I Fron er det mange gamle minner om ei tid da fangst av vilt ga
viktig næring. Her er Odd Kjorstad i bunnen av en elgggrav i Skåbu
under en markdag i Fron Historielag i 1977. (Bilde fra jubileumsboka «Bank i bygd og by»)

ASBJØRN RINGEN: I 1021 skrev frøningene seg virkelig inn i norgeshistorien. Dale-Gudbrand gikk i klinsj med Olav Haraldsson på Hundorp.  Den lokale høvdingen var ikke den første dølen med navnet Gudbrand. Snorre Sturlasson har også fortalt om Gudbrand herse, som satte seg opp mot Harald Hårfagre og måtte bøte med livet i kamp med kongen.  Fra Hundorp styrte Dale-Gudbrand sitt rike. Gjennom guden Tor på Hove styrte han også det religiøse livet til dølene. Da Kolbein sterke hadde knust gudebildet, hadde bygdene våre fått sin nye religion, felles for hele Norge. Det ble bygd kirker, på Listad, Steig, Alme, Kjorstad, Hove, Rolstad, Isum, Tofte, Skurdal, Brandvol, Bø, i Skåbu, Kvikne og på Vik i Kvam.  Folk måtte begynne å betale skatt til kongen.  Så selv om frøningene langt på veg styrte seg selv, var de blitt del av et større samfunn.  Ragnar Øvrelid mener det var omkring 1400 frøninger i årene fram til 1350. De drev jordbruk, jakt og fiske. På gardene ble husene bedre og flere. Kornmaten var den viktigste føda, men de spedde på med avdrått fra husdyr og råvarer som de hentet fra skog og fjell.

De første turister

Ferdselen skapte liv i bygdene våre. I disse årene fikk Fron sin reiselivsnæring. Det fulgte både utgifter og inntekter med reiselivet.  Kongen påla bygdene å holde tjodvegen i stand. Og på kongsgarden Steig lot han selv bygge gjestehall. Flere steder ble det herberger, det største lå på Sygard Grytting.  Det er omtalt i et rettsdokument fra 1343.  Mange av de reisende var pilegrimer på tur til og fra Nidaros. Også frøninger dro på pilegrimsferd – og de dro ut for å kjøpe varer de ikke var selvforsynte med; salt og fisk –og korn i dårlige år. Det var blomstring i bygdene våre fram til 1300-tallet. Da kom nedgangstidene, og de kulminerte med svartedauden. Mens det kan ha vært 1400 frøninger før 1350, var halvparten borte i 1528. Før 1350 hadde Fron 150 garder. I 1528 var det bare 60.

Skåbu var fraflyttet, i likhet med store deler av det nåværende Nord-Fron. Folk hadde det vondt i disse årene, med sykdom, hungersnød og krig, sorg og død.

Tidlig på 1700-tallet begynte folketallet å øke igjen. Sogneprest David Schiøth forklarte en del av økningen med lettferdig liv blant de unge. Han beskrev unge gutter som fôr fra gard til gard og satte barn på to og tre jenter hvert år. De unge tjenestefolkene lå gjerne sammen i fjøset.

Statistikken til Schiøth er neppe helt pålitelig, men en snev av sannhet er det nok i skildringene hans. Dessuten flyttet folk til Fron i denne tida. Fron var den beste kornbygda i dalen med solrike lier og godt jordsmonn. Det gav levebrød til flere.

Men trangt og trist var livet for mange på 1700-tallet. Riktignok utviklet samfunnet seg. Det ble bygd bedre veger. Postvesenet vokste fram. Vi fikk den første spede spire til et skolevesen. Den første kjente omreisende skoleholder i bygda var Torkjell Iversen, som i 1721 underviste sju jenter og tre gutter på Dalsegg. Men for de fleste var det viktigst å ha mat i magen. Og det kunne være så ymse med det.

Kornproduksjonen økte, men det gjorde også folketallet. Ragnar Øvrelid har i «Historia om Fron» regnet ut at i 1723 ble det dyrket korn nok til føde for alle innbyggerne i 324 dager. I 1769 holdt produksjonen bare til 286 dager. Mange spedde på med det de høstet i skog og fjell, av vilt, fisk og bær.

Men samtidig økte forskjellen på rik og fattig.  Det var stor avstand mellom storbonden på den ene siden og tjeneren, husmannen og innersten på den andre. Mange led nød. I uår når regnet uteble eller frosten kom tidlig, ble det trangt for de fleste.

Tigging var utbredt, foreldreløse barn streifet rundt i bygda. I 1742 ble det organisert fattighjelp i offentlig regi, etter pålegg fra bispedømmet. Sogneprest Schiøth var en foregangsmann i så måte.

Frons-bygdene endret utseende. Omkring 1650 var de fleste av gardene fra før svartedauden ryddet på nytt, og nye bruk kom til.

Mange av gardene på vestsida av Lågen i Sør-Fron er oppdyrket omkring år 1700.

Også i Sødorp ble det ryddet nye bruk. Garder ble delt mellom flere arvinger, nye husmannsplasser ble ryddet, gjerne høyt oppe i lia med navn som ender på -haugen, -lykkja, jordet og -bakken. I 1711 hadde Fron 74 husmenn, i 1801 547.

Pengene begynte å spille en rolle på bygdene på denne tida. De fleste levde riktignok av det de produserte, arbeid ble først og fremst lønnet med naturalier og rett til å dyrke jord på husmannsbruket. Men bønder i Fron ble også handelsmenn. De solgte korn, og de solgte trelast. De dro til Åndalsnes, Røros og Folldal, til Christiania og Drammen. Noen begynte å kjøpe varer i Romsdalen og Trøndelag, f. eks. fisk og kveg, som de solgte videre i egne bygder og lenger sørover Østlandet.

Noe av dette var byttehandel, noe ble gjort opp med kontanter. Penger trengte de til å betale skatt. Lysten på luksusvarer som de ikke kunne produsere selv, bredte seg. Til slike kjøp trengtes penger. Og det var godt å ha noe på kistebunnen, bl.a. for å kunne dra til Christiania og kjøpe korn i dårligere tider.  Vi kan med andre ord se konturene av et samfunn der banken skulle komme til å spille en rolle.

Utdrag fra boka Bank i bygd og by. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren og banken. Publisert her første gang 12. juli 2013