatteren Johan Bojer, som senere bygget fjellgården Sand på vestsiden av Gålåvannet, var blant de djerve pionerene og skrev bl.a. om den primitive vinterferie

i det lille, kalde værelset med lysestumpen på taburetten ved køya, trekken fra vinduene og dørene om natten. Men man nyser ikke en eneste gang, og sinnet blir lett og appetitten glupsk. Skiene på, og så bærer det ut. Flokkene spredes til alle kanter med latter og spøk.

Les Wadahl-historia slik Asbjørn Engen forteller den i boka Bank i bygd og by

I 1900 fikk Amund Wadahl «bestilling» på å bygge egen fjellstue på Heggerud-setra. Det var Kristiania-grossereren Carl Guldbrandsen, kjent som «Hatteguldbrandsen» og til da fast sanatoriegjest på Gålå, som ønsket å sikre seg og sin familie med følge et fast tilholdssted på fjellet. De ble dermed de første stamgjestene hos hotell-dynastiet Wadahl.

I det første Gålå Sæter, bestilt og skreddersydd til ekteparet Guldbrandsen pluss sønner, selskapsdame og guvernante, var det ikke plass til kjøkken. Det ble bygget separat av grove, billige jernbanesviller med metallrørskorstein ut gjennom veggen. Enkelt og primitivt, men den første spede begynnelsen til Wadahl Høgfjellshotell. Tømmerhuset, senere kalt «Lillebygningen», ligger i dag nærmest tennisbanen og benyttes til personalbolig.

Allerede i 1903 kom den første egentlige hotellbygning med 20 små værelser. Dette bygget midt imot det nåværende hotellbygg ble etter senere utvidelser og moderniseringer i mange år brukt som anneks, til det i 1975 ble ombygget til personalleiligheter.

I 1914 ble en stor tre-etasjes hovedbygning bygget med i alt 50 senger, salong, peisestue og spisesal til 90 personer. Sammen med hovedbygningen fra 1903 som anneks pluss to hytter kunne kapasiteten i høysesongen komme opp på 80-90 sengeplasser.

Det foreligger ikke mange opplysninger fra krigsårene 1914-1918. Tilsynelatende sto utviklingen stille, og snart var tiden kommet for et generasjonsskifte. I 1920 overdro Amund H. Wadahl Gålå Sæter til barna sine etter en enestående pionerinnsats.

Med tanke på at turismen ennå var i sin barndom, blir ein slått av undring over denne veldige satsinga. Det vitner både om vågemot, framsyn, pionerånd og tru på ein næringsveg som få i dalen såg ei framtid i. Amund H. Wadahl har reist seg eit minnesmerke som både han og folk i dalen med rette kan være stolte av.

Sto det i Årbok for Gudbrandsdalen i 1988.

Eldstesønnen Albert overtok hotellet og landhandleriet på Harpefoss sist i 1920-årene. Behovet for skysstasjon ebbet ut etter som biltrafikken vant frem.

Nest eldste sønnen, Amund, fikk ansvaret for Heggerud, som han drev som rent gårdsbruk uten pensjonatdrift. Grøntuva, som Amund H. Wadahl hadde bygget som pensjonistboligen Villa Wadahl, ble etter hans død solgt fra.

Det var også de eldste brødrene Albert og Amund som i de første 12-15 årene fra 1920, med vekslende hell, drev Gålå Sæter ved siden av sine egne bedrifter.

Les mer om Albert Wadahl: Brobygger

Stort sett bare om sommeren og i beskjedent omfang også i påsken. Transporten til fjells gikk med hest og kjerre eller slede. Vegen fra Harpefoss var for bratt og skrøpelig for datidens få og tunge biler. Først godt ut i 1920-årene ble to ombygde lastebiler med trebenker til passasjerene bak på lasteplanet tatt i bruk. I 1932-33 var den ca seks km lange vegen fra Harpefoss opp mot fjellet ferdig.

