En innflyttergutt forteller

17. mai i Skåbu i 1956. Foto fra familien Bakkevig.

TROND BAKKEVIG: Jeg kom til Skåbu som seksåring og reiste derfra som elleveåring. Nesten fem år av et gutteliv. År da jeg lærte meg å snakke som en skåbying ute, mens jeg fortsatte å snakke riksmål hjemme. Nesten fem år var jeg del av bygdas liv, og likevel var jeg alltid en innflytter. På ulike måter fikk jeg merke det. Kanskje merkes denne dobbeltheten aller mest i ettertid. Men dypest sitter takknemligheten over å ha vært del av et rikt og blomstrende bygdeliv i en spennende brytningstid.

Sommeren 1955 startet byggingen av Øvre Vinstra-anlegget, og vi kom flyttende til Skåbu. Landet skulle bygges etter krigen, far var bygningsingeniør med vannkraft som spesiale. Innover mot Jotunheimen var det mulig å hente vann til en kraftstasjon inne i fjellet ved Slangen. Derfra kunne kraftlinjene føre elektrisk strøm til et Norge i rivende utvikling.

Ingen bolig sto ferdig da mor, far min søster og jeg kom. I løpet av tre måneder bodde vi tre forskjellige steder. Min bror ble født i en fødestue (jordmorens kjøkken!) på Vinstra, mens vi bodde over Samvirkelaget. Jeg husker best at vi en kort tid bodde i en kjellerleilighet hos skolens overlærer Sigmund Hernæs.

Men mye skjer kjapt på et anlegg. En tomt ble kjøpt inn, og i november sto huset klart til innflyting. I over fire år ble vi boende en drøy kilometer nord (dvs vest) for Samvirkelaget, på oversiden av veien ved Lien gård. Skoleveien var for kort til at jeg fikk være med skoleskyssen som kom fra Slangen. Ski og sykkel ble mine transportmidler. På mange måter var det praktisk, særlig om vinteren, når skiene var i bruk i alle friminutt.

Skolen var tre eller firedelt – med to og to klasser sammen. Vi gikk på skolen annenhver dag – og lørdag rakk vi akkurat tidsnok hjem til å kunne høre radioens direktesending fra vinterens skøyteløp.

Min første lærer hadde etternavnet Blekastad – fra nabogården til kirken. Hun var ennå ikke lærerutdannet, men ga oss en god start på skolen. Jeg kom fra Oslo og snakket riksmål hjemme, men på skolen var alt på nynorsk. Det gikk bra – riksmålet ble til hjemmebruk. På skolen og ute i bygda hørtes jeg forhåpentlig vis ut som en god gudbrandsdøl!

Derimot husker jeg godt at jeg ikke kunne synge: Jeg hørte en brumming i klassen hver gang vi sang og så meg rundt for å se hvem som sang slik – og oppdaget da at det var jeg! En del frimodighet gikk tapt der og da.

Senere fikk jeg også Hernæs som lærer. Han satte sitt preg på hele skolen – også på de klasser som han ikke hadde. Han var allstedsnærværende både i og utenfor skoletiden. Hans læringsideal kombinerte kunnskap, håndarbeid, kunst og omgang med natur. Hans malerier og hans og Noras vevede tepper var overalt – og vår familie fikk med oss mye av dette da vi dro fra Skåbu. Han ledet 4H, var organist i kirken, samlet på frimerker, opprettholdt en intens kontakt med utvandrermiljøer i USA – og lærte oss norsk, skriving, regning og tegning. Det var bare gymnastikk som ikke var hans spesiale! Det hadde vi forresten på Bygdahuset. Vi hoppet over bukk og kasse uten springbrett – noe som skaffet med atskillige utfordringer da jeg siden kom til en gymnastikksal med springbrett.  Læreren trodde meg ikke da jeg fortalte at jeg ikke var vant til det.

Utflukt med kraftanleggets beltebil, en canadisk Bombardier Muskeg, vinteren 1956. Bilde fra familien Bakkevig.

Tiden i Skåbu var mye preget av idrett og friluftsliv. Når vi ikke gikk på ski i friminuttene, hoppet vi høyde og lengde eller drev med slåball. Skolen var ikke større enn at alle deltok i det samme – eldre og yngre. På den skolen jeg siden kom til, var det tre parallelle klasser – og hver drev med sitt. Ettermiddager og fridager gikk med til skihopping og slalåmkjøring på Skåbus bratte jorder. Det var god trening for de årlige felles skidagene mellom skolene i Kvikne og Skåbu. Jeg har ennå noen sølvskjeer fra slalåmkonkurransene.

