Galdhøpiggen. Fra venstre: Arve Wien, Tor, Finn Sæthersmoen og Per Dalerud.

OLE CHR. RISDAL: Som følge av disse opprullingene visste Tor Sæthersmoen og gjengen at de var i faresona og helst burde rømt til Sverige. Usikkerheta med å rømme østover var såpass stor at de ønska å utsette dette, til det forhåpentligvis roet seg noe. De var svært usikre på hva de skulle gjøre, men ble til slutt enige om å «rømme» til fjells i stedet, og planla derfor en ny tur til Jotunheimen.

Denne gangen reiste Tor sammen med broren Finn, og kameratene Per Dalerud og Arve Wien. De tok toget fra Hamar til Otta og buss videre til Bøverdalen. Med seg hadde de hver sin skikjelke som de skulle dra oppakninga si på. Men det var ikke skiføre opp til Spiterstulen, og de fikk derfor hesteskyss opp dit. Der tok de seg inn i ei bu i nærheten. Under krigen ble det vanlig og allment godtatt at man kunne bruke hytter og buer uten å spørre om lov. Dette var også helt nødvendig for motstandsfolk under okkupasjonen. Der slo de seg til for natta og besteg Galdhøpiggen på ski dagen etter. Men verten på Spiterstulen, Lars Sulheim, oppdaga disse karene og ble litt skeptisk. Det var jo ikke så vanlig med skiturister under krigen, og han kunne ikke vite hva slags folk dette var. Organiseringa av Hjemmefronten var heller ikke ferdig den gangen. De var derfor inne på kontoret hans og forklarte situasjonen. Sulheim skjønte fort at dette var skikkelige folk, og turen kunne fortsette. De gikk videre mot Gjendesheim og besteg flere fjelltopper på turen.

Da de kom til Gjende, brygga det opp til et fryktelig uvær, og de frykta at de ikke skulle komme over osen. Det ble mørkt, og de ble helt rådville. Plutselig fikk de øye på ei hytte som det var lys i, og ut fra der kom det to karer. Det var yrkesfotografene Oppi og Heyerdahl som hadde bodd der i flere måneder. De hadde vært rundt omkring på de høyeste fjelltoppene og tatt bilder. Tor og kameratene ble bedt inn og hadde en fantastisk trivelig kveld. Der fikk de overnatte og de fikk også forklart hvordan de skulle forsere osen på en trygg måte. Dagen etter skulle fotografene bestige Knutholstind, og kameratgjengen fra Hamar fikk tilbud om å være med. Men gutta hadde mistanke om de var etterlyst og at det var best å komme seg til Sverige, så de takka nei og satte kursen hjemover igjen. De skrev i hytteboka og tok farvel med karene. Mange år seinere falt Oppi ned og omkom, nettopp fra Knutholstind.
I fjor fikk Tor besøk av en god venn som hadde med seg kopi av det de hadde skrevet i hytteboka i Kråkåhølen.

Til Sverige og England

Da de kom til Hamar, fikk de beskjed av lederen i Hjemmefronten i Hedmark, Odd Bekkevold, at det var tryggest å komme seg over til England via Sverige. Tor var svært i tvil om han skulle gå innom foreldra for å hente utstyr, eller om han skulle dra rett til Sverige. Han tok sjansen på å gå innom barndomshjemmet. Tor syntes at han måtte vise seg og fortelle hva han skulle ut på. Men først måtte han forsikre seg om at det ikke var tyskere i nærheten. Gleda var sjølsagt gjensidig da han kom inn, men det var et sjokk for foreldra å høre at Tor måtte rømme til Sverige. Som om ikke det var nok, var broren Finn allerede på veg dit. Det ble en sørgelig avskjed, for mor, Alvhilde mente at hun aldri kom til å se han mer. Han prøvde å trøste dem, og fortalte at han hadde planer om å komme seg over til England og bli alliert soldat. Foreldra tok det etterhvert ganske fornuftig og skjønte nok hvor viktig dette var for ham. De var nok heller ikke lite stolte av sønnen, som ønsket å kjempe for landet sitt! Kameraten hans, Per Dalerud, tok ikke sjansen på å gå innom foreldra sine. Han var eneste sønnen i huset og trodde ikke han ville klare å fortelle dem dette. Det skulle også vise seg at han aldri kom hjem igjen. Under oppryddingsarbeidet i Nord-Norge etter krigen eksploderte ei mine, og Per ble drept sammen med flere andre.
Tor hadde lenge drømt om å komme seg over til England for å få ei skikkelig militær utdanning som kunne komme til nytte i frigjøringa av landet. Han syntes at det gikk for seint her i Norge, og som mange andre mente han at eneste muligheta for å bli en god soldat, var å komme seg over til Storbritannia. Tor syntes derfor at dette var ei god anledning, men han var likevel litt skeptisk. Dette ville bli en strabasiøs og farlig tur, og han visste at Per ikke var i like god fysisk form som han selv. Han tok likevel sjansen, og de gjorde seg klare til å dra.