Opp gjennom 1930-årene vokste ferietrafikken til fjellet merkbart. Særlig danskene preget bildet. Reisemålet var fortrinnsvis hotellene i Gudbrandsdalen og «Danmarks nordligste by», Lillehammer. Hotellene kunne holde åpent store deler av vintersesongen. Det ble råd til betydelige utvidelser og moderniseringer.

Det store gjennombruddet kom i 1937, da DFDS satte inn motorpassasjerskipet Kronprins Olav med 223 køyeplasser og i alt plass til 1200-passasjerer og eget bildekk. Det ble startskuddet for Eventyrreisene med Bennett, Norsk Rejsebureau, DFDS og Berlingske Tiende, som sterkt medvirket til å befeste Lillehammer/Gudbrandsdalen som danskenes suverent foretrukne vinterferiemål.

På Gålå Sæter overtok samtidig, i 1937, yngstesønnen Trygve Wadahl driften etter den øvrige familiens ønske. Han var utdannet agronom og drev gårdsbruk inntil 1935, da gården hans, Skurdal Søndre, ble tatt igjen på odel. Han hadde midlertidig bestyrt Gålå Sæter en periode og leiet stedet i 1936, så han var kjentmann og visste hva han gikk til, selv om han hverken hadde utdannelse eller erfaring i hotellbransjen. Men han viste seg hurtig å være den rette mann til å drive Gålå Sæter.

Selv etter datidens målestokk var Gålå Sæter en litt primitiv, nødtørftig utstyrt og tungrodd bedrift. Vann måtte delvis kjøres til hotellet og bæres rundt på værelsene. Det var fortsatt parafinovner og parafinlamper på soverommene, vaskeservant med mugge og vaskefat, potte og toalettspann.

Trygve Wadahl så straks ved overtagelsen nødvendigheten av en omfattende modernisering og nybygging, og han satte omgående i gang, tross finansielle problemer. Allerede til påsken i 1938 kunne han presentere det nye Gålåseter Hotell med helt ny tre-etasjes hovedbygning med datidens moderne sanitærutstyr. Hotellet fremsto nå som moderne med opp til 90 sengeplasser, klar til å ta imot den økende vinter- og sommertrafikken i sterk konkurranse med de store, som Fefor, Golå og Gausdalhotellene.

Trygve Wadahl hadde ikke bare arvet sin fars fremsyn, arbeidslyst, ambisjoner og forretningssans, men han viste også hurtig stor forståelse og evne for hotellfaget og vertskapsoppgavene. Han forsto også at Gålåsæter hotell trengte en vertinne. Og i 1939 giftet han seg med den unge kontor- og hotellfagutdannede Liv Aasen fra Otta, men erfaring bl.a. fra Gjendesheim og Grand Hotell, Otta. Den blide og vennesæle Liv sto altså ikke fremmed for hotelldriften på fjellet. Med sin sikre smak og representative fremferd ble Liv Wadahl hurtig den fullendte hotellvertinne, allestedsnærværende husmor og oldfrue, oppdrager av såvel det unge personalet og etter hvert sine og Trygves tre sønner, Amund, Tore og Bjørn.

Det hele tegnet godt, trass i lange arbeidsdager ute og inne, og tyngende økonomiske bekymringer. Men så kom 2. verdenskrig i september 1939, og ferjetrafikken til fjells ebbet ut. De livsglade danskenes nærvær forstummet. Med tyskernes invasjon 9. april 1940 fulgte mørklegging, reise- og utgangsforbud og rasjonering på nær sagt alle varer, også mat. I september 1942 ble Gålåseter Hotell, sammen med flere andre overnattingsbedrifter, «in Anspruch genommen» av Wehrmacht. Heldigvis på en fredelig måte, idet gjestene besto av eldre som ble tvangsflyttet fra institusjoner i Oslo, for en nærmest symbolsk leie, kr 9000 pr måned. Det var hverken til å leve eller dø av for vertskapet, og kun et frivillig moratorium (rente og avdragsutsettelse) hjalp Wadahl-familien økonomisk gjennom okkupasjonsperioden til senhøstes 1945. Hotellet var da befengt med veggdyr, nedslitt og ribbet for nær sagt alt av innbo og utstyr og måte gjennom en omfattende desinfeksjon og renovering fra loft til kjeller.

