John Mæhlum om bestemoren Anne Steig, f. Waalen, 1790-1867

JOHN MÆHLUM i 1919: Min bestemor på Steig var en mer enn alminnelig dyktig kone, driftig til overmål, streng og påpasselig i smått, og stort. Det var en megge som det sto respekt av. Jeg kan erindre hvor det klokk i oss når bestemor kom med sitt bestemte ‑jaujau.

Tjenestepiker som hadde vært under hennes kommando var ettertraktet og behøvde ikke i hine arbeidsløshetens tider å være bange for å få fast tjeneste.

Men bak denne strenghet og pliktfølelse slo det varme hjerte for nød og fattigdom og etter hine tiders skikk og bruk utfoldet hun en storartet velgjørenhet. Men var fattigdommen en følge av dovenskap eller vanstell var det ikke greit å være skive for hennes skarpe bemerkninger. Hun var aldri bange for å si selv høyerestående personer den rene pure sannhet, det fikk klokkeren i Kvikne føle. Ja Ikke så å forstå at jeg mener at en klokker er noen særdeles høytragende mann, men jeg øynes denne tildragelse er så betegnende for bestemors likeframme kommandobegavelse at jeg beretter den.

Det var stort lag på Harildstad. Bestemor hadde naturligvis den ansvarsfulle men hedersbringende post å stå ved bordenden over den store suppeterrin med en mektig sølvskjei for å dele ut suppen. Klokkeren var ikke vant til, bruken av tallerken til hver mann, grep derfor sin skje, og la an i det mektige suppefat. Som klokker tenkte  han naturligvis ut at det var hans plikt å føre an. Med rask hånd gikk den store skje i baljen og en tallerken var i en fart øst opp og rakt til klokkeren med den bemerkning som spisset ørene i hele salen. ”Du får få først du som det haster så med”. Etter dette var ikke klokkeren  høyverdigere enn andre hele laget ut, ble det sagt.

Bestemor lærte jeg best å kjenne under mitt opphold på Steig, som en slags gårdsbestyrer. Jeg var hennes hjelper og mitt anlegg for løyerlige påfunn hadde mange fornøyelige tildragelser tilfølge. Hun kunne just ikke sies å være i barndommen da jeg år 1865 kom til Steig, men alderdommen hadde dog satt sine merker.

Rimeligvis en følge av hennes medfødte virketrang fikk hun på sine gamle dager nokså sterk lyst til å gjøre forretninger. Først begynte hun å interessere seg for vadmel, men til det krevdes for mange kontanter. Hun hadde nok en del penger, men disse sto jo i banken, og der var det alltid noe i veien for å få dem ut forega jeg. Banken ble hun tilsist meget forbitret på. Ole (sønnen Ole Steig) har vel vært med på å få istand også denne omolegheita, spurte hun meg en gang. Som i et litt medlidende tonefall bekreftet jeg dette, og, la til at han visst var en av hovedmennene for denne affæren.

”Ja så meget galt som Ola har gjort” sa hun. ” Det er en vederstyggeligheit”. Jeg fortalte morbror om dette, og da lo han så den tykke magen dirret.

Vi kom altså ikke lenger i vadmel, og slo oss derfor på innkjøp av trefat. Dreiere fra norddalen fartet omkring med hele lass. Prisen var 1,5 til 2 ganger fatet med bygg. Denne forretningen hadde vi meget glede av for bestemor hadde korn nok, og forretningen gikk glimrende. Beholdningen av fat ble til sist så stor at hun fant det uforstandig ikke å dele ut til sine barn, men hun opplevde ingen deling for 8 febr. 1867 døde hun i et slagtilfelle.

Begravelsen var visstnok den største som har vært her i dalen. Pastor Gaaschøt holdt liktalen, og en mer gripende tale vet jeg ikke å ha hørt. Denne fordrukne presten var en stortaler og ved denne begivenhet var han riktig i sitt ess. Hans store veltalenhet, behaglige organ, og hans respekt for avdøde og det vennskap som hadde knyttet dem sammen som naboer (bestemor var svært prestevennlig) bidro til at hans tale etter min mening ble et mesterverk. Jeg har antagelig talen  i utdrag, men den er borti inkun kroken kommet, så det er uvisst om jeg får den mer å se.