Møt spesialisten Timann Heide fra Skåbu

Onsdag  27. august 1969 sendte NRK et program, der «Timann Heide orienterer om rakefisk. Fisking på vannet. Tilberedning av rakefisken, nedlegging i trebøtter. Framgangs-
måten. Flere trebøtter fylt med rakefisk.» Trykk på denne lenken for å se programmet, og du får et rakefisk-kurs

13. aug. 2007 har forfatteren John Erik Riley et innlegg i Aftenposten. Det å lese om Timann Heide i Skåbu har satt tankene i gang:  I skrivende stund befinner jeg meg i Espedalen i Sør-Fron, og familien lever et relativt vanlig norsk ferieliv. Vi går i fjellet, lager mat ute, bader og fisker. For mange vil våre ferievaner fremstå som relativt gammeldagse. De sier også en hel del om mine egne holdninger, min egen moral. Om sommeren er det mange som klager på utviklingen i norsk friluftsliv. Det er for mange hytter på fjellet, klærne for fjonge og turene så behagelige at de grenser til det umoralske.

I en moderne sammenheng grenser min feriemoral til askese. Og det hender at jeg beklager meg over luksustendensene på fjellet. Jeg liker å tro at jeg står nærmere det opprinnelige friluftslivet enn mange andre. Og lever deretter, med selvsikkerheten og trassigheten til en gjennomsnitts svovelpredikant. Samtidig har jeg vanskelig for å nekte for at mine holdninger er kulturelt betinget, preget like mye av moderne ideer om naturen som gamle tradisjoner.

Nylig fikk jeg en påminnelse om hvor subjektive mine egne forestillinger om friluftslivet er. I boken Skåbu: Ei fjellbygd i Jotunheimens forgård finnes det et lengre kapittel om Timann Heide, en lokal helt som drev med rakefiskproduksjon i Oppland i forrige århundre. Det Heide forteller, er vekselvis rørende og komisk, en merkverdig blanding av sunne holdninger og sære fordommer. Heides betraktninger om endringer i rakefiskproduksjonen fremstår som spesielt pussige. I sterke ordelag beklager han seg over at moderne mennesker fjerner blodranden i ørreten. Han fnyser også av nymotens tilsetningsstoffer som pepper og laurbærblad. For Heide bunner rakefiskproduksjonen i moralske valg. Rakefisk skal være et rent, norsk fjellprodukt, ubesudlet av fremmedelementer.

Her kan du høre Nitimen sendt fra Timannbua

Heide-butikken; Eit kjent landemerke i Skåbu som dessverrre høyrer til svunne tider. Bua, som var oppført rundt 1860 og påbygt i 1933, vart totalskadd i brann i september 1975 og bygt opp att. Butikken, som også vart vidkjent for rakefisken sin, vart nedlagt i 1978. Her var det også kafé og staden vart ein viktig møteplass for både fastbuande og turistar. Til høgre Timann Heide, på benken sit sonen Kristian og på sleden ser vi Ola Dalen. Det var far til Timann, Johan Kristian, som heldt fram med butikkdrift her på 1890-talet, etter at han kjøpte garden Bakkerud. Johan Kristian hadde allereie i 1870, saman med mora Rønnaug, starta opp med handelsverksemd på plassen Åbakken og seinare på Hågålykkja. Bilete frå Marie Heide.

Timann Heide var den tiende i søskenflokken, derav navnet. Han hadde lang erfaring med rakefisk!

I det store og hele har jeg lite felles med Heide. Vi tilhører to forskjellige epoker. For meg er fjellet et feriested; for ham var det et levebrød. Jeg kjenner meg likevel igjen i holdningen hans, hans innbitte motstand mot utvikling og endringer. I likhet med mange som er glad i friluftslivet, tenker jeg at det er noe varig og naturlig ved det jeg driver med. Men det norske friluftslivet er ikke noe mer naturlig — eller norsk – enn en goretexjakke fra Kina eller kokekaffe brygget på søramerikanske kaffebønner. Det er i stadig endring. Dagens miljødebatt setter mer konservative ferievaner i et godt lys. Men motstanden mot strøm på hytta og brøytet vintervei kan også minne om Timann Heides motstand mot pepper og laurbærblad.

Det er fullt mulig at fremtidens friluftsmennesker vil le av min puristiske fjellferie, det at jeg tømte doen selv og hentet vann i dunker. I mellomtiden prøver jeg å leve etter en kjent norsk læresetning: Naturen er for alle.