Møt Redvald Fjellhammer i Brennstugu

GUNNAR TORE LARSEN I DAGNINGEN 19.10.1974: – Det er nok de underjordiske som har komponert den. Døm er svære i musikken, når døm først setter i gang. De siste tonene av Hulderdansen sitter igjen i veggene til den knapt åtte kvadratmeter store stua til han Redvald Fjellhammer. Fela ligger på venstre kneet. Ho må stemmes ofte. Dampen fra en grautkjele på vedomnen er lei mot strengene. Snart er fela på plass igjen, og en springar fra Heidal ljomer i Brennstugu.

Stua er flere hundre år, sier Redvald Fjellhammer. Opprinnelig var ho butikklokale nede på Hundorp. Da var ho mye større. Jeg vet ikke hvor resten ble av. Det er nå stort nok til meg, det som er igjen.

Redvald Fjellhammer er musiker og felebygger. Det daglige brød skaffer han seg imidlertid på annen måte.

Det blir til at jeg lager noen sopelimer, sier han. Tre kroner støkke har jeg fått. Men nå må jeg ha fire. Skjønte jeg var for billig her forleden. Skulle ha et brød på butikken, det var jo like dyrt som ei sopelime. Og ei halv øl er blitt så dyrt at ho ikke er drekkandes. Nei, fire kroner er ingen ublu pris. Kvistene skal bryte og bæres. Noe tid går det med til å binde limene, også. Døm holder lenge.

Men det er spille du helst vil?

Det blir helst til det.

Hver dag?

Åja, det blir et par springare. Tar noen gamle og prøver på noen nye. Det er nok å høre på Folkemusikkhalvimen. Da sitter døm. Men jeg glømmer så lett. Et lydbånd ville vært meg til stor hjelp, men det får være.

Jeg bryr meg ikke så mye om noter. Gehøret er såpass bra at melodien sitter når jeg har hørt´n en gang. Og så har jeg hørt mye av gamle spelemenn i Fron. Far min var framifrå felespeler. Han bygde felene sjøl. Jeg fikk den første da jeg var 12-13 år gammel. Et par år seinere bygde jeg min egen, men den jeg har nå, har jeg kjøpt.

Har du bygd mange?

Noen er det blitt. Tallet har gått fra meg, men det hender noen ønsker seg ei fele, og da spør de meg. Det er vanskelig arbeid.

Fra en hyssingstump henger toppen på et gripebrett ned fra den ene stueveggen. Med tid og stunder skal det bli ei fele. Å få tak i den rette tresorten er nesten vanskeligst. Ei god fele kommer ikke fra hva som helst.

Med Fjellhammer har tid til å vente. Noen bråhast har det ikke med fela. Til våren, kanskje. Men trolig neste høst.

«E ha besøk tå hulder`n alt i eitt. Det e é pen jente. Ho kom åt mé i natt au, é sat på sengjekanta». Redvald Fjellhammer fortel om huldra.

Du spiller ikke i lag med noen?

Nei, ikke nå lenger. Det er da et spelemannslag på Hundorp, men det blir nå helst til at jeg spiller alene.

Savner du noen å spille for?

Nei, det var moro den gang vi spilte til dans på martna´n. Ofte var det mye å lære. Traff spelemenn fra hele dalen. Særlig i Heidal og Ottadalen var det mye å ta med seg. Jeg har lært mye av spelemenn fra Heidal.

Når går det lenge mellom hver gang jeg kommer meg ut. Sånt må planlegges. Jeg kan jo ikke bare reise sånn uten videre. Men jeg var nå med på kappleiken i Vinstra i sommer.

Det gikk bra?

Jeg fikk første premie.

I 34 år har Ragnvald Fjellhammer holdt til i Brennstugu. Han har ikke noe ønske om å flytte. Fra eneste vindu ser han utover Hundorp. E6 ligger betryggende langt unna. Bilstøy trenger ikke inn gjennom tykke tømmervegger, som på innsida er tildekket med fargebilder av Sveriges og Norges konger. I midten henger «Tater Milla».

Og oppe på skapet, trygt i ei kasse, ligger fela. Det kjæreste han eier. Med den tryller han fram hulder og troll. Ei stue på åtte kvadrat blir en verden uten grenser.

Det var en dag jeg kom fra fiske i fjor høst, sier Fjellhammer. Da hadde jeg en underlig opplevelse. Jo, ser du, jeg passerte ei tømmerhytte inne på fjellet. Det var ikke et menneske å se, men fra pipa steg en merkelig røyk, Blå som en klar høsthimmel, nærmest. Jeg ble stående og undres, før jeg tok vegen nerom. Tok i døra, men ikke kom jeg inn, og noen lyd var ikke å høre. Men røyken steg fortsatt fra pipa.

Her kan du høre intervju med bror hans, Hjalmar Fjellhammer.

Det er ikke første gangen de har gitt meg noe å tenke på. Jeg glemmer aldri den vintermorgenen jeg kom fra skauen. Det var bitende kaldt. og snøen lå i livhøyde. Da får jeg øye på ei jente som kommer mot meg. Pen i klea, og med brunt langt hår over ryggen. Jeg gjekk ho i møte. Sekundet etter var ho vekk. Ikke et spor var å se. Men så´a gjorde jeg. Det har jeg aldri tvilt på.

 

Lagt på FB-sida Du væt du er frå Sør-Fron av Egil Stakston