Klar melding fra en utvandret frøning fra «den vesle farmen» Hammer
INTERVJU (1970) FRA UKJENT AVIS: -Jeg skal si deg en ting. Jeg vil ikke rekommandere noen ung mann eller kvinne to go fra Gudbrandsdalen til noe land i verden. De har det bedre her enn alle andre steder jeg har sett. Alle hus er fine, og her er plenty med mat. Jeg tror dere må ha nr 1 government . Mannen bak denne kraftige tilslutning til Gudbrandsdalen er amerikansk statsborger Olaf Hammer. Hjemsted: «Den vesle farmen» Hammer i Sør-Fron. 83-åringen er på sitt tredje Norges-besøk siden han brøt opp for å finne lykken i Amerika. Det var i 1905, og Olaf var 18 år.
-Tidene var ikke så gode den gang?
-Nei. Herregud, det var dårlige tider. Men det var ikke stort bedre i Wisconsin. Vi norske jobbet på sagmølle og fikk en og en halv dollar for ti timers arbeidsdag. Jeg tenkte som så at dersom dette er Amerika – ja, så er det sannelig like bra hjemme i Norge!
Olaf er ingen gammel mann. Han er en engasjert forteller og evner å gjøre sine omtumlede første Amerika-tid levende for oss. Tonen er umiskjennelig frønsk, men enkelte ord er nok lagt til utenlandsk.
-Jeg ble advart mot å dra videre. De andre norske sa jeg kom til å sulte i hjel. Men jeg hørte ikke på dem og dro videre i 1907 – mot vest. I Montana begynte det å bli bedre. To dollars og førti cent for dagen. Så slo fem-seks av oss gutta oss sammen om å digge ut en tunnel på kontrakt. Fortjenesten brukte vi til å kjøpe anleggsmaskiner. Slik fortsatte det, og jeg lærte på experience. I dag er det ikke den vei jeg ikke kan stikke ut!
Olaf var ikke alene om at representere Fron og slekten i mulighetenes land. Av ni søsken utvandret de fire.
-I 37 ble jeg ansatt i company’et. (Bechtel Engeneering & Construction) Da hadde bror min og jeg nettopp gjort ferdig en tunnel på 735 fot ved San Pedro i California, like ved den norske sjømannskirken. Deretter ble det Sør- og Mellom-Amerika for meg i tjue år. I Venezuela anla vi verdens største jerngruve i nærheten av verdens høyeste foss – Angel Falls. Det giftet jeg meg også. Hun er spansk, tjue år yngre enn meg og verdens flotteste kjerring. Wonderful!
Under krigen anla den vidløftige norddøl flyplasser på Trinidad for government’et. Så bar det tilbake til hans nye fedrelands fattige naboer i sør. Her opplevde han to revolusjoner i Bolivia for han utførte sitt siste oppdrag så sent som i 1964-65 i Venezuela. 79 år gammel var han da han gikk av – uten pensjon. Han trenger det for så vidt ikke, og er like glad i company’ et likevel. Spekulasjon og utleie av hus har sikret ham og hans bedre halvdel en økonomisk sorgløs alderdom i det fasjonable Long Beach i California.
Det er en frisk frøning vi har foran oss. Selv sier han at han aldri har vært syk. Malaria har han hatt, men «det kaller jeg ikke å være syk». Der var dessuten noe man måtte regne med i slike sumptrakter som han har arbeidet i. Ennå i sitt fireogåttiende år ser og hørere han som en langt yngre mann. For ikke å snakke om hans raske bevegelser – enten han går eller sitter.
-Hvorfor har du ikke kona med?
Han lener seg over bordet, liksom for å overbevise oss: -Hun ville at vi skulle besøke hennes slekt på kaffeplantasjen nede i Venezuela. Men for det første må en av oss være hjemme og ta seg av forretningene. For det andre er det rain season i Venezuela på denne tiden. Da er elvene så store at det er vondt å komme fram! Sier 83-åringen som nå er tilbake hos sin søster på gården Rudi på sin tredje tur siden 1905. Første gang han var hjemme i 1954, levet ennå far hans, som ble 97 år. Vi spår at Olaf blir minst like gammel.
0 Comments