Da Iver Toksekleiven hogg av seg handa

Var det her Henrik Ibsen fekk idéen?

tumblr_n7ggwoxzvm1tdgvtno1_1280

Ein ljå i Fron, men Iver Toksekleiven er det neppe. Bilde fra Arkivsommer

PÅL KLUFTEN: En episode som synes å vise at Henrik Ibsen har hatt lokalkunnskap fra Fron, er historien om gutten som med vilje hogg av seg en finger i Peer Gynt:

Det var fanden til kropp! En umistelig finger!
Helt av! Og uten at noen ham tvinger.–
Men hugge  ? For alltid skille seg ved?
Ja, tenke det, ønske det, ville det med,
men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!

For det først er jo stilen «det var fan til kropp!» reint dølemål (det er vel ikke andre steder at en kar kalles en «kropp» og et kvinnfolk «ei menneskje». Dernest tar man vel neppe feil når man mener at denne historien med den avhogne fingeren sikter til en lokal historie som inntraff just den tid Ibsen reiste gjennom Fronsbygdene, og som var det alminnelige samtaleemne blant folk da.

Det var nemlig to brødre i Toksekleiven (like ved Hågå) som var blitt uenlige om hvem som dem som skulle ha en ny ljå. Den ene av brødrene, Iver Kleiven, ble så sint fordi han ikke fikk ljåen at han la handa på hoggestabben og hogg til så handa datt ned på den andre siden av stabben. Det var fan til kropp!

Iver holdt naturligvis på å blø seg ihjel, men rett over Suldalen budde Jehans Ilstad, som kunne gjera åt. Folkene i Toksekleiven fikk ropt over dalen til Jehans, og han stemte blodet på Iver «så det knatt itte ein dråpå».

Det var langt til doktor den tida (han budde på Kjorstad i Sør-Fron), men endelig kom da doktoren og skulle stelle med Iver. Nå viste det seg at beiner var skrelt av hogget, så doktoren måtte ta armen av på ny, og han var så stygg mot Iver at han gjorde det uten å bedøve pasienten. Men Iver var en ualminnelig hardhaus. Da doktoren saget gjennom mergen i beinet, grein Iver litt på nesen, men han sa ikke et ord om det var vondt.

Det er sannsynlig at det er denne Iver Toksekleiven som har vært motiv for gutten i Peer Gynt.

Fra Der laugen strøymer. Utval av dikt og avisartiklar, Ringebu 1952

0 Comments

Submit a Comment