Første etappe var til Tangen, der hovedkvarteret til Hjemmefronten lå. Her la de opp den videre ruta og fikk gode råd og vink. Det var om å gjøre å unngå tyske vaktposter. Tyskerne brukte schæferhunder, og det var derfor viktig å passere veger etter at fienden hadde passert. De satte kursen østover mot Solør, og det skulle vise seg at de fikk rett i at det ville bli en hard tur. Om dagene måtte de ligge i skjul for ikke å bli oppdaga, for så å gå hele natta. Ett av flere problemer var å holde seg våken. Som venta ble det også ei utfordring å få med seg kameraten. Per ble både ekstremt sliten og fikk forfrysninger. Ei stund frykta de at det var koldbrann, men det var det heldigvis ikke. Etter flere døgn kom de endelig fram til Braskereidfoss. Der traff de kontaktmannen, Gårdsknappen, som skulle legge opp resten av ruta deres. De hadde håpa at de kunne kvile skikkelig ut der, men de fikk klar beskjed om å gå videre med en gang. Gårdsknappen var nemlig under oppsikt. Dermed gikk ferda videre gjennom Finnskogen mot Sverige. De hadde fått vite at de måtte krysse en bilveg ca. 10 km før grensa.
Da de skulle til å passere vegen, dukka det brått opp en tysk patruljebil som stoppa like ved dem. Ut kom det soldater og hunder som bjeffa. Det ble noen svært nervepirrende minutter, og Tor innrømmer at han aldri hverken før eller sia har følt seg så liten. Lykka var at de ikke hadde kryssa vegen. Ellers hadde schæferhundene fått snusen i dem. Heldigvis reiste tyskerne att, og lykka over ikke å bli oppdaga ga dem enorm styrke på vegen videre. Likevel var Per Dalerud så sliten da de passerte grensa at Tor måtte nesten bære ham. Men han var ikke verre enn at han jubla og lurte på om de skulle tenne bål. Da fortalte Tor at det var mange som hadde blitt tatt ved grensa, og det var like viktig å være forsiktig her også. Etter at de hadde gått noen timer, kom de til et lite bruk. Der bodde det ei snill og hjelpsom dame, og hun sørga for at de fikk både klestørk og mat. Etterpå ringte hun til en svensk vaktpost, og det kom raskt ei svensk patrulje og henta dem. Tor var ikke helt fortrolig med situasjonen, fordi man visste at man ikke kunne stole på alle svensker. Det var en del av dem som hadde nazisympatier. Men det gikk heldigvis bra, og de ble internerte på et stort forsamlingslokale.

Fra der ble de sendt til Kjeseter, i nærheten av Karlstad. Der foregikk det blant anna forhør av flyktninger fra Norge. De ville naturlig nok være sikre på hva slags folk som hadde tatt seg over grensa. Der plukka de også ut de som var skikka til å bli sendt videre til England via Stockholm. Tor hadde bestandig vært frampå og hadde ei ståpåvilje som få. Dette gjorde nok sitt til at både han og Per kom seg til den svenske hovedstaden. Der ble de internerte i Bromma militærleir, der det blant anna foregikk militær trening.

Fluktruta under krigen.

Kurer
Postgangen var spesielt viktig under krigen, og for at dette skulle gå skikkelig for seg, ble det brukt kurerer. En slik jobb fikk Tor etter at han kom til Stockholm. På denne måten fikk han også sendt brev hjem til foreldra. Dette var slett ingen spøk, fordi tyskerne kunne få tak i breva, og da kunne en sette liv på spill, både for sender og mottaker.
Mor til Tor var på butikken da hun fikk et brev fra sønnen i Sverige. Uten forvarsel kom det ei avdeling med tyske soldater inn på samme butikk. Hun klarte heldigvis å få gjemt brevet under skjørtet før fienden oppdaga hva hun hadde fått. Hva som da hadde skjedd er ikke godt å tenke seg, men situasjonen kunne fort blitt svært dramatisk.
I forbindelse med at gruppa til Tor var med på å redde de russiske soldatene, ble det som nevnt opprullinger og rassiaer. På bakgrunn av dette ble hele gruppa ettersøkt, dette gjaldt også Tor. Tor klarte å holde seg under radaren, men faren, Nils, ble arrestert av tyskerne. Det tok derimot ikke lang tid før Nils ble satt fri, for han satt på viktige kontakter rundt matleveringen til Hamar. Det var ikke bare de lokale som var avhengig av dette, han var også et viktig ledd i matforsyningen til tyskerne.
Selv om både Tor og Nils slapp forholdsvis billig unna, ble eldste broren Odd sendt til Narvik på tvangsarbeid, mens broren Finn rømte i likhet med Tor til Sverige.