Arbeid på anlegget var populært

Fra Torstein Hagen har historielaget fått over 50 bilder fra Slangen-anlegget. «Fotografen var min far Halvor Hagen, som var anleggsleder». Vegar Skar har skannet disse lysbildene. Ville vært greit å vite om noen av dem er speilvendt?

Bygdefolket i Nord-Fron var svært skeptiske til arbeiderne som skulle komme til bygda under utbyggingen av Vinstra-vassdraget fra 1947 til 1952. Deres fordommer mot anleggsfolk ble imidlertid endret i løpet av anleggsperioden. Dette kan ses i sammenheng med at mange av anleggskarene selv var frøninger, men kan også tolkes som et uttrykk for at de framsto bedre enn sitt rykte. Anleggsarbeiderne var opptatt av å framstå som skikkelige mannfolk. Dette kom blant annet til uttrykk i deres risikotaking i arbeidet, i deres råbarkede ordbruk, i deres bagatellisering av fysiske smerter og i deres undertrykking av egne følelser.

Planleggingen av «Stor-Vinstra» foregikk i hemmelighet under andre verdenskrig. Da krigen var over, startet forhandlingene om dannelsen av et utbyggingsselskap. Den 2. august 1946 ble Vinstra Kraftselskap konstituert med utbygging av Vinstra-vassdraget som hovedmål.

Denne teksten er hentet fra Kristine Schjerpens masteroppgave fra Universitetet i Oslo 2011: Real ”slusk” og barske karer. Solidaritet og maskulinitet blant arbeiderne på vannkraftanlegget Nedre Vinstra 1947-1952.

Arbeidsforholdene og leveforholdene på anlegget ga anleggsarbeiderne et kulturelt særpreg og fikk dem til å utvikle en særegen identitet. Anleggsarbeiderne hadde ulike arbeidsoppgaver. Noen bygde veier, bruer, boligbrakker og verksteder. Andre hadde ansvar for fliskutt til landskapsmerkingen. Men de fleste var fjellsprengere. Arbeidet måtte utføres med enkle boremaskiner, hakke, spade og trillebår. Etter hvert ble noe av dette verktøyet erstattet med trykkluftdrevne bor, kastelastemaskiner og vagger trukket av diesellokomotiver. Til tross for de nye redskapene forble anleggsarbeidet fysisk tungt og risikofylt.

Arbeiderne ble ikke beskyttet av lovverket, men var i stor grad ansvarlige for sin egen sikkerhet.

På anlegget både arbeidet og bodde arbeiderne sammen. De utviklet et vennskap og et fellesskap. Dette kollektivet la vekt på solidaritet – både anleggskarene imellom og i deres forhold til arbeidsgiveren firmaet Høyer-Ellefsen. Fellesskapet garanterte arbeiderne like rettigheter, men stilte også krav til dem. Fellesskapet la spesielt stor vekt på at de skulle være ærlige og rause overfor hverandre.

Arbeiderne samlet inn penger til kolleger som ble skadet og til omkomne kollegers familie. Anleggskarene var solidariske med hverandre overfor ledelsen ved å motsatte seg overtid og avslå tilbud om forfremmelse til formenn. En gang la arbeiderne på samtlige av anleggets innslag ned arbeidet for å protestere mot lønna. De som brøt med fellesskapets normer for likhet, risikerte å bli utestengt fra det. Det kunne for eksempel være en anleggskar som ble formann.

Høyer-Ellefsen fikk hovedansvaret for anleggsoppgavene på Nedre Vinstra. Først måtte tilførselsveier, jernbanespor, høyspentledninger, brakker og maskinhus bygges. Anleggsvirksomheten ble satt i gang i 1947, med et mannskap som med årene økte til omkring 500 arbeidere. I ett år ble arbeidet stort sett utført uten maskiner, fram til entreprenøren skaffet seg tillatelse til å importere moderne anleggsutstyr. Det ble anlagt fem innslag; åpninger fra dagen inn i fjellet. Anlegget hadde også fem tverrslag; avgreininger fra dalsida til en tilløpstunnel i fjellet. Det blebygd fordelingsbasseng,rørgate og kraftstasjon med avløpstunnel og adkomsttunnel i fjellet.

Hvert innslag hadde tre arbeidslag med fem eller seks mann.En arbeider på anlegget Nedre Vinstra hadde vanligvis ett skift à åtte timer pr. dag, seks dager i uka, med helgearbeid hver tredje uke. Formiddagsskiftet varte fra kl. 6 tilkl. 14, ettermiddagsskiftet fra kl. 14 til kl. 22 og nattskiftet fra kl. 22 til kl. 6. Anleggskarene la inn ei pause omkring hver fjerde time. Denne ble tilbrakt i tunnelen når de ikke hadde tid til å gå til spisesalen.

Anleggsarbeidernes inntekt var avhengig av deres innsats, og de fikk god betaling. I 1947 tjente en anleggskar med akkord og dyrtidstillegg opptil fire kroner i timen. Dessuten mottok han 400 kroner i forskudd annenhver uke. Månedslønna kunne da bli opptil 800 kroner. I 1952 tjente en tunneldriver fra seks til ti kroner pr. time utført arbeid.

Arbeid på anlegget Nedre Vinstra var populært, og arbeidsmiljøet ble opplevd som godt.

Mannskapsbrakkene var utstyrt med tomannsrom, spisesal med god mat, sentralfyr, vannklosett, tørkerom, radio og telefon. Høyer-Ellefsen arrangerte fotballkamp og dans.