Men diplom ville han ikke ha
ODDMAR MYRUM I GUDBRANDSDØLEN 11.1. 1971: I bratte lia nord og opp for Vinstra ligger bruket Steinhaugen. Stedet bærer ikke navnet uten grunn, for sjelden har det vel vært ryddet til jordbruk på mer steinet og ulendt terreng. Der bodde skredder Hans Steinhaugen med kone og ti barn. Steinhaugen var den gang husmannsbruk under nordre Byhre, og de små åkerlappene som møysommelig ble grav opp for hånd, var ikke breiere enn at Hans kunne hoppe over dem.
I 1924 kjøpte sønnen Hans (1881-1979) bruket og satte i gang med å dyrke mer jord. Det var det meste grevet som var redskapen, men åkerlappene vokste etterhvert og ble til 10-12 mål dyrket jord. Hans var ikke bortskjemt, han hadde fra tidligste år måttet være med i alt arbeid, for faren var streng. Han snakket aldri mer enn én gang til ungene, og de visste at det var best å lystre. Den tid var det ikke kjørevei opp til bruket, så alt måtte fraktes på ryggen eller på handkjerre og slede.
Hans, som den 12. januar fyller 90 år, sitter i dag i sin kårstue på bruket og minnes mange slitsomme dager. Noe av det mest slitsomme han husker, var når de skulle til mølla og male kornet. Først måtte de bære det på ryggen ned de bratte bakkene til riksvei 50. Videre drog de det på handkjerre over Sundbrua og opp gjennom Lomoen til Vinstra Bruks mølle, eller når den sto, enda videre opp de bratte bakkene til nordre Dalen gård, hvor det var gardsmølle. Turen hjem var ikke mindre slitsom før alt var kommet i hus.
Tørt var det også på Steinhaugen, og for å få brukbar avling, la Hans trerenner fra en bekk og fikk på den måten kunstig vanning. Men for et løft, sier Hans, når de vasstrukne rennene skulle flyttes over hele jordveien. Han var ikke videre lysten på noen form for avkobling etter en lang dag med slit og løfting.
Hans hadde gode evner og lærte mye hos lærer Petter Lien i Barhaug skole. Steintavle og griffel var vanlig den gang, men om læremiddlene var mer enn primitive, var kanskje lærelysten større. Hans ble i hvert fall glad i å lese, og da han tidlig ble politisk interessert, satte han og kameraten Østen Håkensløkken i gang å lese Bibelen for om mulig å finne slående argumenter som kunne brukes i arbeiderbevegelsen. Senere slo de seg i lag om et abonnement på Stortingstidene som kostet to kroner året. Hans kan forsikre at det var gild lesnad, og han fortsatte å abonnere på bladet i mange år. Han ble også den første formannen i arbeiderforeningen på Vinstra og hadde den tvilsomme fornøyelsen å gå rundt og kreve inn kvartalskontigenten på 35 øre, et ikke uvesentlig beløp den gangen.
Tungt arbeid har gjort Hans skjelvhendt, men han ser og hører godt, og fremdeles er han ute og hogger ved. Men jeg må innrømme at jeg er er dårlig arbeidskar i dag, sier Hans.
Beste kameraten min har i mange år vært radioen. Der er det gode programposter. Noe av det viktigste for gamle folk er værmeldinga. Ellers følger jeg interessert med i distriktsprogrammene og Middagstunden. Da han for 19 år siden overlot bruket til en brorsonn, bygde han sitt eget lille hus der han er egen herre og steller som han vil. Hans ble for mange år siden tilbudt Landbruksselskapets diplom for fremragende jordruk, men den ville han ikke ha.
Jeg har hengende en som min far fikk i 1898 og klarer meg med den, svarte Hans. I stedet fikk han da 50 kroner og var bedre fornøyd med det.
Vi har det godt i dag, sier Hans, kanskje altfor godt til å sette pris på det. Det er ingen sak å bli gammel i våre dager bare man får være åndsfrisk og rørig. Men det var hyggelig i gamle dager også, sier 90-åringen og minnes for en stas det var når de langt ut i jula fikk høste smultringene av greinene på juletreet.
0 Comments