Og erstatningene for vassdragsreguleringen? En skam!

MATTI I LILLEHAMMER TILSKUER 13. JUNI 1970: Vi stiftet bekjentskap med Gudbrandsdalens høyestliggende bygd mens den var i forsommerskrud, med løvetenner som smørklatter nedove saftig-grønne bakker og spredte sauebræk i bjørkeliene. Men vi kan levende forestille oss hvor barsk vinteren kan være her i Jotunheimens forgård, hvor den egentlige sommer vanligvis ikke strekker seg utover to en halv måned. – I hvert fall kan ikke dyra fø seg ute lenger. Ingen kyr kan berge liv utendørs ennå, selv om vi skriver 10. juni. sier avdelingssjef Thorvald Risdal, som er kommunikasjons-krumtappen i Skåbu og har det store overblikket.

Thorvald Risdal: Selv om jeg var blitt tilbudt 10 ganger så stor erstatning, ville jeg kjempet med nebb og klør mot en regulering, hvis saken hadde vært aktuell i dag.

Skåbyggingene bor stort sett mellom 700 og 900 meter over havet og annet enn fôrproduksjon er det vanskelig å drive. – I tidligere tider ble det avlet korn, men dyrkingen var en sjanseseilas. Og gardene er så bratte at det ikke nytter å høste åkrene med noe annet enn skyru. Det blir for dyrt i dag, og dessuten er det meget vanskelig å skaffe arbeidshjelp, sier Risdal, som har vanskeligheter med å tegne noe positivt fremtidsbilde av bygda.

Utflyttingen hefra har vært stor og er det fortsatt, konstaterer han. Det har stort sett flyttet 20 ungdommer i aldersgruppen 18-30 år fra Skåbu hvert år gjennom en årrekke. De drar til Oslo-området, hvor særlig større verksteder og Akers mek. blir deres arbeidsplass. Her er det svært vanskelig for de unge å finne beskjeftigelsesmuligheter. Tidligere var jakt og fiske en utvei for mange, men nå er det slutt på dette som næring. Det er vesentlig småbruk som legges ned, og Risdal mener at antall forlatte bruk de siste ti år er like høyt som det gjenværende antall i dag. Dels gror brukene igjen, og dels er jorda bortleid. Det er forståelig at ungdommen drar; den har helt andre krav til levestandard enn oss gamle.

Representant for den yngre generasjon i Skåbu, Helge Slåen, i aktivitet på Krognæs´møbelfabrikk.

Risdal slår fast at Krogenæs-bedriften har betydd mye for Skåbu siden den ble startet for seks år siden, og i dag har 32 mennesker heltidsansettelse i produksjonen av møbler med «heilnorsk» design. Men denne fabrikken samt almenningssaga er de eneste nevneverdige bedrifter i bygda.

Turismen betyr ikke rent lite for Skåbu i dag, og Risdal understreker at bygda burde kunne danne et fint miljø for bred utvikling av denne næring. – Vi har gode jakt- og fiskemuligheter samt et fremragende skiterreng. Dessuten er adkomsten hit lett sommer og vinter, og service-tilbudet bra. Og det er nå vanskelig å finne penere plass enn Skåbu. Det skulle vært anlagt en hotell-konsentrasjon med bredt samarbeide om fellesanlegg som skiheiser og slalombakker, fremholder Risdal, som synes det er greit å leve i Skåbu i forhold til tidligere. Han har tilstrekkelig erfaringsgrunnlag for å kunne si det. I 1914 ruslet han 28 km til konfirmantundervisning på Vinstra, og det var ingen skyss å få på hjemveien heller!

