De hadde godt av kontakt med en lutfattig norsk utkantkommune
Martin Tranmæl på ski påsken 1947. Einar Gerhardsen i bakgrunnen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
ARNE HERNÆS: Martin Tranmæl er på foredragsturne i 1923 og får kontakt med Anton Hytten. Han har et seterhus på Baukholstulen til leie i påsken. Det ble ikke noe av før i 1928, men fra da av skulle det vise seg å bli starten på et livslangt kjærlighetsforhold til Baukholstulen og fjellet for både Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, de to kjempene som etter min vurdering har betydd mest for Det norske Arbeiderparti. Med unntak av krigsårene tilbrakte begge to påskene der så lenge de greide å gå på ski.
Baukholstulen. Bilde fra Arve Skurdal/Vegar Skar
Einar Gerhardsen skriver i sin erindringsbok, Unge år. Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940 (s 256)
Som opptakt til stortingsvalgkampen 1936, ble det sommeren 1935 arrangert et arbeider- og bondetog til Oslo, under parolen; Vakt om arbeiderstyret, by og land hand i hand, for et fritt sosialistisk Norge. De kom fra hele det sørlige Norge – med tog og båt, med bil og buss og sykkel, mange kom landeveien. Med full rett ble det sagt at dette var den største folkeoppmarsj i vårt lands historie. Det hele var en merkelig fin og rik opplevelse som levde videre i sinn og tanke hos de titusener som nå drog hver til sitt for å gjøre gagns arbeid for partiet.
Jeg har moro av å fortelle hvordan ideen om arbeider- og bondetoget ble til. Det var i påska samme året. I setra på Baukholsstulen hadde vi besøk av Egil Hernæs, ordfører i Sør-Fron og medlem av landsstyret. Vi snakket om Nygaardsvold-regjeringen, om partiets stilling og muligheter, og om neste stortingsvalg som ville få en så avgjørende betydning for den videre politiske utvikling . Vi var alle opptatt av å få markert samhørigheten mellom by og land. Det var da Egil Hernæs sa: ”Vi lager et arbeider-og bondetog”. Utover kvelden ble vi sittende og snakke om opplegget av et slikt arrangement, og Tranmæl og jeg tok tanken med oss til sentralstyret.
- Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl med ferske aviser fra bygda. Egil Hernæs til høyre. (Bilde fra Arne Hernæs» heimeside)
hvor stor grad denne episoden kan bevise at Baukholstulen har betydd noe i norsk rikspolitikk er ikke godt å vite, men jeg vil tro at så vel Einar Gerhardsen som Martin Tranmæl hadde godt av denne nærkontakten med den politiske ledelsen i en lutfattig norsk utkantkommune, der klasseskille mellom storbønder og husmenn fortsatt satt godt i. Kanskje ikke prinsipielt særlig forskjellig når det gjaldt utfordringer for å få til et mer rettferdig samfunn i by og land, men som et politisk verksted for å få innsikt i, og forståelse for, hvilke virkemidler som trengtes ute på landsbygda, vil jeg tro disse diskusjonene på Baukholstulen var verdifulle.
Mine egne erfaringer fra Baukholstulen skriver seg tilbake til påsken 1948. Mor hadde arvet ei lita fiskebu på Svintjern, et lite fiskevann litt ovenfor seterstulen. Far, Egil Hernæs, hadde samme året tatt til på stortinget som varamann for Lars Moen fra Dombås, som hadde blitt undervisningsminister. Samtidig med dette fortsatte far som ordfører i Sør-Fron. Glad i fjellet som far også var, skulle vi også feriere i den vesle bua i påsken. Denne første påsken for meg (seks år) ble en noe strabasiøs, men stor opplevelse, veiløs som hytta lå, langt inne på fjellet uten dagens oppkjørte løypenett.
Dette skulle bli opptakten til en rekke sammenkomster med de to høvdingene i norsk politikk, der jeg som liten guttunge med lange ører fikk være med. I tillegg til turer ute i terrenget ble vi hvert år bedt en kveld ned til Einar og Werna Gerhardsen og en annen kveld til Martin Tranmæl og hans gjeng. Når påska var over, var de som regel til kaffe hos oss nede på Harpefoss før hjemreisen til Oslo. Etter så mange år er det begrenset hva en husker, men det som skilte de to kveldene, var at mens det hos Martin Tranmæl var en lystig tone med mye sang og spill, ble det vel mye politisk snakk om kvelden hos Einar Gerhardsen for en liten guttunge.
En episode fra den kulinariske delen av dette var påsken etter at Einar Gerhardsen og utenriksminister Halvard Lange hadde vært i Moskva og blant annet fått hver sin bil med hjem. I tillegg hadde de fått med seg noe russisk kaviar, som Werna stolt kunne servere til maten om kvelden. Jeg syntes den virket kvalmende å se på og nektet å smake på den.
Av politisk konkrete resultater lokalt som disse sammenkomstene medførte, var at Sør-Fron fikk en av landets første ungdomsskoler, som sto ferdig vinteren 1959-60. Det var et tungt løft for Sør-Fron kommune, men takket være påskesammenkomstene på Baukholstulen ble finansiering og oppstart planlagt av far, Einar Gerhardsen og Helge Sivertsen, kirke- og undervisningsminister i 1960. Disse underhåndendrøftingene medførte at kommunen fikk betydelige statlige tilskudd til bygging og drift de første årene som en forsøksskole.
Andre minner fra denne tiden var at disse to ”gjengene” alltid var ute, uansett vær og vind. Som regel kom de forbi bua vår på Svintjern, som lå noe høyere en stulen, og der været kunne være skikkelig tøft. Trangt som vi hadde det, slo de gjerne bare i veggen med skistavene og vinket inn til oss. Vi som var fra landet og kunne bruke naturen hele året, valgt ofte å sitte inne med kortspill når vinden pisket rundt hushjørnet, mens byfolka var ute. I tillegg hadde de også et fast ritual med at det skulle kokes kaffe ute. Til det hadde de en spesiell lun liten dal de søkte ned i når vinden herjet.
Et annet minne var dette med aviser. Vi kom som regel opp noen dager senere enn dem, og da hadde vi med en bunke aviser, som de hentet hos oss på Svintjern. Men av og til fikk jeg oppdrag å gå ned med ferske aviser til dem. Ikke så veldig langt (ca. 2-3 km). Nedover gikk det greit, men oppover igjen kunne det være langt for en liten guttunge. En gang blåste skisporene også igjen, og det begynte å bli mørkt, men hjem kom jeg til slutt.
Så koselig å lese om Gerhardsen på Baukholstulen Vi har et fint familiested der etter mine oldeforeldre❤