Les kva Ragnar Øvrelid skriv om krigstida på Gålåseter: Uloveleg mat og tysk vin i byte

Så det var fest og glede da Gålåseter Hotell kunne gjenåpne et overfylt hus i julen 1945 med norske gjester og ville sprenge fem års isolasjon og innesperring bak blendingsgardinene, godt hjulpet av deres allierte, en gruppe engelske offiserer med sine medbragte militærrasjoner av whisky og sigaretter.

Trafikken var livlig allerede fra starten, men det ble lagt lokk over inntjeningsmulighetene. Myndighetene fastsatte maksimalpriser på førkrigsnivå, og et eget prispoliti førte streng kontroll, som umuliggjorde rimelig lønnsom drift de første årene.

Gålåseter Hotell ble nå omdøpt til Wadahl Høgfjellshotell. Primært skyldtes dette myndighetenes nye klassifiseringssystem for norske hoteller, der kun de største og veldrevne turist- og høyfjellshotellene fikk tillatelse til å servere sprit og sterk vin, noe som var av vesentlig verdi overfor et internasjonalt turistpublikum. Navneforandringen skyldtes nok også ønsket om å unngå navneforveksling med det nærliggende Golå Høyfjellshotell, som nå hadde droppet den seriøse «sanatorie»-betegnelsen.

Men alt tok sin tid de første etterkrigsårene: Så godt som alt manglet. Transportmidlene skulle repareres før de kom i gang igjen, ruter og kommunikasjonslinjer gjenopprettes. Rasjonering, visumtvang, valutarestriksjoner og mye annet gjorde det meste besværlig og langsommelig. Men mange nordmenn kom det jo allerede de først årene, og de nøyet seg med den enkle servering de kunne få. Så begynte svenskene å komme tilbake, også om vinteren. De hadde sluppet billigere fra krigen og var ikke bundet v så mange restriksjoner. I 1946 startet DFDS i København igjen sin Oslo-rute med Kronprins Olav som flaggskip tre ganger i uken. Danske Statsbaner fulgte noe senere opp sammen med NSB med et ukentlig nattog fra København og helt frem til Lillehammer. Toget fikk navnet «Skiløberen» og var et fast innslag i vintertrafikken til Norge gjennom mange år.

Først i begynnelsen av 1950-årene begynte forholdene å falle på plass. Trafikken tok seg opp sommer og vinter. I København organiserte Norges Turistkontor sammen med hotellbedriftene en rekke fellesfremstøt på det danske markedet med et nett av pakketurer med faste priser og rabatter. I 1961 satte DFDS inn det store og luksuriøse motorskip Kong Olav V med 500 køyeplasser, delvis med bad og toalett, 200 liggestoler og fremfor alt to egne bildekk med direkte inn- og utkjøring og plass til 100 biler. Danskene dominerte dert norske vintereventyret i 1970-90-årene, var i flertall i store deler av vintersesongen i Gudbrandsdalen, særlig i første del av sesongen, i julen og i januar. Det var i stor utstrekning familier med mindre barn som søkte til Norge med ønske om familierom og barnerabatter.

Trygve Wadahl så behovet for å følge med. I 1957 ble Wadahl byggeplass igjen. De overbærende og trofaste gjestene som overvant byggerotet, fikk rabatt. En lenge planlagt ombygging og modernisering resulterte i en helt ny nordfløy i betong med 23 topp moderne soveværelser med i alt 40 senger, bad og toalett. En ny velinnrettet kjøkkenavdeling ble det også plass til. Så gikk det slag i slag: Ny spisesal, festsal og ytterligere 11 nye værelser i 1960. To år senere ny resepsjon og kontorfløy, ny hovedinngang, garderobe og toaletter. Og i de nærmeste årene deretter nytt skiservice- og skigarderobeanlegg.

