Ny bok forteller om livet i en avsides fjelldal

Espedalen kan ikke tilby moderne livsvilkår. Dyreholdet tok slutt, bruk ble lagt ned. I dag er espedølene nærmest forsvunnet, og feriefolket har overtatt. Men kan feriefolket klare seg uten espedølene – og hvilken framtid har folk i Espedalen? Odd A Stubberud, som er vokst opp på Stubberud i Espedalen og Jana Weidemann, som har hatt hytte på Stubberud i fire generasjoner, har nå gitt ut ei bok om Espedalen.

Den forteller i tekst og bilder om livet i en avsides fjelldal delt mellom Gausdal og Sør-Fron, og hvilke utfordringer lokalbefolkningen har møtt opp gjennom historien. Boka forteller ikke bare om espedølene, men også om hvordan turister og hyttefolk har kommet til dalen i over mer enn hundre år, og hvordan lokalbefolkning og feriegjester har utviklet et tett samspill, til gjensidig nytte og glede.

I likhet med folk i mange norske dalføre har espedølene gjennom århundrene livnært seg med jakt, fiske, skogsdrift og jordbruk. Mer spesielt for dalen, er det at et engelsk gruveselskap, for drøyt 170 år siden, etablerte nikkelgruver på Verksodden, mellom Espedalen og Breisjøen. Fra å være et samfunn med ca. 150 fastboende økte folketallet slik det i 1850 bodde flere mennesker i Espedalen enn det gjorde i Lillehammer på samme tid. Men gruvevirksomheten varte bare i knapt ti år. Boka forteller hvordan gruvedrifta påvirket espedølenes liv, på godt og vondt, og ikke minst, hvordan nedleggelsen av virksomheten bidro til årtier med fattigdom og sult. Mange familier og unge dro til Amerika.

Les om hva Einar Hovdhugen skriver om Klondyke i Espedalen

Opprinnelig var hele Espedalen på Gausdalssida eid av en familie, etterkommerne etter Anne Espedalen, Daleenka, som hadde kjøpt Espedalen av staten i 1748. Etter at gruvene var nedlagt delte espedølene skogen mellom seg, for å gjøre tømmer til sin nye næringsvei. Men staten gikk til rettssak fordi den mente store deler av skogen fortsatt var statlig eiendom, og vant første runde. Espedølene anket dommen og vant til slutt, men prosessen kostet dem dyrt.

Kristian Elster d.y. forteller om skotten som ble forvist til Espedalen

På slutten av 1800-tallet kom turister på gjennomreise, blant annet de tre engelskmennene John, Esau og Skipperen. I Tre i Norge ved to av dem skildrer de møtet med lokalbefolkningen, som ikke var veldig flatterende for espedølene. «Som oftest betrakter de oss som skjøre på knollen og nøyer seg med å se på oss på lang avstand.»

Etter engelskmennene kom en ny gruppe, de som slo seg ned og hadde
ferie. Amandus Schibsted med familie, som kjøpte Kopperslåen, var pionerer.
Gjennom tiårene utviklet det seg et nært samspill mellom hyttefolk og espedøler i en dal uten vei. Da veien endelig kom i 1951, fikk espedølene mer kontakt med verden utenfor, jordbruket kunne moderniseres og flere feriegjester fant veien til dalen. Espedølene solgte tomter, snekret hytter og båter og utførte ulike tjenester for feriegjestene.