De moderne jultulers jakt på hvite kull har satt sitt sterke og fra manges synspunkt heller dystre preg på Vinstra-dalen og Skåbu. Nedenunder Kamfoss-dammen hører vi riktignok en sildrebekk mellom steinene, men den skriver seg  fra morken vinteris. Vinstra er mere eller mindere tørrlagt, og hvis vassdraget sees under ett, skal fisket være omkring 60% ødelagt siden kraftutbyggingen ble avsluttet på tampen av 1950-årene. Thorvald Risdal, som slår fast at man mellom Storhøliseter og Hersjø tidligere hadde en av landets beste fiskestrekninger – ser kraftutbyggingen i perspektiv og er ikke nådig: -Dette er en av de dårligst erstattede reguleringer i Norge. Det skyldes vel at den skjedde på et så tidlig tidspunkt at rettifgetshaverne ikke hadde full oversikt over konsekvensene. Selvsagt tilføres bygda – og kanskje særlig kommunen – velkomne midler takket være kraftutbyggingen. Men selv om jeg var blitt tilbudt 10 ganger så stor erstatning, ville jeg kjempet med nebb og klør mot en regulering, hvis saken hadde vært aktuell i dag. Man kan ikke nøye seg med å sette opp kjølige regnskap i kroner og øre, sier Risdal.

I en fjellbygd som Skåbu skriker kontrastene sterkere mot en enn mange andre steder. Fremfor alt arter de seg som en konfrontasjon mellom tidsaldre. Like nedenfor Kamfossens betongformasjoner står en eldre dame og vasker sine klær i et sprukkent tre-kar. – Jeg er gammel og enslig og har ikke så mye å vaske og finner ingen mening i å kjøpe meg vaskemaskin. Dessuten er vannet ikke så kaldt nå i sommertiden, sier hun og vrir med senete fingre, mens turistbiler med luksus-utstyrte caravans sjokker forbi på riksvei 255.

Forfatteren og NRK-mannen Arvid Møller hadde hytte i Skåbu . I løpet av denne tida lagde han flere programmer fra Skåbu. I 1974 sørga han også for at det ble innspilt et tv-program fra bygda.

Turistene kommer forresten sjelden til Skåbubaklia. Her ånder atmosfæren av den gode ro, som hører en annen tidsalder til, og av harmonisk samvær mellom dyr og mennesker. Anne Løvli, Agnes Blekastad og hennes syv år gamle datter Elin står og godsnakker med velstelte dyr. Agnes har imidlertid sín fulle hyre med å holde oksetappene vekk fra kraftfôr-posene som hun og datteren bringer pr. drakjerre opp den bratte bakken til huset. Og hun legger til en mild anklage overfor de ungre firføttede beilere for å ha bedrevet umoral på grønngressganger tidligere på dagen. – Har dere vært ute med andre kvinnfolk nå igjen.

Litt lenger borte like før en bokstavelig talt kommer til veis ende i Skåbubaklia, sitter Amund Iverstuen på trammen og nyer krokpipa i solskinnet. Sønnen Olaf har overtatt garden, og 82-åringen har roligere dager, men har ingen vaskeligheter med å få tida til å rusle. Vedhogst og vannbæring fra nabogarden er fint tidsfordriv, sier gubben, som sent slutter å ergre seg over de erstatninger han og andre i sin tid fikk for redusert fiske i Olstappen. – Jeg ble tilkjent kr 2.50. Egentlig skulle jeg sendt skillingene tilbake igjen. Det gjorde de andre!

På trammen faller vi i staver over natur-panoramaet med ennå snøkledte fjell, som diskrete kulisser i hetedisen, bak dypgrønn fjellbjørk. Og i dette øyeblikk føler man seg nærmest skråsikker på at Theodor Caspari skrev «Norge, mitt Norge» nettopp under Skåbuinspirasjon. Gjennom 40 år var han en trofast gjest på Storhølisæter, som han en gang i Aftenposten betegnet som den skjønneste seter i landet. Denne formulering ble møtt med skepsis, men forfatteren feide den av: – Skaff meg maken. Jeg har sett Norge!

Vi har sett Skåbu. I forsommerskrud er bygda en idyll. Men idyller kan man sjelden leve av. Derfor er det nok grunn til å frykte for at de 700 skåbyggingene vil bli enda færre i årene som kommer.