Men utvikilngen og konkurransen krevde mer enn tidssvarende hotellinteriører. Adkomst og utfluktsmuligheter var også en viktig del av produktet. For Wadahl gikk mye tid og hardt arbeid om vinteren med til snebrøyting, merking og preparering av skiløyper etc., og til sommerturistene ble det anlagt tennisbaner, utendørs svømmebasseng, inntil da det første i høyfjellet med eget renseanlegg og oppvarmet vann.

Flere år senere ble det demmet opp to gode fiskevann, Storstulvannene, det det ble satt ut settefisk, og tre robåter var disponible for fiskelystne gjester. Neste fase tok opp rideturer og undervisning fra egen stall.

For hotelleieren, bilentusiasten og rallykjøreren Trygve Wadahl, var det naturlig å engasjere seg i alle vegspørsmål som berørte Gålå-området. Først vegen fra Harpefoss, som var den viktigste tilførselsrute allerede for 100 år siden, og som i dag har imponerende standard og vedlikeholdes av fylket. Men det gikk mange år med harde diskusjoner med myndighetene og grunneierne før det kom så langt med Trygve Wadahl og daværende ordfører i Sør-Fron, Egil Hernæs, på barrikadene.

Det var imidlertid Peer Gynt-vegen, den vakre fjellovergangen fra Skei/Gausdal over Fagerhøy til Gålå og Fefor og senere til Espedalen, som var Trygve Wadahls hjertebarn og en av hans fremste bragder, godt støttet av direktør Christian F. Walter på Fefor og andre kolleger langs veien og igjen ordfører Egil Hernæs. De store overnattingsstedene langs vegen samarbeidet i Peer Gynt-hotellene, Norges første hotell-kjede.

Les historia om Peer Gynt-vegen: Høgt over alle hav

Med tilnærmet helårsdrift ble det et puslespill å fylle hullene med den omseggripende møte- og kursvirksomheten, som er kravstor med hensyn til plass og utstyr. Samtidig vokste feriepublikumet seg større og bredere med ekstra feriedager og vaner som gikk på enklere og rimeligere måltider og overnatting, uten faste spisetider og med mer nærhet til naturen. Denne utviklingen skapte den moderne campingferieindustrien og etterhvert etablering av rene hytteferiesentra. Det var reiselivets demokratisering.

Trygve Wadahl hadde også svar på denne utviklingen. Sommeren 1968 sto Gålåseter Fjellkro ferdig 150 m overfor hotellet med moderne kafeteria i hyggelig krostil, 120 sitteplasser, en særpreget bodega med aftenunderholdning og dans, 90 senger fordelt på dobbelt- og flersengsrom, mens sauna, bad og toalettavdelinger var plassert sentralt i hver værelsesfløy. Gjestene stelte værelsene selv og kunne spise billige retter i kafeteriaen. I perioder var det mulig å bo på fjellkroa med full pensjon for bare kr 30.-!

Den daglige ledelse av Gålåseter Fjellkro ble svenneprøven for den 27-årige energiske og representative Amund Wadahl, eldstesønnen, som var solid hotellutdannet bl.a. i Norge og Sveits. Dermed var 3. generasjon direkte med i ledelsen av den omfattende Wadahl-bedriften på Gålå.

I 1983 ble overnattingsseksjonen på Gålåseter ombygget til 20 moderne ferieleiligheter med alt nødvendig utstyr til selvhusholdning. Navnet ble nå Wadahl Apartment, og gjestene hadde full adgang til alle hotellets fasiliteter.

Paradoksalt nok slo ikke reiselivets demokratisering gjennom på selve hotellet. Gjester ville ha det beste av det beste og ikke bo i annekset eller på værelser uten bad og toalett. Så kom det ennå en lang om omfattende byggeperiode i Wadahls historie over syv år, fra 1974 til 1980.