Om sommeren var vi ofte vennegjenger som dro på sykkeltur til Slangen eller innover mot Sikkilsdalen. Hver syttende mai var det konkurranse på sekstimeterløping på veien overfor skolen. Siden den ikke var asfaltert, var det alltid spennende å se hvor sølete den var så snart etter snøsmeltingen. Vi hadde nye turnsko og skulle løpe i finklærne.

Skåbu var preget av kombinasjonen av stor anleggsvirksomhet og det gamle bygdesamfunnet. Vi var en del innflyttere, og mange kom hver uke til anlegget fra andre bygder og andre deler av Gudbrandsdalen. Mange av bygdas menn drev både jordbruk og jobbet på anlegget. Området ved Samvirkelaget med bensinstasjon, butikk og kafé var nøkkelpunktet i bygda – også for en guttunge. Der var det så mye å se og oppleve.

Ved påsketider kom Kongen og hans familie og skiftet fra bil til snowmobil når de skulle til Sikkilsdalen. Der kunne også vi studere gamle og nye biler. På slutten av femtitallet kunne vanlige folk ennå ikke fritt kjøpe bil, men mange hadde ennå de gamle A-fordene fra tredvetallet. Folk med jobb og forpliktelser på anlegget hadde behov for bil – og blant disse var det mange spennende nye modeller. Traktorene var på vei – og vi kunne navnene og forskjellene på dem.

Anlegget gjorde også at Skåbu på denne tiden hadde en fastboende prest, Kristen Kyrre Bremer. Han kjørte rundt  – og brøt vel de fleste fartsgrenser – med sin lille Ford. Hans kone, Hanna, var en svært aktiv deltager i bygdas liv. Selv var jeg og mange andre, med i misjonsgrupper for barn. Vi flettet pedek, kurver og underlag for varme kjeler, og sydde duker og annet. Alt ble loddet ut til inntekt for misjonen. Vår familie var stort sett til stede når det var gudstjenester i den fine tømmerkirken. Hernæs var ved orgelet. Min bror ble døpt der. Fra Hernæs har jeg også det lille maleriet som stadig minner meg om tilhørigheten til dette huset.

Samtidig fortsatte livet på gårdene slik det på mange måter hadde vært i generasjoner. På Lien, der det da var bortimot tyve større og mindtre hus, lærte min søster å karde og spinne ull. Det var ikke hobby de hadde. Kunnskapen var overført fra tidligere generasjoner, og ullen ble brukt til alt som skulle strikkes. På samme gården fikk jeg som ti-elleveåring prøve meg bak rattet på Pål Liens traktor. Det var jeg nøye på å ikke fortelle hjemme.

Slakteren hadde sitt årlige besøk både der og på andre gårder rett før jul. Da hørtes grisers hyl når de mistet livet, blodet rant, og alt skulle bli til kjøtt, blodmat og kjøttkaker som kunne hermetiseres. På andre tider av året kunne vi se hodeløse høner som hoppet omkring etter et hardt møte med øksa på huggestabben. Fjøsdrift, høying opg omfattende hjemmeproduksjon av mat hørte til det vi opplevde i Skåbu – og knapt nok siden.

De dagene jeg ikke var på skolen, var jeg ofte med far inn på anlegget. Jeg var inne på lageret og verkstedet. På lageret fantes alt som skulle være i beredskap for arbeidet på de ulike anleggsstedene inne i fjellet. På verkstedene var det mekanikere, men det var særlig smedene som interesserte meg. Med tenger, hammer og ild laget de redskaper og utførte reparasjoner. En skapende virksomhet.

Aller best likte jeg imidlertid å være med Nils Sande når han kjørte rundt til de forskjellige anleggsstedene med sin Bedford lastebil , eller med sin beltebil om vinteren. Jeg var hjelpegutt når vi kjørte til Rauskaret, Sandvann eller Heimdalsvannet. Fjellet var alltid en stor opplevelse: De store hvite vidder om vinteren og de fantastiske farvene på høsten. Som liten gutt var det spennende å være med blant dem som arbeidet og levde langt inne på fjellet.

For et par år siden kom jeg kjørende Jotunheimveien. Den går gjennom de samme områdene, men alt livet som var, er borte. Brakkene, verkstedene, store maskiner, lagerbygningene og tunnelåpningene er borte. Tippen der massene ble kjørt ut, er gjengrodd. Fjellet er igjen fjellet.

Fra Fronsbygdin 2010-2011