Tradisjoner fra hedensk tid på Sygard Forr?
Kari Bay Haugen
KARI BAY HAUGEN:En juletradisjon som ikke eksisterer lenger, er juleroa. Lille julaften bar Hans inn sekker med fersk bjørkeved og tømte utover gulvet. Veden skulle legges tett sammen og dekke to kvadratmeter ved siden av peisen. Øksa ble flittig brukt, og utpå kveldsida var veggen ferdig. Et kunstverk med drivkvit bjørk, som utover året tørket og forandret seg til varme fager og tørr oppfýringsved.
Julekveldsmaten var lutfisk, lefse og mjølkegryn. Akevitt fra en liten gris og hjembrygget øl fra gamle glassmugger. Alle på garden – i alt 19 – skulle til Hans og meg. Jeg ringte hjem til mor og gråt over savnet av ribbe og surkålduft i huset. Svaret: – Husk, du må ta skikken der du kommer!
Den store klebersteinspeisen på kjøkkenet på Forr Søndre var så stort at jeg og ungene satt inni når vinterkulda slo til. Peisen var den eneste oppvarmingen på kjøkkenet. Vi satte ikke alene der, men sammen med en liten husgud i kleber. Den hadde en streng og en blid side. Ingen visste hvor gammel den var. Fra hedensk tid, fantaserte jeg. Jeg ble sikrere 27. januar. Da kom sola tilbake etter å ha vært borte i over to måneder bak Nårkampen. Hva skjedde?
Solfest i søre bygningen, der alle på gården var samlet til eggedosis med Armanac. Alle ventende på at klokka skulle bli tolv og sola kom – litt før eller etter det klokkeslettet. Snøen på Kampen avgjorde solskinnet. Så strålte sola ned på en liten flekk, og svigermor gikk bort med smør og la en klatt på solflekken. Hedensk skikk eller ikke?
Bestemor (Sør Fron) smurte også en smørklatt på veggen der de første solstrålene viste seg. Kanskje var det rester av en ofring til sola, men jeg fikk høre at de hjemmestrikkede ullstrømpene ikke skulle av før sola hadde smeltet smøret.