Først ble den gamle fløyen mot syd med gjesterom, salonger, bar og festsal revet (1974-75) og erstattet av et nytt 4-etasjes betongbygg med heis, 51 moderne, rommelige og velutstyrte værelser med bad og toalett, ny oppholdsavdeling, moderen bar, stor festsal, møtesal og salong. I 1977 fulgte en stor innendørs svømmehall, solarium, badstuer og ennå et møtelokale mot syd i forlengelsen av bygget. Og i 1980 ble kronen satt på verket med ombyggingen og moderniseringen av midtbygningen med den store hyggelige og samlende peisestuen. Det ble plass til ny hovedinngang og stor åpen lobby med ny resepsjon og kontoravdeling og 15 nye soverom i øverste 5. etasje. Samtidig ble kjøkkenet bygget om og utvidet, og det ble mere plass bak kulissene til personalfasiliteter, service- og lageravdeling. Videre er det bygget et 500 kvm stort garasjeanlegg, vedlikeholdsverksteder, nye tennisbaner, mini-golf og mye annet. Dermed var Wadahl så absolutt i toppskiktet blant Norges turist og høyfjellshoteller og største private arbeidsgiver i Sør-Fron.

I august 1989, i forbindelse med Trygve Wadahls 80-årsdag, kunne familiehotellet også presenteres som et topp konferansehotell med møteareal på 500 kvm.

Den store omstillingen og moderniseringen ute og inne i 1970- og 80-årene var virkelig et familieprosjekt, hvor sønnene Amund og Tore også fikk prøve sine evner og kunnskaper. Yngstesønn Bjørn hadde ikke samme lyst til å gå hotellvegen, men som den dyktige og samvittighetsfulle elektroingeniør, installatør og telekommunikasjonsspesialist, har han gjennom årene hatt en sikker hånd med i byggeprosjektene.

Helt unik og forut for sin tid var den lille flyplassen, flystripa like bak Gålåseter Fjellkro – bare 330 m lang da den ble innviet i 1970. Det var ikke minst nesteldste sønnen, flyentusiasten Tores fortjeneste. Dog først etter årelang og seig kamp. Den etterhånden 550 m lange flystripa ble et populært møtested for unge sportsflygere, også fra nabolandene. Fjellsikringstjenesten nøt godt av flyvirksomheten, og flere gjester ble flybårne direkte i hus. Men først og fremst har Tore Wadahls flyentusiasme gitt mange Wadahl-gester eventyrlige opplevelser med rundflyvninger over Fronsfjellet og inn i Rondane og Jotunheimen.

Det formelle generasjonsskiftet skjedde i 1984, da Wadahl ble et familieaksjeselskap med Amund og Tore som direktører og Liv og Trygve i styret. Femtiårige Amund er administrerende med hovedansvar for hotelldriften. Han ahr en vesentlig del av æren for det fornemme testresultatet i Dagbladet, som 22. februar 1991 kåret Wadahl Høgfjellshotell til Norges beste høgfjellshotell.

Det er et storverk Liv og Trygve Wadahl skapte sammen gjennom godt 50 år. Sør-Frons største bedrift og skatteyter med opptil 250 gjestesenger og 60 ansatte i høysesongen. Og i 1991: Best i fjellet. På sin 80årsdag ble Trygve Wadahl tildelt H. M Kongens fortjenestemedalje i gull.

Etterord:

I 2005 solgte familien hotellet til Grovkonsernet, største aksjonær i Hotel Alexandra og Loenfjord hotell i Loen. Styreleiar Eivind Grov sa til NRK at kjøpet av Wadahl Høgfjellshotell på Gålå i Sør-Fron i Oppland er ei god investering. Det er yngste sonen, Trygve Grov, som saman med sambuar Karina Ebbesen, leier Wadahl. Det har dei gjort sidan årsskiftet, sjølv om kjøpet ikkje skjedde før no.

• Det heile starta med ein spøk, seier Trygve Grov til Strynenytt. Foreldra hans har i mange år vore nære vener av familien Wadahl. – Eg sa til Tore Wadahl nærmast som spøk at Karina og eg kunne overta som vertskap. Men Wadahl tok det på alvor, og no er altså hotellet ein del av Grov AS.

Og så overtar altså Wadahl driften av Gålå Høgfjellshotell fra 1. juni 2018: